Gjensyn med avmakten

 Et av de sterkeste minnene jeg sitter igjen med når jeg tenker på tiden da jeg ble mobbet, er følelsen av avmakt. Følelsen av at andre har makt over ditt liv, at andre har deg i sin makt. Følelsen av at du ikke har noe du selv skulle sagt, at du lever på andres nåde. Det er en følelse jeg sverget at jeg aldri skulle oppleve igjen i voksen alder.

Nå ville skjebnen det annerledes, som den jo egentlig alltid vil.

I forrige uke fikk jeg et ubehagelig gjensyn med avmakten min i forhold til fysisk overmakt og trusselen om fysisk vold. Da min gravide kone og jeg, sammen med dagbarn og to og et halvt år gammel sønn, var på vei til bussen, var det en hyggelig person som stoppet bilen sin og lot oss slippe over veien. Før vi rakk å komme oss over, suste en bil forbi, rett foran min kone og min sønn. I motsatt kjøreretning tuter en annen bilist sint, fire-fem ganger. Jeg blir rasende og strekker frem høyrearm, viser fingeren.

Det som skjer så, forløper så fort. Bilen stopper, snur, står en stund ved et vikepliktskilt og svinger så over veien og inn på fortauet. Ut kommer en ung mann, sikkert midt i tjueårene, solariumsbrun og sprekkferdig av muskler. Foran min kone og to barn vil han at jeg skal slåss med ham, fordi jeg viste ham fingeren. Jeg har ingen hensikt om å gjøre det. Jeg setter ikke ned dagbarnet, den ett år gamle gutten jeg har på armen, han som ville løpt rett ut i veien om jeg slapp ham. Han påstår jeg gjemmer meg bak ungen. Jeg sier at det gjør jeg ikke, men jeg vil ikke slåss. Hvorfor viste jeg da fingeren? Hva faen feiler det meg? Kunne vi ikke gått over veien der det var fotgjengerfelt rett borti svingen? Fotgjengerfeltet er en kilometer unna, svarer jeg, og det var en som stanset for oss, han måtte da ha sett det, det var jo tre biler foran ham. Han er fortsatt klar for å slåss, jeg hadde da uansett ikke noe med å vise fingeren til ham. Om jeg ikke vet hvem han er, hvor lenge har jeg egentlig bodd her ute? Han er nemlig godt kjent her ute, sier han og nevner kallenavnet sitt. Jeg antar han ikke er kjent for sitt milde vesen og sier at jeg får vel sjekke opp hvem han er. Han er villig til å gi meg en sjanse siden jeg ikke vet bedre. Men, fortsetter han, hva var det godt for å vise fingeren? Min kone var på vei over med min sønn, svarer jeg, jeg oppfattet situasjonen med tuting og rusing av motor som truende og ble sint. Bare ikke gjør det igjen, sier han, og forklarer at han har en dårlig dag. Jeg tar med frue, to barn og vogn og går mot busstoppet mens jeg ønsker ham en bedre dag enn han har hatt hittil.

Jeg vet innerst inne at jeg har taklet situasjonen best mulig. Barna og min kone er skånet for å se meg bli slått ned, en traumatisk opplevelse de godt kan være foruten. Jeg har fått roet ned gemyttene og unngått en tøff situasjon for hele familien.

Det hjelper meg lite når jeg kommer hjem, når jeg får fordøyd det som tok bare et par minutter på fortauet. Da kommer følelsen av avmakt, av frykt, av å være i en annen persons vold. Da kommer den ekle klumpen av frykt som brer seg fra magen og sprer seg som en kreftsvulst ut i resten av kroppen. Så kommer sinnet igjen, det svære, vonde, svarte sinnet, som eter meg opp innenfra og ut. Raseriet og hevntørsten. Jeg sitter igjen og er elleve år gammel, på gulvet i gangen hjemme,  etter å ha gjemt meg i en time i en busk på vei hjem fra skolen. Jeg sitter igjen og er liten, svak og maktesløs og sverger at ingen, ingen skal noensinne få meg til å føle meg slik igjen, noensinne.

Avmaktsfølelsen er ikke der til daglig, jeg har det godt, jeg er en blid og selvstendig voksen mann med god selvtillit og føler meg som regel sterk og i kontroll over mitt eget liv. Derfor kommer denne følelsen tilbake som et massivt sjokk som rykker teppet vekk under beina på meg. Gjensynet viser meg at jeg aldri helt vil komme meg over det jeg opplevde som barn, aldri helt. Selv om jeg er mye sterkere enn jeg var da, selv om jeg er trygg, selvstendig, voksen, er det likevel en del av meg som alltid vil føle seg liten og redd, en liten del av meg som kryper sammen som et barn i gjensynet med avmakten.  

