Kjenner du noen?

Jeg er i full gang med å redigere og skrive kommentarer til mange av de innsendte bidragene til Mobbeboka. Ikke bare er det mye å lese i antall sider, men det er også mange intense og vonde historier. Jeg er beæret over tilliten folk viser meg ved å sende inn sine høyst personlige erfaringer. Jeg lover å fortsette og forvalte denne tilliten på en respektfull måte.

Det er i sannhet spesielt å lese om hvordan mennesker har fått ødelagt – ikke bare sin barndom – men også store deler av voksenlivet, på grunn av mobbing. Det gjør meg både sint, redd og trist og det er ikke til å unngå at en og annen stygg tanke om utførerne, farer gjennom hodet mitt.

Samtidig blir jeg stadig mer opptatt av hvordan det er å være foreldre til et barn som får med seg melding hjem for å ha mobbet og kanskje skadet andre alvorlig. Hva tenker man når det skjer? Hva gjør man? Tør man dele det med noen? Hva føler man ? Sorg, sinne og skam?

Jeg vet med meg selv at jeg vil bli sjokkert og uendelig trist om jeg en dag opplever at et av mine barn kommer hjem med en slik melding i sekken. Eller at andre foreldre ringer meg hjem for å fortelle hvor ondsinnet og slem ett eller begge barna mine er – noe jeg forsåvidt har opplevd.

Jeg håper å komme i kontakt med modige foreldre, søsken eller besteforeldre som har erfaring med å leve tett på familiemedlemmer som har mobber eller har mobbet andre barn eller voksne. Jeg har stor respekt og forståelse for at terskelen for å fortelle om slike erfaringer, for de fleste vil være svært høy. Like fullt, jeg tror det er av vesentlig betydning at deres stemme kommer tydelig frem i Den store mobbeboka.

Min oppfatning er at vi, for å håndtere mobbing som helhet på en en mer hensiktsmessig måte, trenger å vite hvordan det oppleves å være foreldre eller øvrig familie, med alt av projisering, ansvarspåtagelse- og fraskrivelse det kan medføre når et slikt problem kommer for en dag. Skyttergravsvirksomhet fører sjelden til de varige og gode løsningene. Det er fortsatt så uendelig mye vi ikke vet og som vi trenger å forstå. Jeg lover å forvalte deres historier med samme respekt.

Send meg gjerne en uforpliktende mail til: mobbeboka(alfakrøll)gmail.com om du har spørsmål eller ønske å dele din historie.

Reklame

Read Full Post »

Innhold er viktigst

I forrige innlegg ble det startet en viktig og interessant debatt vedrørende kunnskapsministerens ja til å bidra i Den store mobbeboka: Her er min kommentar:

Jeg har fra bokideéns spede fødsel, vært opptatt av å lage en bok som ikke finnes fra før. En bok som bidrar til å gi debatten om mobbing nye dimensjoner – og forhåpentligvis løfte den. Jeg har også vært opptatt av at boken skal bidra til å ta tilbake individfokuset og fortelle historiene professorenes antimobbeprogrammer ikke fanger opp. Derfor, de som får med sine bidrag i boken, får det i kraft av at de – etter min mening – har noe viktig å melde og en stemme vi trenger.

Det er lett å tenke seg at en kunnskapsminister bør ha – eller har – en slik stemme. Jeg har ikke mottatt Solhjells bidrag enda, men jeg har fått lov til å ønske meg hva han skal skrive om. Inntil noe annet er bevist, velger jeg å ha tiltro til at han og hans medarbeidere, har oppfattet hva denne boken er tenkt å inneholde og ikke minst hvorfor den skrives. Skulle det vise seg at jeg tar feil, kommer selvsagt ikke hans bidrag med. Jeg er en streng redaktør i så måte – jeg skal kunne stå fullt og helt for hele dens innhold. Og som forlaget er tydelige på – dette er min bok.

