NRK – uten ansvar?

Så fin som mulig – eller fin nok som man er?

Sent i går kveld ble jeg tipset om denne reportasjen på vg.no: Dette er fotojuks – NRK manipulerte Grand Prix-bilder. Lenketipset ble etterfulgt av spørsmål om ikke NRK – av alle – burde være seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å være gode forbilder for barn – og andre for den saks skyld.

Det er selvsagt ingen overraskelse at bilder manipuleres. Det har blitt en nokså vanlig del av mediehverdagen til de fleste av oss, og mange manipulerer sågar bilder av seg selv i bloggen sin. Det som derimot er overraskende – og svært bekymringsfullt – er å lese kommunikasjonsdirektør i NRK, Sigurd Sandvins uttalelse i saken:

“- Poenget der er jo at bildene og personene skal være så fine som mulig, mener han”

Som en bekjent skrev til meg i anledning overnevnte sak: “Som xfregnefant er det utrolig rart å se at Muri-guttens fregner er fjernet. Det hadde ikke gitt meg en god følelse som barn.”

I mobbeboka “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp”, handler dessverre mange av historiene om mobbing relatert til utseende i form av under- eller overvekt, hår, briller, skjeve tenner og slapp kroppsholdning. Listen er uendelig. Mange vokser opp i den tro at de aldri kan bli noe fordi de til stadighet hører at de ikke er pene nok, at de er stygge, fregnete, feite og ikke sexy nok. Mange preges gjennom hele voksenlivet av tanker om at de er stygge og at de fortjener å bli utstøtt – stygge som de er. Flere forteller at dette – i deres verden – har blitt til sannheter som har hindret dem i å satse på talenter de åpenbart har hatt. Livene deres har blitt betydelig begrenset som følge av vissheten om at de ikke er fine nok.

Det gjør det ekstra skuffende og provoserende at NRK i sin posisjon og med sine målgrupper – som i stor grad er barn – gjør seg til representanter for holdninger som fremmer et menneskesyn som på ingen måte er forenlig med hverken barneombudets eller kunnskapsministerens engasjement i mobbespørsmål.

Uttalelsene i denne saken mer enn antyder at NRK er i ferd med å synke ned på det samme lave og tabloide nivået som glossy ukepresse og andre TV-kanaler. Gjennom slike handlinger, holdninger og uttalelser, er også statskanalen med på å legge lista i forhold til hva som er fint nok for å kunne lykkes – nemlig fregnefri hud, perfekte tenner og valpefettfrie kropper.

Det bør være under NRKs verdighet å bidra til å etablere sannheter om at man ikke er fin nok i egenskap av den personen man er – og heller ikke i kraft av de talentene man innehar.

Mobbing – mer enn et skolespørsmål

Dialog – ikke duell

Jeg registrer at vår nye kunnskapsminister Kristin Halvorsen slaktes for sine uttalelser om å gå til krig mot mobbing – uten å ha politisk ammunisjon i lomma når ladegrepet tas.

I VG kan man i dag lese følgende:

Hun er klar på at hennes mål er at ingen elever skal grue seg til å gå på skolen, åpne en sms eller mail eller logge seg på Facebook eller andre sosiale medier. Halvorsen gjør det klart at mobbing er en av de sakene som ligger øverst i bunken av det hun vil prioritere i sin nye jobb.

Videre sier hun:

- Jeg tror mye handler om bevisstgjøring og systematisk arbeid. Og dette er noe vi må ta tak i hele tiden, og vi tar tak i mobbing nå, forsikrer Halvorsen og legger til:
- Jeg oppfordrer alle skoler til å bruke de antimobbing-programmene som er tilgjengelig.

Som Halvorsen riktig påpeker, finnes det allerede tilgjengelig kompetanse og tiltak i form av blant annet mobbeprogrammer. På den ene siden stiller jeg meg svært undrende til at skolene – til tross for oppfordringer også fra forrige kunnskapsminister – velger å la være og bruke de midlene som finnes. At det i det hele tatt er en reell valgmulighet, er enda mindre forståelig.

På den andre siden er jeg – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker det siste halve året – stadig mer overbevist om at vi er nødt for å dreie fokuset tilbake til vår egen navle. At mobbing oppstår, er ikke utelukkende skolevesenets ansvar – heller ikke å løse det. Det er på tide å gå bredere til verks når det gjelder krigen mot mobbing.

Selvsagt skal vi fortsette å bekjempe, krige og aller helst utrydde allerede oppstått mobbing. Dog mener jeg det er feilslått å satse ensidig på ansvarliggjøring av skoler, lærerer, tvangsflytting av mobbere osv. Etter min mening er det minst like viktig – for at mobbing ikke skal oppstå i utgangspunktet  - at ministere såvel som lærere og andre tør å snakke åpent om hvilket ansvar det hviler på hver og en av oss i forhold til hvilke holdninger som formidles hvor, hvordan vi snakker om andre mennesker, hva vi ler av på TV med barna tilstede osv. Samtidig må vi også tørre å snakke om hvordan vi opptrer som forbilder når det gjelder å sette grenser for oss selv, når vi bortforklarer og forsvarer at vi som voksne lar oss behandle dårlig. Vi må erkjenne at mobbing er komplekst og at utrydding krever et helhetlig fokus.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har – kanskje mer enn noen annen minister før henne – et sjeldent godt utgangspunkt når det gjelder å kunne intensivere kampen for å forebygge, bekjempe og utrydde mobbing. Hun kan derimot ikke klare det alene. Kjeft og anklager alene – fra elevorganisasjoner og sinte foreldre – hjelper heller ikke. Hun trenger oss – og vi trenger hverandre.