 

Denne historien mottok jeg i går, av en svært nær venn

Reklame

Read Full Post »

Styggedumma, det er meg

Jeg hater ordet mobbing. Jeg hater ordet og greier ikke å høre på folk som snakker om det uten å bli kvalm. Jeg blir kvalm av bloggen din, jeg blir kvalm av hele konseptet. Jeg leser mange forskjellige blogger, og når ordet dukker opp greier jeg ikke å  fortsette å lese. Jeg kan ikke lese avisa eller se på nyheter, for ordet kan dukke opp. Jeg greier ikke å forme ordet og si det i en setning. Jeg greier så vidt å tenke det, men stort sett prøver jeg å la være. Fordi jeg ble mobbet.

Hele barneskolen og ungdomsskolen og videregående og hvis jeg drar til hjemstedet mitt og møter jevnaldrende skjer det fortsatt. Jeg er nesten aldri på hjemstedet, og hvis jeg er der, sitter jeg inne hos mamma, og så kjører jeg bil til pappa og så kjører jeg bil til farmor og så drar jeg hjem til byen. Jeg passer på å vente i bilen på stasjonen, fordi ofte står noen av mine jevnaldrende på perrongen. Jeg vet at de ikke sier noe, og jeg håper at de ikke kjenner meg igjen. Jeg håper at jeg har forandret meg så mye på de tre årene siden jeg flyttet derfra at de ikke kjenner meg igjen. Jeg ser dem på perrongen, jeg ser dem i butikken og i hagene i boligfeltene. De sitter på toget, og jeg passer på å sette meg langt unna alle sammen. Jeg er redd for å ta lokaltog, fordi jeg kan møte noen som ikke vil møte meg. Og jeg vil ikke møte dem, jeg greier ikke å se dem.

Jeg blir kvalm av tanken på at de eksisterer, jeg blir kvalm når jeg tenker på skolene jeg har gått på og lærerne der. Jeg blir kvalm når jeg ser gymbygget, jeg blir kvalm når jeg ser idrettsbanen. Jeg blir uvel av lukta på kulturhuskafeen, jeg blir dårlig når jeg spiser ostebaguett varmet til gummi i mikroen, så jeg gjør det ikke. Jeg takler ikke å tenke på å trene. Jeg burde begynne på noen slags trening, men jeg er redd de andre på treninga ler av meg når jeg ikke får til ting, så jeg blir hjemme.

Jeg er redd for å gå på butikken, for de andre kundene stirrer på meg når jeg ikke finner varen med en gang. Det hender jeg ikke greier å gå på jobben fordi kollegene mine synes sikkert jeg er dum når jeg ikke greier ting på første forsøk. Det er dager jeg ikke greier å gå ut i oppgangen i blokka der jeg bor, for naboene synes sikkert jeg er stygg.

Jeg er stygg. Jeg er dum. Jeg er dårlig og fæl. Jeg er Styggedumma. Jeg greier ikke å si etternavnet mitt uten å være flau, jeg har verdens styggeste etternavn, og alle ler av meg når de ser det, så jeg signerer alltid med en kjapp strek så de ikke ser hva jeg skriver. Da slipper jeg å forme bokstavene og da slipper jeg å se det. Jeg hater fornavnet mitt, det er skrikende og skarrende og alle ler av meg når de får høre hva jeg heter. Jeg greier ikke å konsentrere meg i fagsammenhenger, jeg blir svimmel og den eneste tanken jeg greier å tenke er at jeg er dum.

Jeg må ikke tro jeg kan noe eller greier noe eller er smart eller pen. Jeg er Styggedumma og alle hater meg.

(Innsendt av anonym)

Read Full Post »

Om å gripe inn og selv bli grepet

Jeg har brukt formiddagen til å lese og svare på eposter sendt til mobbeboka@gmail.com. Her følger et utdrag fra en lang og nydelig mail jeg mottok i forrige uke. Den er skrevet av en klok og svært velformulert kvinne, som jeg er stolt over at vil dele tekstene sine i boka.