Som begge Morten’ene kommenterte i forrige innlegg – la oss se hva som kommer fra den kanten. La oss heller ikke glemme at om det han bidrar med viser seg å være bra, så vil det bli en forpliktelse å leve opptil – enten det blir i regjering eller som stortingsrepresentan og talsperson for i SV om saker som omhandler mobbing. Slike forpliktelser liker jeg at folk har på seg (no pressure, kjære minister).

Så, inntil hans bidrag foreligger og inntil boken er et faktum, håper jeg de fleste vil ha tiltro til at jeg forvalter muligheten jeg har blitt til å belyse et viktig tema, på en god og hensiktsmessig måte.

Parallelt håper jeg på fortsatt mange og gode debatter!

Read Full Post »

Siste nytt om Mobbeboken

I løpet av de siste dagene har jeg både signert og lever min første bokkontrakt. Jeg må innrømme at jeg var en smule shaky etter å ha skrevet under som forfatter – og at boken som stadig tar tydeligere form i mitt hode – blir omtalt som verket. Det i seg selv er en smule uvirkelig med tanke på at jeg i omlag 30 år har drømt om – og vært bestemt på – at jeg en dag skal bli forfatter.

Som mange nok har fått med seg, har jeg hektiske – men gode tider på bokfronten. Interessen rundt boken er fortsatt stor, og jeg har etterhvert mistet oversikten over hvor mange generøse bloggere som ikke bare har omtalt bokprosjektet, men som også selv har bidratt med innlegg.

Etter å ha ventet i spenning i flere uker, er det nå klart at kunnskapsminster Bård Vegar Solhjell har sagt ja til å bidra i boken! Jeg sendte ham en direktemelding på Twitter ( @Mobbebloggen  til @bardvegar) og fikk epostadressen hans. Etter dette har jeg har hatt både mail -og telefonkontakt med ikke mindre enn tre av hans medarbeidere og rådgivere. I går ble det endelig bekreftet at han gjerne vil bidra i boken. Det tar jeg ikke bare som en stor ære, men også som en viktig påminnelse til meg selv om at mobbing stadig er like aktuelt som tema, og dette derfor er en bok  vi trenger. (Dessuten er dette nok et stjerneeksempel på hvordan sosiale medier kan brukes både konstruktivt og spennende)

Aslak  Borgersrud i Gatas Parlament  – en av norges mest profilerte rappere – har bidratt med en finurlig og fin tekst i samtaleform. Slik det ser ut nå, ligger det an til at et stort navn i idrettsverdenen og forhåpentligvis ett fra teaterverdenen, også blir representert i boken.

Til tross for pågangen og oppslutningen rundt bokprosjektet, så ønsker jeg meg flere bidrag. Du kan selvsagt være anonym. Her følger ønskelisten:

• Mobbere
• Familie, venner av mobbere eller mobbeoffere
• Lærere
• Homofile/lesbiske
• Fra arbeidslivet
• Religion, hudfarge, nasjonalitet
• Mobbing i familien og/eller parrelasjoner

Det stilles ingen krav til lengde på tekstene. Fristen for å bidra til boken er satt til 15.juli.

Som nevnt, er det hektiske tider og tar det litt tid før jeg svarer deg på mail, Facebook eller Twitter, så er det fordi jeg prøver – dog uten å lykkes helt – å prioritere familieliv og venner innimellom skriving og redigering av innlegg. Det regner jeg med at de fleste har forståelse for.

Før jeg avlsutter dagens innlegg, så har lyst til å fortelle at jeg er invitert på Bloggcamp i Kristiandsand i helgen. Jeg håper jeg møter noen av dere som leser dette, der. Dersom noen ønsker å snakke med meg angående bokprosjektet og/eller Erfaringsbloggen,  så se etter en høy og mørk krølltopp.

PS! Følg med etter helgen – da lanseres det ved hjelp av Morten Prom m.fl – en photochallenge, med tanke på illustrasjoner til boken.