Basert på den massive responsen jeg har fått på mobbebokprosjektet, gjennomgang av 200 personlige mobbehistorier og daglige henvendelser med spørsmål om råd, går jeg gjerne i en dialog med kunnskapsministeren om hva som konkret kan gjøres for at vi skal lykkes med vår felles krig. Jeg håper du tar utfordringen, Kristin!

Om å sitte i glasshus

- og å møte seg selv i døren.

I kveld har jeg gjort begge deler.

Det hele begynte faktisk mens jeg lå på stranden i formiddag og tenkte på en av Siv Jensens taler under valgkampåpningen i Bø i forrige uke. Der viste hun seg nok en gang i særklasse når det gjelder å sarkastisere (som jeg kaller det) og rakke ned på den sittende regjeringen. Men altså, der lå jeg og fintenkte på at jeg skulle blogge om balansegangen mellom det å bedrive utstrakt hersketeknikk og mobbing. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer irritert ble jeg ved tanken på hennes unike maktposisjon og det faktum at hun er et potensielt forbilde. Jeg tenkte over om jeg synes det er greit at – i dette tilfellet – Siv Jensen, som en voksen dame i nevnte posisjon og i beste sendetid, legitimerer hånliggjøring og svært nedsettende personkarakteristikker gjennom måten hun omtaler andre politikere.

Er det greit at barn og voksne ter seg slik for å oppnå makt og posisjon. Helliger målet midlet, bare fordi det er valgår?

Dette var altså før jeg satte opp min egen musefelle, som ei så fint sa det.

Da jeg kom hjem fra stranden, tenkte jeg at jeg skulle undersøke litt og se om jeg fant klipp fra nevnte tale. Jeg kom over dette klippet på YouTube, da jeg søkte på Siv Jensen, tale, Bø:

Deretter la jeg ut en lenke på Facebook og på Twitter. Hvorfor? Den hadde av flere årsaker en viss underholdningsverdi.

Første respons fra en Facebook-venn, lød omtrent slik:

- “hmf, kjenner meg litt traumatisert faktisk..”

Min respons: Beklager! Men det er lettere for meg å leve videre som traumatisert, når jeg har dratt med meg flere Hørt (og sett) noe skrekkelig?

Andre Facebook-venn: AuAuAu.. her blir det massiv velgerflukt!

Min respons: JA, det håper jeg da inderlig! For et lavmål og noe så inni gamperæva stygt

Tredje Facebook-venn: Trodde vi var i mot mobbing jeg ?????

Min respons: Jeg mobber ikke! Jeg grøsser av en sannhet – sangen er fæl og Siv har ikke stemme

Innimellom- og etter disse kommentarene var det flere andre kommentarer. Noen mente det ikke kunne oppfattes som mobbing og at Siv og hennes parti er blant de største mobberne i landet. En satte meg på plass for å kommentere og mente det var verdt å melde seg ut av Mobbebok-gruppen på grunn av holdningene jeg representerte.

En klok dame skrev: Mobbingens vesen er nettopp at det er “lov” å snakke stygt om folk fordi ALLE ANDRE gjør det. Det er veldig trygt for deg å slenge dritt om Siv Jensen Kristin. Men what`s the point? Jeg skjønner heller ikke hvorfor en som profilerer seg så sterkt mot mobbing gjør et poeng av at noen synger dårlig? Og publiserer det slik?

Det er det mest betimelige spørsmålet jeg har fått. For faktumet er at Facebook spesielt, er et sted man har lett for å føle at man er nær og personlig med “sine”. Det vil si, det har det vært inntil nylig. Og dette viser i kontekst hvor lett det er å falle i samme grøften som alle andre. For – er det egentlig greit at jeg ytrer meg i slike ordelag om en annen person,”bare” fordi hun selv fremstår med det jeg kaller menneskefiendtlige holdninger og bruker hersketeknikker som grenser til mobbing?

Legitimerer det min offentlige sarkasme? Selvsagt ikke.

Mine nære – som kjenner meg godt – vet at jeg elsker sarkasme og ironi, også på egne vegne. Og når jeg sitter i stua og drodler med mine, så er det ikke fritt for at jeg sarkastiserer og ironiserer en hel del. Som regel med god respons, da de fleste rundt meg er på samme måte.

Men nå er det altså slik at jeg skriver en bok om mobbing. Jeg har selv valgt å stikke hodet frem i media og mene noe offentlig om mobbing. Facebook er ikke lenger å betrakte som “min egen stue”. Jeg er opptatt av å leve som jeg prediker ellers i livet og smaker nå min egen medisin. Sarkasmen skal jeg ikke bare spare på – men også porsjonere ut annerledes. Jeg lærer stadig. Flere ting faktisk.

Jeg er oppriktig lei meg for at mine tre kommentarer over, kunne oppfattes som at jeg (av alle) bifaller mobbing. Det gjør jeg selvsagt ikke. Videosnutten fikk meg til å tenke på en venninne som alltid synger i fylla, og til henne sier jeg: Du synger helt for J****, jeg kommer til å få varige mén av dette… Det har meg bekjent aldri blitt oppfattet som mobbing og jeg vet jeg hadde tålt å høre det samme selv. Derfor tenkte jeg på ingen måte på dette som mobbing – men som uskyldig underholdning med “mine”. Så lett kan man altså sette opp sin egen musefelle – selv om man jobber for å bekjempe mobbing.

Faktumet er at jeg åpenbart sitter i glasshus og at jeg har mange øyne rettet mot meg. Jeg har om mulig et enda større ansvar enn tidligere, for hvordan jeg fremstår og formidler meg. Det ansvaret tar jeg alvorlig. Jeg er ikke” bare Kristin” lenger – heller ikke på Facebook. Det er uvant, men jeg lærer.

Siv Jensen derimot, er godt vant og burde også være sitt ansvar bevisst – selv om det er valgår.

Di jævla feite merr!

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet  på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter - som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest  for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.