…Jeg kjenner at noe av det du skriver om på bloggen din som rører meg aller mest, er situasjonen rundt datteren din. Jeg blir sint på læreren hennes.
På de andre elevene. Men mest av alt får jeg lyst å fortelle deg at jeg
synes du er en uendelig klok og sterk mamma for datteren din! Du vet det
forhåpentligvis selv hvor viktig det du gjør er, det er vel derfor du
orker å stå i det vanskelige, men jeg vil likevel gjerne si det til deg
også. Det at du holder ut den revnende smerten det er å høre på barnet
ditt fortelle, det at du orker å ta inn over deg hvor vondt hun har det og
hva de voksne og barna på skolen får henne til å føle om seg selv, at du
orker det betyr et hav av forskjell. Når du orker å lytte og vite, kan hun
fortelle. Og det høres ut som du bekrefter henne på en helt nydelig måte!
Jeg vil bare heie på deg for det! og håper at du finner noen gode måter å
hjelpe henne på. Og at du selv ikke blir helt utslitt på veien. Uansett
hva skolen klarer å stille opp med eller ikke – vit at det du gjør for
datteren din er helt uvurdelig! Du betyr den viktigste forskjellen tror
jeg.
Det ble visst en lang mail dette her….
Ønsker deg alt godt!

Det er mye ved dette utdraget, resten av mailen hennes og teksten hun la ved, som beveger meg sterkt og som fikk meg i tenkemodus. Her følger et utdrag av svaret mitt – som jeg brukte flere dager på å klare og skrive:

Takk for en lang og gripende mail. Tårene renner etter å ha lest både
mailen og den siste teksten din.

…Jeg unner deg av hele mitt hjerte å ha funnet en god mann som du vil dele resten av livet med –
og som ser ut til å tåle at du har en større erfaringskoffert enn
mange andre. Det er nettopp det det handler om – som du skriver om min
datter og meg – å tåle og anerkjenne andres smerte og erfaringer.

Holde ut med det – sammen. Som Eidsvåg sier: Eg kan ikkje gå alle
skritta for deg. Men gudene skal vite at jeg gjerne skulle ha gjort
det for datteren min. Å være vitne til at ett av de menneskene du
elsker høyest her i verden må oppleve og tåle gjentatte overtramp og
trakassering, uten å kunne beskytte – er noe av det mest
hjertskjærende man kan oppleve (tror jeg). Og kanskje er det en av grunnene til at
mange foreldre og andre ikke ser – og heller ikke griper inn.

Kanskje det er for vondt?

Etter den omtalte Telefonsamtalen til en dårlig mor, så gikk jeg i
vakum i mange dager. Følelsene det aktiviserte rundt min egen barndom
og min egen følelse av usynlighet – i mange sammenhenger i livet – ble
overveldende og nærmest invalidiserende. Vanligvis er jeg en
handlingens kvinne, som kaster meg rundt og gjør de «riktige tingene»
– rent intuitivt. Men jeg klarte det ikke – ikke da.

Jeg måtte be min eksmann om være bindeleddet mellom skolen, de andre foreldrene og oss. Jeg var
livredd for at jeg projiserte mine egne og voldsomme reaksjoner over på
henne – og at jeg ved dét ville komme til å skade hennes sak.
Emosjonene raste ukontrollert og stygge tanker om de andre barna og deres
foreldre, overveldet meg. Jeg hadde lyst til å ringe rundt, møte opp
på skolen, skrike, kjefte og true!

Heldigvis roet det seg og jeg fikk skrevet av meg en hel del. Det, sammen med idéen om boken og senere
responsen på den, så har jeg funnet tilbake til handlekraften. Nå
føler jeg meg trygg på hva som er hennes følelser og hva som er mine.

Dette ble mye om meg og mitt, men grunnen til at jeg skriver om det,
er at det ble en tankevekker i forhold til å forstå hvorfor mange ikke
ser og ikke griper inn. Jeg oppdaget mange nye følelser i meg selv og
jeg fikk deler av min egen barndom slengt midt i ansiktet. Jeg har
aldri tenkt på meg selv som et mobbeoffer – og langt mindre snakket om
det jeg opplevde i barneskoleårene. Jeg liker som de fleste andre å ha
fokus på det jeg har klart og det faktum at jeg til alt overmål har
klart meg godt. Jeg har nok vært reddere enn jeg selv har forstått,
for at folk skulle se på meg svak – slik man gjerne tenker om erklærte offere.
Det har vært en stor tankevekker for «En flink pike».

Da jeg ba moren min lese innlegget Unnskyld for at jeg er lei meg i Krøllebloggen – noe jeg egentlig gruet meg litt til (av en eller annen grunn var jeg redd for at hun ville synes at jeg overdrev og ikke ville like tanken på at jeg så meg selv som et mobbeoffer), så ringte hun meg opp og sa:

Du har vært altfor snill i din omtale av det som skjedde i løpet av de årene. Det du opplevde var mye, mye verre enn det du har beskrevet. Du må ikke slutte å skrive om det du har opplevd, du har så utrolig mye å tilføre andre ved å sette ord på hvordan det virkelig var. Og husk en viktig
ting, jenta mi – du har ikke lenger noen du må beskytte.

Det var svært viktige ord å høre – etter så mange år.