Husk dessuten Ordkonkurransen

God helg, ønskes alle – fra en ydmyk, rørt, stolt og veldig glad forfatter 🙂

Read Full Post »

Ordkonkurranse

En av grunntankene bak Den store mobbeboka, er at vi etter min mening, trenger en ny måte å snakke om mobbing på og at debatten må løftes til en ny og muligens høyere dimensjon. Jeg har også tenkt at boken skal være med å skape håp og signalisere verdighet. Det finnes selvsagt mange ulike tilnærminger til dette. Personlig er jeg svært opptatt av hvordan ordene vi bruker, påvirker holdningene til det som snakkes om.

Derfor har jeg hele tiden vært åpen om at jeg ønsker å bidra til og komme ordet mobbeoffer til livs. Etter min mening er det ikke bare forbundet med stigmatiserende ord som skam, nederlag, annerledeshet, avvik og svakhet – det er også i svært mange tilfeller direkte misvisende. Begge deler er blant flere årsaker til at det for mange er vanskelig å snakke om -og fortelle åpent om mobbing.

I den grad jeg kan si at jeg liker å tenke på mobbing, så liker jeg å tenke at om man har overlevd mobbing og klart å komme seg videre, så er man i praksis en overlever. En som med erfaringskofferten, stolt kan ferdes rundt i verden med rak rygg og hodet høyt hevet.

Derfor har jeg, nå som jeg omsider er i gang med selve skrivingen av boken, bestemt meg for at min kommentarstemme ikke skal bruke ordet mobbeoffer. Jeg har et par ord på tunga, men fordi dette er en bok vi skaper sammen, ønsker jeg innspill til et ord jeg kan bruke istedet. Håpet er at det blir et godt og innarbeidet ord som i fremtiden vil være med å påvirke i hvilket omfang og på hvilken måte vi snakker om mobbing.

Konkurransen: Jeg kommer til å velge ut tre ord som det skal stemmes over gjennom en poll i bloggen (anslagsvis i begynnelsen av neste uke).

Send forslaget ditt til mobbeboka@gmail.com, i en direktemelding på Twitter @mobbebloggen  eller legg igjen ordet i kommentarfeltet til dette innlegget.  Frist: Søndag 21.juni.

Premie: Vinneren får hederlig omtale i både bok og blogg, samt invitasjon til boklanseringsfesten!

Read Full Post »

Bokkontrakt og stort engasjement

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg i bloggen de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående.

Onsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme  på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg den gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære!

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det folk som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

Read Full Post »

Mobbing i hjemmet

Flere har skrevet til meg og spurt om mobbing i hjemmet kan regnes som mobbing. På foredraget Bitching – om skjult mobbing – kunne Liv Skotheim, en av forfatterne av boken ved samme navn, fortelle at det i følge forskere, ikke er uvanlig at mobbere bringer mobbing med seg inn i par- og andre familierelasjoner. Jeg mottar gjerne bidrag til boken om mobbing i hjemmet, da dette antageligvis er et lite omtalt og studert fenomen. Her følger en ung kvinnes tanker og erfaringer om temaet:

Jeg er en helt vanlig jente som fremdeles bor hjemme. Her bor jeg med min mor og bror på. Vi er som alle andre, alt annet enn perfekte. Jeg lengter heller ikke etter å bli perfekt, men jeg skulle ønske min stemme ble hørt innimellom.

Jeg har ingen planer om å bli hjemme veldig mye lengre, men det er en del ting som gjør at jeg bor her. Som for så vidt heller ikke har noe med det jeg ønsker å formidle med dere alle.

I kveld, som mange andre kvelder ligger broren min å provoserer. Vi krangler normalt en del, som alle søsken,  men den siste tiden har jeg vært og blitt ganske frustrert.  Jeg føler broren min begynner å bli litt nærgående og personlig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men når  han dag og ut dag inn kan sitte å legge ord i munnen på meg, fortelle meg at jeg har en viss type sinnstemning og hvordan jeg er denne dagen. I dag har jeg ikke vært noe særlig sammen med de andre, jeg klarer det ikke lengre.  Å få slengt i trynet at jeg er sur og grinete og diverse andre ting, mens jeg egentlig ikke har sagt noe eller gjort noe som tilsier at dette stemmer.

