Om Den store mobbeboka for voksne

Jeg har fra idéen kom til meg, vært nokså bestemt på at boken ikke skal være en tung fagbok ei heller en lærebok. Jeg skal faktisk hverken knekke eller skrive Den store mobbekoden – og dette er ikke en bok for akademia. Det er viktig for meg ikke å ha noen forventninger liggende på meg om dette – og foreløpig er Humana forlag og jeg, helt enige om at denne tilnærmingen er den rette.

Det jeg derimot ønsker, er å gi folk en stemme som bidrar til at vi tenker oss om og ikke minst bidrar til alternativer å handle ut i fra. Jeg ønsker at boken skal være:Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger. Den store mobbeboka for voksne skal bli en dokumentar i bokform.

Planen er å bruke dette konseptet til fulle og i den grad jeg skal skrive og ikke lage denne boken, så blir min stemme en kommentarstemme gjennom boken – som om det var en filmdokumentar. Med tanke på at jeg verken er, eller ønsker å fremstå som en ekspert eller bedreviter på mobbing, så tror jeg det vil tjene både boken og mobbing som tema. Jeg vil stå fri som forteller og være den som binder tekster sammen – en som undrer seg, stiller spørsmål og snakker med folk. Det vil samtidig gi meg stort rom til å være subjektiv og vise at jeg har en agenda og politikk jeg vil føre.

Mobbing har kommet for å bli og forskning har gitt oss mye kunnskap om fenomenet. Men fortsatt kan man etter min mening gjøre mye mer i forhold til forståelsen av problemet og hvordan man forholder seg til det. Det aller viktigste er aksept for det folk opplever og kunnskap om konsekvenser og hva man faktisk kan gjøre med mobbing (Virrvarrs to poster om temaet, er glimrende eksempler).

Forskning er viktig, men jeg er opptatt av at den sjelden representerer alle stemmene i en og samme kontekst. Jeg vil ha tilbake individfokuset, nettopp fordi det er så mange eksempler på at dagens tiltak, som er basert på metoder utviklet på grunnlag av forskning, veldig ofte ikke oppleves å ha ønsket effekt av dem som er berørte.

Derfor skal boken også inneholde stemmen til mobberen, de som ikke grep ikke, faren, bestemoren osv. For å få den nødvendige innsikten som jeg håper kan være med å bidra til varig endring, må alle stemmene frem. Dét er bokens misjon.

Dette blir en spesiell bok på flere måter. Jeg bruker nettet til å lage den. Noe som medfører dønn ærlig og instant respons – hele tiden. De færreste legger en finger i mellom når de svarer og kommenterer på nett. Dette mener jeg også er noe av prosjektets styrke – jeg må konstant ta stilling til andres respons på det jeg foretar meg, i stedet for å vente til boken kommer i butikken. Det virker som forlaget er villig til å gi meg fritt spillerom og at de samtidig forstår hvor unikt dette konseptet er. De følger tett med på hva som skjer i bloggsfæren og jeg er nær dialog med dem.

Selv om dette ikke skal være en fag- eller lærebok i vanlig forstand, så har jeg fra jeg kom på idéen, ment at det vil være en styrke for boken at både lærere, andre fagfolk og forskere på temaet barn og mobbing blir viet plass i boken. Flere har bidratt med navn til personer som bør kontaktes i den forbindelse, men jeg imøteser gjerne flere forslag.

Jeg har så langt mottatt nær 50 bidrag. I tillegg kommer det daglig oppmuntrende eposter fra mennesker som selv, av ulike årsaker klarer å bidra. Noen forteller at det å begynne og skrive om dette, aktivisererte sterke følelser som sinne, skam, redsel for å virke svak, kvalme, skjelvinger, søvnløshet og at de derfor ikke klarer det allikevel. Noen har derfor måttet be andre om å skrive deres eller sin egen historie, slik at de føler at de allikevel er med og bidrar. Til tross for ubehaget de opplever, takker de inderlig for initiativet og sier det er på tide at boken skrives.

Slike tilbakemeldinger gir meg motivasjon og kraft til å fortsette arbeidet med boken. Jeg gjemmer ordene og menneskene i hjertet mitt.

Stor takk til Undre, Ida Jackson (Virrvarr), Mannunderveis og Jakob Arvola for stadig gode innspill og samtaler når motet i blant er skjørt.

Bildet er malt av Tone Sem-Jacobsen

(Les den gripende historien om Kai-Arne i Magasinet lørdag 23.mai)

Reklame