Min historie

Deler av innlegget under er brukt i dagens reportasje i Drammens Tidende (papir og på nett) om mobbing og bokprosjektet Den store mobbeboka for voksne. Den massive responsen på innlegget – som først ble postet i A Curly life - førte til at jeg turde å ta de første skrittene mot forfatterdrømmen. Her kan du lese innlegget i sin helhet:

Unnskyld for at jeg er lei meg, jeg er bare annerledes begavet

Jeg sitter her i sene nattetimer, beveget og rørt. Jeg er lynforbanna og svært engasjert, etter å ha sett det som nå har blitt til gårsdagens Tabloid-sending om mobbing. Jeg har gåsehud og finner ikke helt ordene. Samtidig er jeg fylt av en sterk trang til å fortelle en liten del av en lang historie. En historie om å be om unnskyldning for å være flink og for å være lei seg. En historie om å være annerledes uten å forstå hvorfor.

Jeg har nettopp lest ferdig en historie jeg var så heldig å bli betrodd. En historie som handler om å være annerledes begavet uten å vite at det er det man er. Jeg tenkte først da jeg leste den, at denne historien, den handler om flere – den handler om et barn jeg elsker. Men sannheten er at den handler like mye om meg.

Jeg var ordrapp allerede som toåring. En eldre dame skal en gang ha lent seg over vogna mi og sagt noe hyggelig som – Se på den nydelige sovedokka der… Hvorpå jeg med hvit kyse og flommende mørke krøller skal ha svart – Jeg er ikke noe sovedokke, di gamle drittkjerring. Jeg husker selvsagt ikke denne insidenten, men jeg skal visstnok på den tiden ha fått enormt mye oppmerksomhet på grunn utseende mitt. Det var ikke sjelden at voksne mennesker stoppet opp og dikket på det viset. En del av dem ville også ta i håret mitt, noe jeg fortsatt ikke kan fordra. Ikke det minste rart at jeg gikk lei, sier moren min med et snev av stolhet den dag i dag.

Jeg var et krevende barn å være mor til. Jeg var skravlete, vitebegjærlig og intens. Jeg elsket å være sammen med voksne.  Til tross for at jeg hadde venner og spilte både håndball og fotball, levde jeg store deler av tiden i min egen lille verden sammen med bøkene mine. Dessuten har jeg lest aviser og sett nyheter så lenge jeg kan huske. Omtrent like lenge har jeg med stort engasjement deltatt i diskusjoner og påberopt meg å vite nokså mye om ting jeg ikke nødvendigvis har hatt greie på. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har blitt omtalt som uoffisell verdensmester i argumentasjon.

Men, det er et uomtvistelig faktum at jeg også var en smarting – noe jeg først forstod som voksen. Jeg var en unge som krevde svar og som takket være mine hippieforeldre, hadde betydelig greie på ting som var nokså vanlige for meg – men uvanlige for mange av dem jeg vokste opp med. I første klasse flyttet vi nemlig fra kreative Grünerløkka, til i et besteborgelig tettsted hvor alle hadde gifte foreldre og jeg var skilsmissebarn. En tettsted hvor de andre barna gjorde narr av de lilla heklelappene jeg hadde over hullene i buksene mine og  mente at etternavnet mitt minnet om ordet oldemor. For ikke å glemme at jeg, med det forferdelig svære håret, så ut som en heks. Tranby-heksa, det var meg.

Fordi jeg var så stygg (de andre sa det, så da måtte det jo stemme) og fordi jeg åpenbart ikke var en spesielt hyggelig person med sære interesser, lagde jeg meg min egen vakre fantasiverden hvor jeg var flinkest og penest. Jeg kunne spinne vakre eventyrtråder i timesvis når jeg satt på rommet og skrev eller leste. Dessverre opphørte ikke den verdenen automatisk da jeg kom ut igjen. Noe som medførte at moren min stadig ble konfrontert med spørsmål fra andre barn om steder jeg hadde fortalt at jeg hadde vært, men som selvsagt ikke stemte. Moren min svarte lojalt - om hun har sagt det, så stemmer det nok. Vel vitende om at det ikke var direkte løgn. Jeg hadde vært der – i min fantasiverden.

På et tidspunkt i løpet av barneskolen, ble moren min kalt inn til samtale av en svært bekymret og erkereligiøs klasseforstander. Hun kunne betro min mor at  jeg trengte hjelp fordi jeg ikke var som andre barn. Jeg spurte visstnok så mye og hun trodde det kanskje hadde en sammenheng med at jeg var skilsmissebarn.

Elskverdig som hun var, hadde hun derfor invitert en psykolog til å observere meg i klasserommet. Psykologen kunne forøvrig etter noen timers observasjon, rapportere om at jeg var en unge som var svært godt utrustet både følelesmessig og intellektuelt – faktisk over snittet, om jeg ikke husker feil. Derfor så hun heller ingen grunn til å treffe meg på tomannshånd, noe jeg tror vedkommende lærer så på som et personlig nederlag. Tilværelsen hennes som lærer hadde vært mye mer behaglig om jeg bare hadde vært  litt mindre annerledes.

På siste skoledag fikk vi, vanen tro, med oss et brev hjem fra skolen. I de andre barnas brev stod det alltid avslutningsvis: Det er veldig hyggelig å ha Berit i klassen. Hun er snill og følger godt med i timene, bla-bla-bla. Som det krevende skilsmissebarnet jeg var, opplevde jeg aldri å lese den setningen i mine brev.

Ungdomsskolen ble derimot en sann fryd. En forløsning. Der møtte jeg flere lærere som så hvem jeg var og som anerkjente kunnskapen jeg hadde både om livet og om viten. Til tross for barneskolelærerns  oppriktige bekymringer om hvordan det skulle gå med meg – skilsmissebarnet – så fikk jeg svært gode karakterer. Men det var ikke tøft å være smart. Til tross for at jeg i en periode faktisk fikk ekstraundervisning i norsk – fordi jeg var flink – så skulle ingen være bedre enn andre. Heller ikke jeg.