Vi kranglet heftig før vi spiste middag tidligere i kveld, som ikke er uvanlig. Det er alltid meg mot røkkla, og jeg er dum som har andre meninger. Jeg har begynt å trekke meg vekk og heller spise alene enn å spise sammens med de to andre, som etter min mening, slafser i seg maten som om de var griser. Broren min er verst, en skulle ikke tro han fikk mat hos pappa liksom.  Det er galt å si i fra og galt å gå vekk.

Jeg begynner å svare helt rolig og pent, selv om fortvilelsen lyser trolig ganske klart fordi stemmen min høres skingrende og lettere svak ut. Jeg må og løfte den så han kan høre den i andre enden av rommet, ett stykke unna.  Derfor får jeg passet påskrevet og han på 12 sitter og forklarer at jeg hever stemmen, når jeg absolutt ikke gjør det. Fortvilelsen og de paniske følelsene brer seg i kroppen, mens jeg prøver å forklare at jeg ikke er sur og jeg må heve stemmen for å svare han helt der i andre enden. 

Du må ikke tro at det gir seg ennå, han gir seg nemlig ikke ennå og fortsetter kappløpet om å få meg sint. Jeg kjenner sinnet brer seg i kroppen.  Jeg er ganske fortvilet, samtidig som mamma ikke enser hva som skjer. Jeg har allerede rukket og spørre om hun kan stoppe han ett par ganger,  og jeg får null respons annet enn ett kvarthjerta forsøk på å be han stoppe. Det ser nemlig ikke ut til å plage henne, at jeg er frustrert mens han ler (det som oppfattes som) en hånlig latter.

Det klikker for meg og jeg  ANER IKKE hva jeg skal gjøre, følelsen av å volde han alvorlig smerte er nå ganske stor. Jeg kan ikke akkurat gjøre det, men jeg har lyst.  Det er to mennesker, jeg har lyst til å slå her i verden og det er min mor og bror. ALDRI harjeg hatt lyst til å slå noen andre før. Fornuftig som jeg er, slår jeg ikke levende individer, så jeg lar det gå utover fryseren. Lukket får jeg en real smell og jeg setter meg ned igjen pottesur, klar for en slosskamp om det var dét det stod på.  Broren min ler enn på lenge, og  mamma er ignorant som normalt.

Når mamma kommer forbi meg litt senere på kvelden så prøver jeg å spørre  hvorfor hun tillater dette, og jeg får bare ett unnskyldende svar om at jeg kan være stygg jeg også og at det på den måten går opp i opp. FORDI jeg er stygg tilbake når jeg ikke takler mer.  Jeg  er fullt klar over at jeg  kan være skikkelig stygg i kjeften, men jeg er bare menneskelig jeg også.  Jeg nevner konsekvenser, og jeg får den slengt rett tilbake til trynet mitt. Jeg sier at er det sånn du ser det , må jeg også ha konsekvenser. Men sier også at broren min er TOLV(!) han kan ikke få gjøre fritt som han vil uten regler.  Jeg har det faktisk på mange måter strengere, jeg får lov til mye mindre og hun tolererer mindre fra meg. Sånn var det også før jeg ble voksen.

Tilslutt så nevner jeg at dette minner meg faktisk litt om mobbing, hever mora mi stemmer og blir sint før hun slenger ut at nå strekker jeg strikken så langt at den snart sprekker.  Jeg holder kjeft og gidder ikke mer krangling i kveld. Jeg er lei, og føler meg psykisk utslitt og nedtråkket.

Dette er strengt tatt bare en helt normal kveld her i huset, og det skjer flere ganger i uken. Kveldene ender ofte med at jeg forsvinner ut av bildet enten psykisk eller fysisk fordi jeg blir så nedbrutt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg får høre at det er jeg som er problemet og jeg som er kravstor. Jeg er kanskje kravstor når jeg ber om å få bli tatt hensyn til jeg også. Spesielt når det kommer til enkelte ting, som å ikke sove i stua mens det er andre her og vi har tilgjengelig seng og ikke bare spise dårlig og usunn mat.