 

 

Read Full Post »

Aldri som alle andre

En anonym ung mann har sendt Mobbebloggen tanker om annerledeshet og likeverd:

Jeg har ikke akkurat noen konkret historie å dele, dette er bare noen tanker som plutselig gikk opp for meg mange, mange år senere.

Jeg hørte nemlig et foredrag av et barn av en alkoholiker som fortalte at han som barn hele tiden gikk og skyldte på seg selv for det som skjedde med moren hans. Han tenkte at «hvis jeg bare..», så ville moren slutte å drikke. «Hvis jeg bare får god karakter på den stilen», «hvis jeg bare vasker vinduene», og så videre. Og da gikk det opp for meg at det var sånn jeg tenkte om mobbingen jeg opplevde på barneskolen også.

Jeg tenkte hele tiden «hvis jeg bare» om hvordan jeg måtte forandre meg for at det skulle ta slutt. «Hvis jeg bare blir litt tynnere», «hvis jeg bare klarer å veie mindre enn 40 kilo, som de andre», eller «hvis jeg bare later som at alt de sier er morsomt, vil de slutte å mobbe meg». Som voksen skjønner jeg, eller tror jeg iallefall, at de såklart ikke hadde sluttet å mobbe meg uansett, det handlet ikke om jeg virkelig var tjukk eller rar eller noe som helst, det handlet om at de bare valgte seg ut noen. Det ble meg.

I tillegg snakket barnet av rusmisbrukeren om hvordan han hele tiden jobbet med å holde oppe en fasade utad, han ville ikke at noen utenfor familien skulle merke at moren hans drakk. Han unnskyldte seg med tanken om at «moren min drikker ikke noe mer enn de andre».

For meg var det motsatt – i den forstand at jeg prøvde å holde det hemmelig hjemme. Jeg ville ikke at mamma og pappa skulle vite at jeg ble mobbet, jeg ville ikke at de skulle tro jeg var teit. Jeg har fremdeles aldri snakket med dem om hvordan jeg hadde det, og har ingen aning om hvor mye de visste eller ikke visste.

En annen sær ting er at alt det jeg fikk innprentet på barneskolen – for 13-19 år siden – fremdeles står skrevet med permanent skrift i sjela mi, og dukker frem igjen med jevne mellomrom. Jeg husker ekstremt få konkrete episoder, faktisk husker jeg ekstremt lite på generell basis. Men følelsen av å ikke være som de andre, av å ikke høre hjemme, av å aldri kunne bli likeverdig, tror jeg aldri jeg blir kvitt…

Read Full Post »

Om Den store mobbeboka for voksne

Jeg har fra idéen kom til meg, vært nokså bestemt på at boken ikke skal være en tung fagbok ei heller en lærebok. Jeg skal faktisk hverken knekke eller skrive Den store mobbekoden – og dette er ikke en bok for akademia. Det er viktig for meg ikke å ha noen forventninger liggende på meg om dette – og foreløpig er Humana forlag og jeg, helt enige om at denne tilnærmingen er den rette.

Det jeg derimot ønsker, er å gi folk en stemme som bidrar til at vi tenker oss om og ikke minst bidrar til alternativer å handle ut i fra. Jeg ønsker at boken skal være:Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger. Den store mobbeboka for voksne skal bli en dokumentar i bokform.

Planen er å bruke dette konseptet til fulle og i den grad jeg skal skrive og ikke lage denne boken, så blir min stemme en kommentarstemme gjennom boken – som om det var en filmdokumentar. Med tanke på at jeg verken er, eller ønsker å fremstå som en ekspert eller bedreviter på mobbing, så tror jeg det vil tjene både boken og mobbing som tema. Jeg vil stå fri som forteller og være den som binder tekster sammen – en som undrer seg, stiller spørsmål og snakker med folk. Det vil samtidig gi meg stort rom til å være subjektiv og vise at jeg har en agenda og politikk jeg vil føre.

Mobbing har kommet for å bli og forskning har gitt oss mye kunnskap om fenomenet. Men fortsatt kan man etter min mening gjøre mye mer i forhold til forståelsen av problemet og hvordan man forholder seg til det. Det aller viktigste er aksept for det folk opplever og kunnskap om konsekvenser og hva man faktisk kan gjøre med mobbing (Virrvarrs to poster om temaet, er glimrende eksempler).

Forskning er viktig, men jeg er opptatt av at den sjelden representerer alle stemmene i en og samme kontekst. Jeg vil ha tilbake individfokuset, nettopp fordi det er så mange eksempler på at dagens tiltak, som er basert på metoder utviklet på grunnlag av forskning, veldig ofte ikke oppleves å ha ønsket effekt av dem som er berørte.