Men om du var best i håndball eller fotball, da var du kul, da. Jeg ble aldri noe mer enn en middelmådig håndballspiller og en nokså elendig spiss på fotballaget. Men det gjaldt å være med på det de andre gjorde. På den måten ble ikke min annerledeshet så synlig og det ble heller ikke stilt så mange spørsmål. Og fordi jeg aldri ble særlig god i idrett (ikke i matte heller) – og dermed ikke var kul fra før – så gjorde jeg mitt ytterste for å skjule hvor vanvittig stolt jeg var over tilbakemeldingene fra lærerene.

Jeg kunne ikke snakke høyt med noen om de spennende samtalene jeg hadde med engelsk- og livsynslæreren. Oppmuntringene om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, men at jeg med mitt ordforråd og litterære forståelse, burde satse på språk. Jeg fikk anerkjennelse for min måte å betrakte verden på og mottok dessuten flere oppmuntringer om å engasjere meg politisk. Til tross for alle mine komplekser så var jeg en ivrig debattant – og selv om jeg ofte kjedet meg i timen og lå langt foran de andre i enkelte fag, så var skoletimene et slags fristed. Jeg var fortsatt annerledes – men der og da var jeg god og noen ganger best.

I dag mener jeg – og flere med meg – at jeg har klart meg nokså godt. Jeg har utdannelse og jobb. Jeg er kreativ og fri – og erfarer stadig at jeg kan ta verden med storm på flere arenaer. Best av alt – jeg har to vidunderlige barn som jeg ikke har ord nok til å beskrive  hvor stolt og takknemlig jeg er over å ha i livet mitt.

Men. Jeg har heller ikke ord som kan beskrive hvor bekymret jeg er som mor til et barn som stiller høylydte krav om rettferdighet og gode forklaringer. Som ved sterke følelsesladede reaksjoner blir bedt om (omtrent slik det står om i Snille piker…) om ikke å reagere så kraftig av hensyn til de andre (som begår uretten). Barnet som klarte å få fem kryss i  ikke-vise-at-man-er-lei-seg-faget - og sågar har mottatt premie for det.

Som mor er det opprivende og smertefullt å oppleve at man ikke kan beskytte sitt eget barn mot mobbing, utfrysing og usannheter. Å oppleve at ungen din – lykkebarnet ditt- som er innsiktsfull og lojal til døden, plutselig i en alder av 9 stiller seg – og meg – spørsmålene:

Er jeg ikke det gode mennesket jeg alltid har trodd jeg er? Er jeg ikke en god venn? Har jeg aldri vært det? Hvorfor vet ikke de andre i jentegruppa hva ordet raus betyr? Er jeg i veien for de andre fordi jeg er stor? Er det sant at jeg ikke kommer til å få meg kjæreste fordi jeg har så brede hofter? Hvorfor får jeg ikke lov til å svare i timen, når jeg kan alle svarene og er ferdig før de andre? Hvorfor er jeg så annerledes både i kroppen og tankene mine, mamma?

Lik meg som barn, er hun skravlete, vitebegjærlig og nokså intens. Kanskje er det derfor jeg opprøres ekstra over at også hun som barn skal måtte be om unnskyldning for å være den hun er. Jeg er nå vitne til at mitt barn ber om unnskyldning for at  hun blir lei seg - når hun blir mobbet. Jeg, som i hele mitt voksne liv har jobbet  for selv å slutte og be om unnskyldning for alt (jeg ikke har gjort galt), og som forsøker å være bevisst på at mine barn ikke skal bringe den arvesynden videre.

Nå er jeg et kampklart vitne til at hun – 27 år etter mine egne opplevelser – forsøkes redusert til et stillegående og usynlig ingenting fordi hun lider av den forferdelige kombinasjonssykdommen intelligens, samvittighet og et godt utseende.

Det er ikke kult å være smart i 2009 heller.

Takk for inspirasjon, Oda – og lånet av ordet kombinasjonssykdom

Om ikke å passe inn

Nær historie om stort mot og følelsen av å være annerledes, skrevet av Mylian, en jente jeg har vært heldig å komme i kontakt med gjennom Erfaringsbloggen:

Jeg har aldri vært en av de som passet spesielt godt inn noen plass. Spesielt ikke der jeg egentlig hørte hjemme. Barneskolen var en evig runde med mobbing for hvordan kroppen min var. Jeg var liten og tykkfallen frem til syvende. Da gikk jeg fra å være tykkfallen, til å få markerte former. Også det ble noe de andre kunne mobbe meg for. Men det gjorde ikke så mye, jeg hadde min gjemmeplass gjennom barneskolen. Noe som var bare mitt, ingen av de andre barna kunne se meg der.

De andre barna spilte fotball eller håndball. Jeg danset. Jeg hadde aldri noen ønske om å bli en prima ballerina, men jeg ville vise at jeg også kunne være flink i noe. Jeg var velsignet med en utrolig dyktig danseinstruktør som så at jeg ikke egnet meg som ballerina. Mitt felt ble sportsdans, og der fikk jeg briljere. Jeg var en dyktig sportsdanser, noe som sikkert førte til at jeg gikk fra å være en stor, liten jente, til å bli nett, men med kurver. Jeg mistet det formløse fettet de andre barna kunne erte meg for, og fikk former som jeg gjemte bort i store klær. Jeg var i det minste ikke tykk lengre.