Så jeg ble sittende å tenke litt da, og følelsen jeg sitter igjen med minner veldig om det som kan defineres som mobbing.  Jeg sitter igjen med en følelse av å være fornektet, fornedret og mindreverdig.  Jeg føler meg ikke som ett fullverdig familiemedlem, snarere en hushjelp som aldri gjør nok på noen som helst måte. Hver gang jeg prøver å snakke med familien min om det, så er det min feil og jeg er kravstor. Det tar tre sekunder og det går rett ut av hodet på mamma igjen. Da betyr det ingenting, fordi det ikke er sånn det ”skal” være.

Er det bare jeg som mener det er en form for mobbing?

Read Full Post »

Om ikke å passe inn

Nær historie om stort mot og følelsen av å være annerledes, skrevet av Mylian, en jente jeg har vært heldig å komme i kontakt med gjennom Erfaringsbloggen:

Jeg har aldri vært en av de som passet spesielt godt inn noen plass. Spesielt ikke der jeg egentlig hørte hjemme. Barneskolen var en evig runde med mobbing for hvordan kroppen min var. Jeg var liten og tykkfallen frem til syvende. Da gikk jeg fra å være tykkfallen, til å få markerte former. Også det ble noe de andre kunne mobbe meg for. Men det gjorde ikke så mye, jeg hadde min gjemmeplass gjennom barneskolen. Noe som var bare mitt, ingen av de andre barna kunne se meg der.

De andre barna spilte fotball eller håndball. Jeg danset. Jeg hadde aldri noen ønske om å bli en prima ballerina, men jeg ville vise at jeg også kunne være flink i noe. Jeg var velsignet med en utrolig dyktig danseinstruktør som så at jeg ikke egnet meg som ballerina. Mitt felt ble sportsdans, og der fikk jeg briljere. Jeg var en dyktig sportsdanser, noe som sikkert førte til at jeg gikk fra å være en stor, liten jente, til å bli nett, men med kurver. Jeg mistet det formløse fettet de andre barna kunne erte meg for, og fikk former som jeg gjemte bort i store klær. Jeg var i det minste ikke tykk lengre.

De store klærne geleidet meg gjennom ungdomsskolen. Ingen så meg, ingen tok notis av meg. Det var deilig. Jeg kunne gjemme meg i mengden, ingen behøvde å se meg lengre. De gangene jeg eksponerte meg selv på noen slags måte, var når jeg danset. Men der gjorde det ingenting, det var fortsatt min verden. Jeg skilte dans og skole, og når jeg danset, fikk jeg være svane. På skolen var jeg anonym igjen. Det ble min redning. Skulle jeg vært til overmåte synlig på ungdomsskolen, i likhet med barneskolen, vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Men det gikk. Jeg gikk ut fra ungdomsskolen med gode karakterer, og kunne søke meg hvor som helst på videregående. Jeg gikk ikke ut ifra ungdomsskolen med noen premie for mest sosiale elev, men jeg hadde fått være i fred, og jeg kunne gjøre hva jeg ville nå. Jeg kunne dra hvor jeg ville for å gå på skole. Jeg valgte skole med omhu. Jeg valgte en skole i en ny by, og håpet på en ny start, med blanke ark.

Blanke ark fikk jeg. Jeg var virkelig en av de elevene som blomstret på videregående. Jeg beholdt de store klærne, andre skulle ikke få mobbe meg for kroppen her også. Men jeg fikk videreutvikle sosiale ferdigheter, ble mer åpen og turte å gi av meg selv. Det var en helt ny opplevelse å kunne gi av seg selv, uten å måtte være redd for å bli dømt. Eller mobbet, i verste tilfelle. Men store klær ble mitt varemerke på videregående, og det var greit. Det var min ting, og ingen sa noe på det heller.

Ut fra videregående bar det, i rasende fart. Aldri hadde jeg opplevd at år på skolebenken hadde gått så fort før. Tiden for å skilles fra gode venner stod for dør, og det var greit. Jeg hadde lært meg at det var mulig for mennesker å bli mer voksne.