Derfor skal boken også inneholde stemmen til mobberen, de som ikke grep ikke, faren, bestemoren osv. For å få den nødvendige innsikten som jeg håper kan være med å bidra til varig endring, må alle stemmene frem. Dét er bokens misjon.

Dette blir en spesiell bok på flere måter. Jeg bruker nettet til å lage den. Noe som medfører dønn ærlig og instant respons – hele tiden. De færreste legger en finger i mellom når de svarer og kommenterer på nett. Dette mener jeg også er noe av prosjektets styrke – jeg må konstant ta stilling til andres respons på det jeg foretar meg, i stedet for å vente til boken kommer i butikken. Det virker som forlaget er villig til å gi meg fritt spillerom og at de samtidig forstår hvor unikt dette konseptet er. De følger tett med på hva som skjer i bloggsfæren og jeg er nær dialog med dem.

Selv om dette ikke skal være en fag- eller lærebok i vanlig forstand, så har jeg fra jeg kom på idéen, ment at det vil være en styrke for boken at både lærere, andre fagfolk og forskere på temaet barn og mobbing blir viet plass i boken. Flere har bidratt med navn til personer som bør kontaktes i den forbindelse, men jeg imøteser gjerne flere forslag.

Jeg har så langt mottatt nær 50 bidrag. I tillegg kommer det daglig oppmuntrende eposter fra mennesker som selv, av ulike årsaker klarer å bidra. Noen forteller at det å begynne og skrive om dette, aktivisererte sterke følelser som sinne, skam, redsel for å virke svak, kvalme, skjelvinger, søvnløshet og at de derfor ikke klarer det allikevel. Noen har derfor måttet be andre om å skrive deres eller sin egen historie, slik at de føler at de allikevel er med og bidrar. Til tross for ubehaget de opplever, takker de inderlig for initiativet og sier det er på tide at boken skrives.

Slike tilbakemeldinger gir meg motivasjon og kraft til å fortsette arbeidet med boken. Jeg gjemmer ordene og menneskene i hjertet mitt.

Stor takk til Undre, Ida Jackson (Virrvarr), Mannunderveis og Jakob Arvola for stadig gode innspill og samtaler når motet i blant er skjørt.

Bildet er malt av Tone Sem-Jacobsen

(Les den gripende historien om Kai-Arne i Magasinet lørdag 23.mai)

Read Full Post »

Skrytepave

Jenta på 9 år som ofte mobbes på grunn kropp, og som veksler mellom å være inne i varmen og utenfor i jentegjengen, kommer rett fra utviklingssamtale og viser stolt frem en engelskbok hun hadde fått av læreren. En bok for 11 åringer:

Jenta: Se her, hva jeg fikk av læreren i samtalen nettopp. Er det ikke en fin engelskbok?

«Venninnen»: Næh, hva fikk du den for, da? Fordi du er så dårlig i engelsk og trenger ekstrabok?

Jenta: Nei, jeg fikk en bok hun (lærerern) selv hadde hatt på skolen da hun var 11 år, fordi hun synes jeg er den flinkeste i klassen i engelsk og fordi hun har skjønt at jeg vil lære mer.

«Venninnen» (sier mens hun snur seg bort for å snakke med noen andre): Din skrytepave!

Read Full Post »

Bollerud

(Forfatteren ønsker å være anonym)

Det var musikklæreren som fant på kjælenavnet. Han var korpsdirigent og hadde stort nedslagsfelt. Selv var jeg en oppvakt og aktiv fjerdeklassing som ikke visste at jeg kvalifiserte til navnet. Bollerud.  

Slik ble jeg døpt og navnet heftet ved meg gjennom hele grunnskolen. Jeg lot som jeg ikke brydde meg, selv om kommentarer fra gymlærerinnen,  som selv ikke var noen sylfide, skapte latter som jallet mellom veggene i gymsalen.

Se på Bollerud, grasiøs som en flodhest, og HØR  det dundrer i gulvet når hun tar sats for å hoppe over bukken!

Jeg lo selv også og fortsatte å leve opp til forventningene som tykk og blid.

Men…jeg sluttet å ta sats.

Read Full Post »

Et hjerte i et bilde i en bok

Jeg sitter sammenkrøpet i sofaen med krøllene rett til værs og lurer på hva som egentlig har truffet meg de siste dagene. Det er en forunderlig og spennende følelse, og når jeg tenker etter så kan jeg formelig kjenne i hele kroppen, hva det er som har truffet meg. Det er en slags storm.

En god Twitter-venn definerte nettopp følelsen av storm på denne måten: Å få åpnet dører inn til nye skattekammere i livets labyrint. Og det er omtrent slik det føles å ha dratt i gang prosjektet Den store mobbeboka for voksne. Jeg oppdager stadig nye skattekammere og jeg opplever et nærvær og et engasjement jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om.