De store klærne geleidet meg gjennom ungdomsskolen. Ingen så meg, ingen tok notis av meg. Det var deilig. Jeg kunne gjemme meg i mengden, ingen behøvde å se meg lengre. De gangene jeg eksponerte meg selv på noen slags måte, var når jeg danset. Men der gjorde det ingenting, det var fortsatt min verden. Jeg skilte dans og skole, og når jeg danset, fikk jeg være svane. På skolen var jeg anonym igjen. Det ble min redning. Skulle jeg vært til overmåte synlig på ungdomsskolen, i likhet med barneskolen, vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Men det gikk. Jeg gikk ut fra ungdomsskolen med gode karakterer, og kunne søke meg hvor som helst på videregående. Jeg gikk ikke ut ifra ungdomsskolen med noen premie for mest sosiale elev, men jeg hadde fått være i fred, og jeg kunne gjøre hva jeg ville nå. Jeg kunne dra hvor jeg ville for å gå på skole. Jeg valgte skole med omhu. Jeg valgte en skole i en ny by, og håpet på en ny start, med blanke ark.

Blanke ark fikk jeg. Jeg var virkelig en av de elevene som blomstret på videregående. Jeg beholdt de store klærne, andre skulle ikke få mobbe meg for kroppen her også. Men jeg fikk videreutvikle sosiale ferdigheter, ble mer åpen og turte å gi av meg selv. Det var en helt ny opplevelse å kunne gi av seg selv, uten å måtte være redd for å bli dømt. Eller mobbet, i verste tilfelle. Men store klær ble mitt varemerke på videregående, og det var greit. Det var min ting, og ingen sa noe på det heller.

Ut fra videregående bar det, i rasende fart. Aldri hadde jeg opplevd at år på skolebenken hadde gått så fort før. Tiden for å skilles fra gode venner stod for dør, og det var greit. Jeg hadde lært meg at det var mulig for mennesker å bli mer voksne.

Så jeg flyttet til en ny by, med friskt mot. Jeg vet ikke hva jeg regnet meg, men noe i meg håpet om å bli tatt imot med åpne armer også her. Jeg var tross alt trådd inn i de voksnes rekker. Jeg fikk meg en liten leilighet, og jobb som servitør.

Plutselig var jeg åtte år gammel igjen, og tilbake på barneskolen. Jeg klarte helt fint å omstille meg til å skulle gå i figurnære klær igjen. Ingen mobbet kropp, jeg fikk derimot en del komplimenter for at jeg hadde en flott kropp. Men jeg hadde gjort tabben å flyttet til en liten by. Jeg fikk fort stempel som raring, og einstøing. Byen tok ikke godt imot meg, og det ble begynnelsen på den verste mobbingen jeg noensinne har opplevd.

Jeg klarte aldri å skape meg vennskapelige bånd til kollegene mine, de ble bare mennesker jeg jobbet med. Utgangspunktet mitt var labert. Jeg kjente ingen i denne nye byen, og det ble ikke som forespeilet. En del skumle tanker fikk utvikle seg hos meg. Kanskje de gode vennene på videregående ikke var venner, de var mennesker som måtte tolerere meg på grunn av at vi gikk på samme skole? En depresjon meldte seg etter tre ensomme måneder i ny by. Jeg hadde ingen som jeg kunne støtte meg til. Jeg kunne ikke ringe mamma eller pappa. Det ville bydd på forklaringsproblemer. Jeg hadde måtte forklart at mobbingen begynte på barneskolen, og hadde fortsatt derifra. Jeg måtte kanskje forklare hvorfor jeg var så sjenert. Jeg visste jeg ikke kom til å klare å takle mamma og pappa, så jeg isolerte meg i enda større grad. Om det virkelig var mulig. Jeg sluttet å snakke med kolleger, jeg snakket kun med de gjestene jeg måtte håndtere. Jeg ble mer innesluttet enn jeg noensinne hadde vært.

Jeg opplevde baksnakking fra kolleger, og andre som ikke kjente meg på noen måte. Til og med det å skulle handle ble en utfordring, fordi mennesker hvisket om meg der. Jeg ble den rare jenta i byen. Hun som aldri snakket med noen. Jeg vil tro mange regnet med det var noe feil med meg, siden jeg ikke skapte meg et nettverk eller fikk noen venner. Realiteten var at det var vanskelig for meg, og når jeg ikke klarte det på første forsøk gav jeg opp. Jeg var fortsatt sjenert, feig og livredd. Enn om noen så meg for den jeg egentlig var? En liten tykk pike som ikke passet inn noen plasser?

Jeg så aldri utfrysningen fra en hel by, for hva det var. Mobbing. Mobbing fra voksne mennesker. Mobbing fra mennesker som skulle kunne gripe inn når barn og tenåringer gjorde sånt. Og det var kanskje min feil, som låste meg så. Jeg frøs til is. Når første forsøk feilet, dukket den lille tykke jenta opp igjen. Jenta som bare ønsket aksept, men som ikke ante hvordan hun skulle prøve å få det. Denne gangen kom ikke store klær til å hjelpe meg.

Jeg fattet en beslutning etter et år, på plassen som fortonte seg som helvette for meg. Jeg måtte pakke sakene mine, og flytte igjen. Jeg begynte å pakke ned tingene mine. Enn om det ble akkurat det samme på en ny plass? Skulle jeg bare gi opp? Skulle jeg seile gjennom livet, ensom, som en slags nomade? Den tykke jenta som flyttet hver gang det ble for ille? Jeg kunne fortsatt ikke ringe mamma. Det ville by på for mange problemer. midt opp i alle de jeg hadde fra før.
Tingene ble pakket ut på ny plass. Denne gangen måtte det gå. Dette, eller ingenting. Gikk ikke dette, så jeg bare en utvei. Jeg hadde fått meg ny jobb, som servitør igjen. Kanskje jeg var heldigere denne gangen. Verre kunne det i alle fall ikke bli.