Så jeg flyttet til en ny by, med friskt mot. Jeg vet ikke hva jeg regnet meg, men noe i meg håpet om å bli tatt imot med åpne armer også her. Jeg var tross alt trådd inn i de voksnes rekker. Jeg fikk meg en liten leilighet, og jobb som servitør.

Plutselig var jeg åtte år gammel igjen, og tilbake på barneskolen. Jeg klarte helt fint å omstille meg til å skulle gå i figurnære klær igjen. Ingen mobbet kropp, jeg fikk derimot en del komplimenter for at jeg hadde en flott kropp. Men jeg hadde gjort tabben å flyttet til en liten by. Jeg fikk fort stempel som raring, og einstøing. Byen tok ikke godt imot meg, og det ble begynnelsen på den verste mobbingen jeg noensinne har opplevd.

Jeg klarte aldri å skape meg vennskapelige bånd til kollegene mine, de ble bare mennesker jeg jobbet med. Utgangspunktet mitt var labert. Jeg kjente ingen i denne nye byen, og det ble ikke som forespeilet. En del skumle tanker fikk utvikle seg hos meg. Kanskje de gode vennene på videregående ikke var venner, de var mennesker som måtte tolerere meg på grunn av at vi gikk på samme skole? En depresjon meldte seg etter tre ensomme måneder i ny by. Jeg hadde ingen som jeg kunne støtte meg til. Jeg kunne ikke ringe mamma eller pappa. Det ville bydd på forklaringsproblemer. Jeg hadde måtte forklart at mobbingen begynte på barneskolen, og hadde fortsatt derifra. Jeg måtte kanskje forklare hvorfor jeg var så sjenert. Jeg visste jeg ikke kom til å klare å takle mamma og pappa, så jeg isolerte meg i enda større grad. Om det virkelig var mulig. Jeg sluttet å snakke med kolleger, jeg snakket kun med de gjestene jeg måtte håndtere. Jeg ble mer innesluttet enn jeg noensinne hadde vært.

Jeg opplevde baksnakking fra kolleger, og andre som ikke kjente meg på noen måte. Til og med det å skulle handle ble en utfordring, fordi mennesker hvisket om meg der. Jeg ble den rare jenta i byen. Hun som aldri snakket med noen. Jeg vil tro mange regnet med det var noe feil med meg, siden jeg ikke skapte meg et nettverk eller fikk noen venner. Realiteten var at det var vanskelig for meg, og når jeg ikke klarte det på første forsøk gav jeg opp. Jeg var fortsatt sjenert, feig og livredd. Enn om noen så meg for den jeg egentlig var? En liten tykk pike som ikke passet inn noen plasser?

Jeg så aldri utfrysningen fra en hel by, for hva det var. Mobbing. Mobbing fra voksne mennesker. Mobbing fra mennesker som skulle kunne gripe inn når barn og tenåringer gjorde sånt. Og det var kanskje min feil, som låste meg så. Jeg frøs til is. Når første forsøk feilet, dukket den lille tykke jenta opp igjen. Jenta som bare ønsket aksept, men som ikke ante hvordan hun skulle prøve å få det. Denne gangen kom ikke store klær til å hjelpe meg.

Jeg fattet en beslutning etter et år, på plassen som fortonte seg som helvette for meg. Jeg måtte pakke sakene mine, og flytte igjen. Jeg begynte å pakke ned tingene mine. Enn om det ble akkurat det samme på en ny plass? Skulle jeg bare gi opp? Skulle jeg seile gjennom livet, ensom, som en slags nomade? Den tykke jenta som flyttet hver gang det ble for ille? Jeg kunne fortsatt ikke ringe mamma. Det ville by på for mange problemer. midt opp i alle de jeg hadde fra før.
Tingene ble pakket ut på ny plass. Denne gangen måtte det gå. Dette, eller ingenting. Gikk ikke dette, så jeg bare en utvei. Jeg hadde fått meg ny jobb, som servitør igjen. Kanskje jeg var heldigere denne gangen. Verre kunne det i alle fall ikke bli.