Åpenhet, engasjement og generøsitet er ord som beskriver de siste dagers stormfulle kappløp mot å realisere den største drømmen av alle – en bokutgivelse. Tilbakemeldingene fra forlaget er så langt overveldende. De følger prosjektet på nettet og heier fra sidelinjen mens de ber meg holde frem som jeg stevner (sitat).

Stormen symboliserer håp. Jeg er truffet av håp! Håp om at det blir et meningsfylt prosjekt som gjør kunnskap om til innsikt, og på den måten bidrar til varig endring.

Dette bildet har en av dem som står meg aller nærmest, Tone Sem-Jacobsen, malt som sitt bidrag til Den store mobbeboka for voksne. Med litt hjelp fra Markus Design, skal dette bli bloggens og bokas logo. Går alt som jeg ønsker, blir det også forsiden på boken:

Jeg ønsket meg et bilde til boken som symboliserte håp og oppgjør med skam. Jeg fikk så uendelig mye mer. Bildet viser med tydelighet følelsen av å være utenfor. Skammen som sitter i hjørnet velger jeg å tenke er et symbol på skammen man kan føle både over å være utsatt for mobbing, men også over å være en som har mobbet. Uansett så er det mulig å parkere den i hjørnet. En tredje dimensjon er at ikke alle klarer å reise seg – noen blir for alltid sittende der – enten som mobber eller offer.

Som en som selv har blitt mobbet, så treffende skrev det på Facebook: Det var et veldig fint bilde. Det illustrerer veldig godt hvordan mobbeoffere har det – de har et stort hjerte, men folk rundt ser det ikke 🙂 Man danner ofte et skall rundt seg som tøff, men er egentlig veldig liten inne i seg.

Jeg liker også å tenke at den som virkelig er stor og som kan stå der rak i ryggen, er den som beholder hjertet synlig og på rett sted.

For å understreke hva mer som traff meg – dette skrev Tone da jeg fikk bildet: Det er ditt fordi du er min venn for alltid, og fordi du betyr så uendelig mye for meg.

 

(Innlegget er også postet i A Curly life)

Read Full Post »

Bitching – skjult mobbing

De siste dagene har jeg mottat nær 50 henvendelser fra mennesker som på ulikt vis ønsker å bidra til skrivingen av Den store mobbeboka. En kjapp gjennomlesing viser at omlag 20 av innsenderene er i tvil om de egentlig har vært utsatt for mobbing – for som flere sier: Det var jo ikke synlig, så jeg er ikke sikker på om det kvalifiserer til å kalles for mobbing. Det var ingen som slo meg. Jeg var jo bare usynlig. Jeg er sikker på at det var mange som hadde det mye verre enn meg og hvis ikke denne teksten er noe for boka så bare si i fra, jeg blir ikke lei meg.

Flere nevner også at de ikke turde å fortelle noen om hva de opplevde mens det skjedde, da de ikke ønsket å bli stemplet som mobbeoffer. Andre lot være å si noe fordi de ønsket å være usynlig og ikke få mer negativ oppmerksomhet rettet mot seg. Mange sier at de som voksne ikke tør fortelle sine egne barn at de ble utsatt for mobbing, da dette av mange oppfattes som et svakhetstegn og fordi mange i dag er av den oppfatning at det er noe ved de barna som mobbes, som gjør at de mobbes. De forstår ikke sosialt samspill osv og blir derfor lette bytter. Hvem ønsker å komme med slike innrømmelser for sine barn?

Onsdag denne uken var jeg på et foredrag av Liv Skotheim (debattredakør i Aftenposten) og Ragnhild Fjellro (lektor på UIO med spesialfelt kjønn og medier). Anledningen var boken Bitching av Skotheim og Anna Holm Vågeland, utgitt på Pax forlag i desember 08.

Bitching omtales ofte som jentemobbing, skjult eller usynlig mobbing og har tradisjonelt sett vært mest fremtredende blant jenter. Norsk senter for adferdsforskning i Stavanger rapporterer allikevel om at dette er en mobbeform som er sterk vekst også blant gutter/menn. I dette innlegget som er inspirert av foredraget, kommer jeg til å omtale det som skjult mobbing. Noen av eksemplene jeg bruker, har jeg lånt fra foredraget.

Hva er skjult mobbing?

Dan Ulweus definerte i 1992 mobbing på følgende måte: Mobbing er gjentatt ondsinnet eller negativ adferd rettet mot en eller flere som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en sårende eller ubehagelig måte, er også mobbing.