Jeg møtte opp første dag, litt sjenert og umåtelig redd. Men jeg møtte en smilende pike, som tok vel imot meg. Jeg fikk en god start, og fikk et godt utgangpunkt. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde fått meg et lite, men trygt nettvekt. Jeg trivdes! For andre gang i løpet av mitt liv, trivdes jeg!

I denne lille, men koselige byen fikk jeg starten jeg trengte. Jeg fikk et solid nettverk, og møtte Aron. Aron ble mitt livs første, og hittil største kjærlighet. Han var hele min verden, og for første gang i mitt liv, lærte noen meg om min egen verdi. Per i dag er jeg veldig klar over min egen verdi. Ikke fordi jeg har fått høre det hele livet. Men fordi jeg var heldig. Jeg møtte på et knippe nydelige mennesker i det jeg var i ferd med å gi opp.

Jeg vet nå at jeg ikke kan gi opp. Jeg vokste meg stor og sterk, til slutt. Greit, kanskje ikke stor, men sterk er jeg. Jeg skal i sommer flytte til Trondheim, en storby for første gang i mitt liv. Og det kommer til å gå fint! Fordi jeg endte opp som en sterk, engasjert og smart jente. Jeg fikk endelig ryggraden og beinet i nesen som jeg trengte.

Det er første og siste gang jeg forteller den historien.

Troen på en bok

Fra jeg åpnet mobbebloggen – for nøyaktig 16 dager siden – har jeg daglig mottatt minst 10 mail til mobboka@gmail.com. Responsen har som tidligere nevnt, vært enorm og langt over hva jeg hadde forventet. Jeg er svært ydmyk over at idéen, som er et resultat av et øyeblikks sinne som resulterte i et kreativt sleivspark, allerede har kommet til å bety så mye for så mange.

Jeg har ved et par anledninger kommet i tvil om det kanskje er slik at historiene er fortalt til fulle – at boken blir noe vi har lest før og kanskje ikke trenger. Jeg har derimot konkludert med, at ja – det er fortalt bruddstykker i media gjennom en rekke år – men de historiene jeg får tilsendt gir allikevel et unikt innblikk i hva mobbing fører med seg, hvordan vi trekker den med oss, og ikke minst hvordan vi kan gi slipp. Forskningen har stor makt. Men historiene som kommer ufiltrert og “uforsket” gir et annet blikk på mobbing. Her følger noen utdrag av de over 100 tilbakemeldingene jeg har fått de siste 16 dagene. Sammen og alene er de grunner gode nok til at bloggen og boken må skrives. Ta deg tid til å lese igjennom følgende: 

- Hei! Jeg blir fortsatt kvalm. Så har jeg endelig tatt motet til meg og forteller min mobbehistorie. Jeg skriver det jeg husker og det jeg vil dele. Bruk hele greia om du vil. Eneste jeg ber om er at den er uredigert og serveres rå. Allerede nå har jeg vært på do og brekt meg….inntill videre holder vi identiteten min anonym i forbindelse med prosjektet. Mulig jeg velger å stå frem senere.  Jeg støtter prosjektet 100%. Dette er viktig!

Før blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert i mobbebloggen: - Hei. Jeg er dritredd for at det blir dumt hvis du legger den ut, og at folk synes jeg er fæl. Men ok. Jeg vet logisk sett at jeg ikke er så fæl som jeg tror, og hvis det kan hjelpe noen, er det bra. Det er greit for meg at du bruker den.

Fra samme person, noen dager etter at blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert: - Takk for at du gjør dette. Jeg kjente det utover uka at jeg kunne puste litt lettere. Jeg kan bevege skuldrene litt friere, og jeg greier å rette meg litt mer opp. Viste fram teksten til samboeren min, og nå er en prosess i gang. Jeg greide å “åpne krana”, og nå er det en gedigen strøm som vil ut. Jeg håper jeg greier å fortsette gjennom skiten og forhåpentligvis er det noe fint på den andre siden. Igjen, takk.

- Heisann. Jeg vil bare enda en gang få sagt at jeg syns det er utrolig bra av deg å starte dette arbeidet. Jeg håper virkelig det blir en bok av det, og uansett om mitt bidrag blir inkludert eller ei så kommer jeg til å kjøpe den når den lanseres. Det er ei utrolig viktig bok, og jeg tror den kan hjelpe mange!

- Hei. Først vil jeg gjerne si at dette er en kjempeflott ide, og et nødvendig tema å opplyse om. Etter mye tenkning kom jeg fram til at jeg gjerne vil bidra med mine erfaringer som mobbeoffer, hvis dette fremdeles er mulig. Jeg har mye å fortelle og har opplevd mye gjennom livet selv om jeg bare er 22 år nå. Jeg er funksjonshemmet og ble mye mobbet grunnet dette. Håper å høre fra dere.

- Hei, Kristin, dette er litt skriblerier fra meg. Jeg vet det ikke fyller kriteriene du har beskrevet, men om du vil kan du bruke det fritt. Igjen får du meg til å tenke på ting jeg har skjøvet helt helt bakerst i bevisstheten, men som sikkert har vært med og formet meg, på godt og vondt. Lykke til med bokprosjektet! Klem fra meg

- Hei. Kom over bloggen tilfelding – eller, helt tilfeldig var det nå ikke, siden jeg har sett den omtalt rundt omkring i blogosfæren i det siste. Ville bare si at det du driver med er utrolig bra, og noe som egentlig burde vært gjort for lenge siden. Jeg har en følelse av at mange som har blitt mobbet har et veldig behov for å fortelle det til noen, på et eller annet vis. At flere nå får ta et oppgjør med det, at de oppmuntres til det, er bra! Jeg kommer kanskje til å skrive noe selv. Problemet er bare at jeg har blokkert ut de fleste minnene fra barndommen. Jeg husker lite/ingenting fra barneskolen, og heller ikke fra ungdomsskolen. Videregående var bedre, men også den er tåkete. Vennlig hilsen