Jeg møtte opp første dag, litt sjenert og umåtelig redd. Men jeg møtte en smilende pike, som tok vel imot meg. Jeg fikk en god start, og fikk et godt utgangpunkt. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde fått meg et lite, men trygt nettvekt. Jeg trivdes! For andre gang i løpet av mitt liv, trivdes jeg!

I denne lille, men koselige byen fikk jeg starten jeg trengte. Jeg fikk et solid nettverk, og møtte Aron. Aron ble mitt livs første, og hittil største kjærlighet. Han var hele min verden, og for første gang i mitt liv, lærte noen meg om min egen verdi. Per i dag er jeg veldig klar over min egen verdi. Ikke fordi jeg har fått høre det hele livet. Men fordi jeg var heldig. Jeg møtte på et knippe nydelige mennesker i det jeg var i ferd med å gi opp.

Jeg vet nå at jeg ikke kan gi opp. Jeg vokste meg stor og sterk, til slutt. Greit, kanskje ikke stor, men sterk er jeg. Jeg skal i sommer flytte til Trondheim, en storby for første gang i mitt liv. Og det kommer til å gå fint! Fordi jeg endte opp som en sterk, engasjert og smart jente. Jeg fikk endelig ryggraden og beinet i nesen som jeg trengte.

Det er første og siste gang jeg forteller den historien.

Read Full Post »

Troen på en bok

Fra jeg åpnet mobbebloggen – for nøyaktig 16 dager siden – har jeg daglig mottatt minst 10 mail til mobboka@gmail.com. Responsen har som tidligere nevnt, vært enorm og langt over hva jeg hadde forventet. Jeg er svært ydmyk over at idéen, som er et resultat av et øyeblikks sinne som resulterte i et kreativt sleivspark, allerede har kommet til å bety så mye for så mange.

Jeg har ved et par anledninger kommet i tvil om det kanskje er slik at historiene er fortalt til fulle – at boken blir noe vi har lest før og kanskje ikke trenger. Jeg har derimot konkludert med, at ja – det er fortalt bruddstykker i media gjennom en rekke år – men de historiene jeg får tilsendt gir allikevel et unikt innblikk i hva mobbing fører med seg, hvordan vi trekker den med oss, og ikke minst hvordan vi kan gi slipp. Forskningen har stor makt. Men historiene som kommer ufiltrert og «uforsket» gir et annet blikk på mobbing. Her følger noen utdrag av de over 100 tilbakemeldingene jeg har fått de siste 16 dagene. Sammen og alene er de grunner gode nok til at bloggen og boken må skrives. Ta deg tid til å lese igjennom følgende: 

– Hei! Jeg blir fortsatt kvalm. Så har jeg endelig tatt motet til meg og forteller min mobbehistorie. Jeg skriver det jeg husker og det jeg vil dele. Bruk hele greia om du vil. Eneste jeg ber om er at den er uredigert og serveres rå. Allerede nå har jeg vært på do og brekt meg….inntill videre holder vi identiteten min anonym i forbindelse med prosjektet. Mulig jeg velger å stå frem senere.  Jeg støtter prosjektet 100%. Dette er viktig!

Før blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert i mobbebloggen: – Hei. Jeg er dritredd for at det blir dumt hvis du legger den ut, og at folk synes jeg er fæl. Men ok. Jeg vet logisk sett at jeg ikke er så fæl som jeg tror, og hvis det kan hjelpe noen, er det bra. Det er greit for meg at du bruker den.

Fra samme person, noen dager etter at blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert: – Takk for at du gjør dette. Jeg kjente det utover uka at jeg kunne puste litt lettere. Jeg kan bevege skuldrene litt friere, og jeg greier å rette meg litt mer opp. Viste fram teksten til samboeren min, og nå er en prosess i gang. Jeg greide å «åpne krana», og nå er det en gedigen strøm som vil ut. Jeg håper jeg greier å fortsette gjennom skiten og forhåpentligvis er det noe fint på den andre siden. Igjen, takk.

