Aldri som alle andre

En anonym ung mann har sendt Mobbebloggen tanker om annerledeshet og likeverd:

Jeg har ikke akkurat noen konkret historie å dele, dette er bare noen tanker som plutselig gikk opp for meg mange, mange år senere.

Jeg hørte nemlig et foredrag av et barn av en alkoholiker som fortalte at han som barn hele tiden gikk og skyldte på seg selv for det som skjedde med moren hans. Han tenkte at “hvis jeg bare..”, så ville moren slutte å drikke. “Hvis jeg bare får god karakter på den stilen”, “hvis jeg bare vasker vinduene”, og så videre. Og da gikk det opp for meg at det var sånn jeg tenkte om mobbingen jeg opplevde på barneskolen også.

Jeg tenkte hele tiden “hvis jeg bare” om hvordan jeg måtte forandre meg for at det skulle ta slutt. “Hvis jeg bare blir litt tynnere”, “hvis jeg bare klarer å veie mindre enn 40 kilo, som de andre”, eller “hvis jeg bare later som at alt de sier er morsomt, vil de slutte å mobbe meg”. Som voksen skjønner jeg, eller tror jeg iallefall, at de såklart ikke hadde sluttet å mobbe meg uansett, det handlet ikke om jeg virkelig var tjukk eller rar eller noe som helst, det handlet om at de bare valgte seg ut noen. Det ble meg.

I tillegg snakket barnet av rusmisbrukeren om hvordan han hele tiden jobbet med å holde oppe en fasade utad, han ville ikke at noen utenfor familien skulle merke at moren hans drakk. Han unnskyldte seg med tanken om at “moren min drikker ikke noe mer enn de andre”.

For meg var det motsatt – i den forstand at jeg prøvde å holde det hemmelig hjemme. Jeg ville ikke at mamma og pappa skulle vite at jeg ble mobbet, jeg ville ikke at de skulle tro jeg var teit. Jeg har fremdeles aldri snakket med dem om hvordan jeg hadde det, og har ingen aning om hvor mye de visste eller ikke visste.

En annen sær ting er at alt det jeg fikk innprentet på barneskolen – for 13-19 år siden – fremdeles står skrevet med permanent skrift i sjela mi, og dukker frem igjen med jevne mellomrom. Jeg husker ekstremt få konkrete episoder, faktisk husker jeg ekstremt lite på generell basis. Men følelsen av å ikke være som de andre, av å ikke høre hjemme, av å aldri kunne bli likeverdig, tror jeg aldri jeg blir kvitt…