- Hei. Dette er Eileen, jeg som har Villkatta bloggen. Første vil jeg si at jeg syntes Mobbeboka høres utrolig bra ut, og det er flott at du har tatt iniativ til dette! Å få fokuset vekk fra “mobbeoffer”.. Jeg  liker heller å se på meg selv som en  ”mobbe-overlever”. Jeg har veldig lyst til å bidra til boken. Jeg har enda ikke skrevet noe, men om det kan være interessant atjeg prøver meg på ett bidrag, så gi gjerne beskjed. Anonymitet er ikke viktig for meg i denne  sammenhengen, da jeg ikke tier inne med opplevelsene mine på  barneskolen. Mvh, Eileen Hornell  ”Villkatta”

- Det har vært livgivende, inspirerende, tankevekkende og godt å se at noen tør å legge ut livet sitt i bloggform. Det har gitt meg mye næring til min helbredelsesprosess. Men jeg lurer på hvor mange vi er? Men jeg lurer ikke på hvorfor så mange utpreget intelligente mennesker er alkoholikere! Takk – så langt:-)

- Hei, Jeg får rett og slett ikke dette til. Jeg blir bare sint og sint og sint. Og mer sint, og klarer ikke å formidle dette skriftlig på noen måte. Men jeg har spurt en venninne om hun vil bidra, så det er mulig jeg kommer til å sende deg hennes bidrag etterhvert

- Jeg fikk høre om dette prosjektet ditt idag, og må si at du fortjener all verdens skryt og støtte for det du gjør. Det er utrolig deilig å vite at noen der ute gir en stemme til de som gjerne er så brutt ned at de ikke klarer å si ifra selv

- Hei, Jeg har akkurat oppdaget at du og bloggen din og boksprosjektet ditt finnes. synest det er et veldig bra inititativ du har tatt! Tror denne mobbeboken er viktig! Takk for at du våget å sette i gang og for jobben du gjør Grunnen til at jeg skriver til deg, er at jeg lurer på om jeg har skrevet noe som kanskje kan være et bidrag til boka. Men jeg er ikke sikker. Ikke vet jeg om jeg tørr å gi fra meg teksten på den måten, og ikke er jeg helt sikker på om det passer inn i prosjektet i innhold og form. Jeg skriver nok litt mer “novelle-aktig” og i diktform enn for eksempel Ida -Virrvarr (det var på hennes blogg jeg oppdaga prosjektet). Mine erfaringer handler ikke om veldig offensiv mobbing og i hvert fall ikke om fysisk vold fra medelelver. Mer om små stikk gjennom lang tid, om sosial utestengelse og likegyldighet i forhold til at jeg fantes. Taushet. Om å bli gitt – og godta – en posisjon som uviktig og uverdig. Og noen episoder hvor folk mer direkte “bullied me around”. Uansett – lykke til med dette viktige prosjektet!

- Hei. Jeg heter Silje og er 22 år gammel. Jeg håper at min historie kan være et bidrag til “Den Store Mobbeboka”, som jeg uansett kommer til å kjøpe om den kommer ut Synes at det er en kjempegod idè, og jeg er generelt veldig engasjert i dette temaet, samt emner som selvskading, spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer. Jeg ble mobbet i barneskoleårene, og det ble sett som en selvfølge at den dagen mobbingen stoppet, var alt bra igjen. Vel, det var det ikke. Ikke inni meg, og det får du lese om i historien min. Mobbingen preger meg fremdeles, selv om det er ti år siden jeg ble utsatt for dette. Jeg tenker ofte på det. Det lengste jeg har greid å beholde en jobb, er tre måneder, for jeg blir så preget av angst og depresjon hver gang det blir stilt krav til at jeg skal være normal og oppføre meg normalt… For jeg føler at jeg er mye mindre verdt enn alle andre, og at jeg ikke gjør en god nok jobb i det hele tatt. Med ditt yrke, vet du sikkert en del om dette. Jeg syns generelt at det er for lite fokus på de langsiktige problemene mobbing kan føre til. Lykke til med boka! Kontakt meg om du har videre spørsmål. Mvh Silje

 Jeg håper bloggsfæren fortsetter å spre budskapet om bloggens eksistens og bokens tilblivelse. For å bli en komplett og nyansert bok, ønsker jeg fortsatt bidrag, slik at jeg har et rikt materiale å velge ut i fra. Jeg håper spesielt på kontakt med deg som selv har mobbet andre, familie til både “offer”/mobber, kollegaer og lærere. Skriv trygt – og anonymt om ønskelig – til mobbeboka@gmail.com

Styggedumma, det er meg

Jeg hater ordet mobbing. Jeg hater ordet og greier ikke å høre på folk som snakker om det uten å bli kvalm. Jeg blir kvalm av bloggen din, jeg blir kvalm av hele konseptet. Jeg leser mange forskjellige blogger, og når ordet dukker opp greier jeg ikke å  fortsette å lese. Jeg kan ikke lese avisa eller se på nyheter, for ordet kan dukke opp. Jeg greier ikke å forme ordet og si det i en setning. Jeg greier så vidt å tenke det, men stort sett prøver jeg å la være. Fordi jeg ble mobbet.