Skjult mobbing har et lite fysisk språk og er den formen for mobbing som minner mest om voksenlivet – og som etter min mening i aller høyeste grad utspiller seg i voksenlivet. Den skjulte mobbingen spiller på at de færreste av ikke ønsker å bli sett på som en taper eller et offer. Den foregår ofte på en slik måte at den er vanskelig å bevise og «ta folk» for, og er i mange tilfeller en avansert form for sosial manipulasjon man kan se hos barn helt ned til 3 års alder. Medievitere og forskere er enige om at serier som Paradise Hotel, One tree Hill og Gossip Girl, er eksempler på konstruksjoner som gir både unge og voksne adgang til adferd og strategier de ikke ellers har.

De samme påpeker at de voksnes tilstedeværelse og reaksjoner under slike programmer er det som påvirker de unge sterkest. De oppfordrer voksne til å sette et fotnedslag og stille spørsmål som: Hva skjedde nå? Synes du var greit at hun oppførte seg sånn mot han gutten? Er han kul, eller? Faktumet er at mange voksne applauderer konfliktende i feks Paradise Hotel og gjerne kommer med slengbemerkninger om kropp, intellekt og utseende underveis. Seriene i seg selv er ikke nødvendigvis nedbrytende, men måten vi reagerer på er med på å legitimere denne type adferd ovenfor barna våre.

• Utfrysing – både synlig og skjult: Blir ikke bedt i bursdager eller på fest. Alltid valgt til sist når lag skal velges i gymmen. Inviteres ikke med i leken. Falske vennskap – innrømmes ikke med andre til stede og droppes helt når andre muligheter byr seg. Eks: Å snakke nedsettende om en venninne man har vokst i fra, for å forsvare at man ikke lengre ønsker å ha noe med vedkommende å gjøre, kan være starten på en type baksnakking som utvikler seg til mobbing og kan ende fatalt for den som blir omtalt
• Baksnakking, ironi, nedlatende kroppsspråk og spøk på andres vegne: Eks: En jente som ikke hadde turd eller orket å gå på skolen på 14 dager grunnet sjikanering og mobbing, lot seg omsider overtale til å komme tilbake, etter nitidig innsats fra skolen og foreldrene. Da hun kom inn i klasse rommet ble hun møtt med kommentaren: «Jøss, er du her? Vi trodde du hadde tatt livet av deg, vi. Eh, vi bare tulla, da – du må jo tåle en spøk».
• Ryktespredning, nettmobbing og sms: Eks: En jente var venneløs gjennom hele ungdomsskolen og opplevde at ingen ville ha noen med henne å gjøre uten å vite hvorfor. Til slutt var det en som fortalte henne at det gikk rykter om at hun brukte samme tampongen hele uken når hun hadde mensen. (Noe som selvsagt ikke var sant). De andre elevene snakket om hvor urenslig hun var, at hun luktet og var udelikat og ønsket derfor ikke å ha noe med henne å gjøre. Merk; det gikk flere år før hun fikk vite årsaken og omfanget av ryktene, til tross for at det var en kjent sak på hele skolen.

Hvem er det som bitcher?

10 av 100 norske jenter utsettes for usynlig mobbing. Av 100 jenter er 8 drillet på metodene beskrevet over. 10 er aktive hjelpere som er med i gjengen.  15 er hjelpere uten å være direkte involvert i gjengen. 30 er uaffiserte. 20 er tilstede uten å se eller gjøre noe.

De 8 mobberne er smarte, vellykkede, ressursterke, godt likt av mange – inkludert lærerne. De har ingen åpenbar grunn til å mobbe andre. Det er ofte jenter med høy selvtillit – men, og dette er viktig; de er jenter med lavt selvbilde. Det at mobberne ofte besitter sterke posisjoner i flere sosiale sammenhenger, gjør at mange av dem som mobbes blir selve symptomet og bæreren av det som er galt. Flere har fortalt meg at det har medført at tiltakene som blir satt inn, blir rettet mot dem og ikke mobberne. Selv har jeg nettopp vært vitne til hvordan skolen håndterer mobbeproblematikken rundt min egen datter. Hun er den som får 5 kryss for flinkhet når hun ikke reagerer så sterkt eller setter så tydelige grenser for seg selv at mobberne opplever det vanskelig. De innsendte historiene og foredraget Bitching viser at det ikke er et enkeltstående eksempel.

Konsekvenser av skjult mobbing

Psykologer som forsker på dette fenomenet, konkluderer med at det kan ta årevis å komme over følelsen av å bli sviktet av sine egne (jenter mobbes av jenter de kjenner) – og at de kan gjøre det svært vanskelig å utvikle nære vennskap og relasjoner i voksenlivet. Det er dessuten svært mye skam knyttet til mobbing, noe som gjør at man ikke forteller det til noen. Istedet gjør man alt for å være inkludert og lar være å sette grenser for seg selv og/eller tilkjennegi normalpsykologiske reaksjoner som sinne og gråt. Flere av de som har skrevet til meg, forteller at de ofte av omgivelsene har blitt omtalt som kalde og utilnærmelige og at dette er noe de også har brakt med seg inn i parforhold og i arbeidslivet – som et forsvar mot å bli dolket i ryggen.

Husk: Ingen er født bitch eller mobber. Det er dessuten lov å være mye uten å be om unnskyldning for det!

 

Read Full Post »

En bok skal bli til

Først; la meg benytte anledningen til å takke for det fantastiske engasjementet som råder i Twitter-byen og bloggsfæren! Til nå har jeg mottatt 14 svært velskrevne og gripende historier, og jeg vet at flere er i anmarsj. Jeg leser, gråter, vemmes, forbanner og smiler. Tilbakemeldingene så langt, tilsier at dette er en viktig og riktig bok å skrive – og at det er mange sterke stemmer der ute som må høres.

Jeg håper bidragene og engasjementet både i bloggen, til boken, på Facebook og på Twitter vil vedvare lenge og at vi sammen er med på å gjøre noe som er unikt i norsk sammenheng – hva temaet angår. Ikke bare åpner vi for et nytt fokus og en ny innfallsvinkel når det gjelder mobbing, men vi – voksne menneskene – bruker sosiale medier til å skrive en bok sammen. Det i seg selv bør være verdt masse oppmerksomhet!

Det er mange som skriver til meg og lurer på praktiske detaljer. Og siden jeg ikke har vært så tydelig på dette før (antageligvis fordi jeg ikke ventet slik voldsom respons) så følger herved en liten oversikt – eller oppskrift om du vil:

• Send innlegget du vil bidra med som Word-fil til mobbeboka@gmail.com og legg ved noe bio om deg selv – slik som alder, jobb/studier, sivilstatus og gjerne et bilde av deg selv (helst sorthvitt), eller et som kjennetegner deg som person på annen måte. Om du ikke er glad i å skrive selv, så kan vi snakkes på telefonen eller møtes. (Jeg skriver raskt og har klisterhjerne)
• Er du redd for rettskrivingsfeil, dårlige setninger, for lang tekst osv? Så vit at selv om jeg forbeholder meg retten til å rette opp det groveste samt omformulere enkelte setninger, så er din stemme som skal høres – ditt preg skal ikke tas bort. Dersom du ber om korrektur, så skal du få det. Lengden derimot, må forlaget og jeg stå fritt til å redigere.
• Om du vil være anonym, så er det selvsagt helt greit. Skriv gjerne noe om hvorfor du velger det. Jeg tenker at det i seg selv også er et budskap om noe
• Det er foreløpig ikke satt noen tidsfrist, men jo mer jeg har å legge på bordet for forlaget – så tidlig som mulig – desto bedre utgangspunkt
• Har du lyst til å bidra med et blogginnlegg, så send meg epostadressen og jeg registrerer deg som forfatter i bloggen

 

Bloggen/boka ønsker spesielt å komme i kontakt med deg som er eller har vært:

• mobbet eller mobber andre – det er svært viktig å få innsyn i mobberens liv og tanker, for å kunne forstå fenomenet bedre og for å kunne sette inn egnede tiltak også av forebyggende karakter
• homfil/lesbisk og har opplevd mobbing
• har opplevd mobbing pga hudfarge, språk, religion
• i familie, kollega eller venn med en mobber
• i familie, kollega eller venn med en som har blitt/blir mobbet
• opplevd mobbing pga funksjonshemming
• lærer og har grepet inn i mobbing eller latt være å gripe inn

Siste tips: Når du skriver, så tenk nøye over om du gjør andre gjenkjennelige og eventuelt hva slags konsekvenser det kan bringe med seg både for deg og dem som omtales.

Til slutt: Boken skal gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Boken kommer forhåpentligvis både til å sjokkere og glede med sine virkelighetsnære skildringer – men den skal som nevnt ikke være en klagemur. Vi må gjennom åpenhet få tydelig frem at man ikke nødvendigvis ender opp som rusmisbruker eller konemishandler selv om man har en erfaringskoffert man helst skulle ha vært foruten. Den kan nemlig benyttes konstruktivt og former oss til dem vi er i dag.

En spesiell takk til: Virrvarr (og hennes bidrag) og Vampus for sin omtale av bokprosjektet. Jeg utfordrer herved alle anerkjente og godt besøkte blogger til å følge deres eksempel!

Read Full Post »