Hele barneskolen og ungdomsskolen og videregående og hvis jeg drar til hjemstedet mitt og møter jevnaldrende skjer det fortsatt. Jeg er nesten aldri på hjemstedet, og hvis jeg er der, sitter jeg inne hos mamma, og så kjører jeg bil til pappa og så kjører jeg bil til farmor og så drar jeg hjem til byen. Jeg passer på å vente i bilen på stasjonen, fordi ofte står noen av mine jevnaldrende på perrongen. Jeg vet at de ikke sier noe, og jeg håper at de ikke kjenner meg igjen. Jeg håper at jeg har forandret meg så mye på de tre årene siden jeg flyttet derfra at de ikke kjenner meg igjen. Jeg ser dem på perrongen, jeg ser dem i butikken og i hagene i boligfeltene. De sitter på toget, og jeg passer på å sette meg langt unna alle sammen. Jeg er redd for å ta lokaltog, fordi jeg kan møte noen som ikke vil møte meg. Og jeg vil ikke møte dem, jeg greier ikke å se dem.

Jeg blir kvalm av tanken på at de eksisterer, jeg blir kvalm når jeg tenker på skolene jeg har gått på og lærerne der. Jeg blir kvalm når jeg ser gymbygget, jeg blir kvalm når jeg ser idrettsbanen. Jeg blir uvel av lukta på kulturhuskafeen, jeg blir dårlig når jeg spiser ostebaguett varmet til gummi i mikroen, så jeg gjør det ikke. Jeg takler ikke å tenke på å trene. Jeg burde begynne på noen slags trening, men jeg er redd de andre på treninga ler av meg når jeg ikke får til ting, så jeg blir hjemme.

Jeg er redd for å gå på butikken, for de andre kundene stirrer på meg når jeg ikke finner varen med en gang. Det hender jeg ikke greier å gå på jobben fordi kollegene mine synes sikkert jeg er dum når jeg ikke greier ting på første forsøk. Det er dager jeg ikke greier å gå ut i oppgangen i blokka der jeg bor, for naboene synes sikkert jeg er stygg.

Jeg er stygg. Jeg er dum. Jeg er dårlig og fæl. Jeg er Styggedumma. Jeg greier ikke å si etternavnet mitt uten å være flau, jeg har verdens styggeste etternavn, og alle ler av meg når de ser det, så jeg signerer alltid med en kjapp strek så de ikke ser hva jeg skriver. Da slipper jeg å forme bokstavene og da slipper jeg å se det. Jeg hater fornavnet mitt, det er skrikende og skarrende og alle ler av meg når de får høre hva jeg heter. Jeg greier ikke å konsentrere meg i fagsammenhenger, jeg blir svimmel og den eneste tanken jeg greier å tenke er at jeg er dum.

Jeg må ikke tro jeg kan noe eller greier noe eller er smart eller pen. Jeg er Styggedumma og alle hater meg.

(Innsendt av anonym)

Aldri som alle andre

En anonym ung mann har sendt Mobbebloggen tanker om annerledeshet og likeverd:

Jeg har ikke akkurat noen konkret historie å dele, dette er bare noen tanker som plutselig gikk opp for meg mange, mange år senere.

Jeg hørte nemlig et foredrag av et barn av en alkoholiker som fortalte at han som barn hele tiden gikk og skyldte på seg selv for det som skjedde med moren hans. Han tenkte at “hvis jeg bare..”, så ville moren slutte å drikke. “Hvis jeg bare får god karakter på den stilen”, “hvis jeg bare vasker vinduene”, og så videre. Og da gikk det opp for meg at det var sånn jeg tenkte om mobbingen jeg opplevde på barneskolen også.

Jeg tenkte hele tiden “hvis jeg bare” om hvordan jeg måtte forandre meg for at det skulle ta slutt. “Hvis jeg bare blir litt tynnere”, “hvis jeg bare klarer å veie mindre enn 40 kilo, som de andre”, eller “hvis jeg bare later som at alt de sier er morsomt, vil de slutte å mobbe meg”. Som voksen skjønner jeg, eller tror jeg iallefall, at de såklart ikke hadde sluttet å mobbe meg uansett, det handlet ikke om jeg virkelig var tjukk eller rar eller noe som helst, det handlet om at de bare valgte seg ut noen. Det ble meg.

I tillegg snakket barnet av rusmisbrukeren om hvordan han hele tiden jobbet med å holde oppe en fasade utad, han ville ikke at noen utenfor familien skulle merke at moren hans drakk. Han unnskyldte seg med tanken om at “moren min drikker ikke noe mer enn de andre”.

For meg var det motsatt – i den forstand at jeg prøvde å holde det hemmelig hjemme. Jeg ville ikke at mamma og pappa skulle vite at jeg ble mobbet, jeg ville ikke at de skulle tro jeg var teit. Jeg har fremdeles aldri snakket med dem om hvordan jeg hadde det, og har ingen aning om hvor mye de visste eller ikke visste.

En annen sær ting er at alt det jeg fikk innprentet på barneskolen – for 13-19 år siden – fremdeles står skrevet med permanent skrift i sjela mi, og dukker frem igjen med jevne mellomrom. Jeg husker ekstremt få konkrete episoder, faktisk husker jeg ekstremt lite på generell basis. Men følelsen av å ikke være som de andre, av å ikke høre hjemme, av å aldri kunne bli likeverdig, tror jeg aldri jeg blir kvitt…

Bollerud

(Forfatteren ønsker å være anonym)

Det var musikklæreren som fant på kjælenavnet. Han var korpsdirigent og hadde stort nedslagsfelt. Selv var jeg en oppvakt og aktiv fjerdeklassing som ikke visste at jeg kvalifiserte til navnet. Bollerud.  

Slik ble jeg døpt og navnet heftet ved meg gjennom hele grunnskolen. Jeg lot som jeg ikke brydde meg, selv om kommentarer fra gymlærerinnen,  som selv ikke var noen sylfide, skapte latter som jallet mellom veggene i gymsalen.

Se på Bollerud, grasiøs som en flodhest, og HØR  det dundrer i gulvet når hun tar sats for å hoppe over bukken!

Jeg lo selv også og fortsatte å leve opp til forventningene som tykk og blid.

Men…jeg sluttet å ta sats.