– Heisann. Jeg vil bare enda en gang få sagt at jeg syns det er utrolig bra av deg å starte dette arbeidet. Jeg håper virkelig det blir en bok av det, og uansett om mitt bidrag blir inkludert eller ei så kommer jeg til å kjøpe den når den lanseres. Det er ei utrolig viktig bok, og jeg tror den kan hjelpe mange!

– Hei. Først vil jeg gjerne si at dette er en kjempeflott ide, og et nødvendig tema å opplyse om. Etter mye tenkning kom jeg fram til at jeg gjerne vil bidra med mine erfaringer som mobbeoffer, hvis dette fremdeles er mulig. Jeg har mye å fortelle og har opplevd mye gjennom livet selv om jeg bare er 22 år nå. Jeg er funksjonshemmet og ble mye mobbet grunnet dette. Håper å høre fra dere.

– Hei, Kristin, dette er litt skriblerier fra meg. Jeg vet det ikke fyller kriteriene du har beskrevet, men om du vil kan du bruke det fritt. Igjen får du meg til å tenke på ting jeg har skjøvet helt helt bakerst i bevisstheten, men som sikkert har vært med og formet meg, på godt og vondt. Lykke til med bokprosjektet! Klem fra meg

– Hei. Kom over bloggen tilfelding – eller, helt tilfeldig var det nå ikke, siden jeg har sett den omtalt rundt omkring i blogosfæren i det siste. Ville bare si at det du driver med er utrolig bra, og noe som egentlig burde vært gjort for lenge siden. Jeg har en følelse av at mange som har blitt mobbet har et veldig behov for å fortelle det til noen, på et eller annet vis. At flere nå får ta et oppgjør med det, at de oppmuntres til det, er bra! Jeg kommer kanskje til å skrive noe selv. Problemet er bare at jeg har blokkert ut de fleste minnene fra barndommen. Jeg husker lite/ingenting fra barneskolen, og heller ikke fra ungdomsskolen. Videregående var bedre, men også den er tåkete. Vennlig hilsen

– Hei. Dette er Eileen, jeg som har Villkatta bloggen. Første vil jeg si at jeg syntes Mobbeboka høres utrolig bra ut, og det er flott at du har tatt iniativ til dette! Å få fokuset vekk fra «mobbeoffer».. Jeg  liker heller å se på meg selv som en  «mobbe-overlever». Jeg har veldig lyst til å bidra til boken. Jeg har enda ikke skrevet noe, men om det kan være interessant atjeg prøver meg på ett bidrag, så gi gjerne beskjed. Anonymitet er ikke viktig for meg i denne  sammenhengen, da jeg ikke tier inne med opplevelsene mine på  barneskolen. Mvh, Eileen Hornell  «Villkatta»

– Det har vært livgivende, inspirerende, tankevekkende og godt å se at noen tør å legge ut livet sitt i bloggform. Det har gitt meg mye næring til min helbredelsesprosess. Men jeg lurer på hvor mange vi er? Men jeg lurer ikke på hvorfor så mange utpreget intelligente mennesker er alkoholikere! Takk – så langt:-)

– Hei, Jeg får rett og slett ikke dette til. Jeg blir bare sint og sint og sint. Og mer sint, og klarer ikke å formidle dette skriftlig på noen måte. Men jeg har spurt en venninne om hun vil bidra, så det er mulig jeg kommer til å sende deg hennes bidrag etterhvert

– Jeg fikk høre om dette prosjektet ditt idag, og må si at du fortjener all verdens skryt og støtte for det du gjør. Det er utrolig deilig å vite at noen der ute gir en stemme til de som gjerne er så brutt ned at de ikke klarer å si ifra selv

– Hei, Jeg har akkurat oppdaget at du og bloggen din og boksprosjektet ditt finnes. synest det er et veldig bra inititativ du har tatt! Tror denne mobbeboken er viktig! Takk for at du våget å sette i gang og for jobben du gjør 🙂 Grunnen til at jeg skriver til deg, er at jeg lurer på om jeg har skrevet noe som kanskje kan være et bidrag til boka. Men jeg er ikke sikker. Ikke vet jeg om jeg tørr å gi fra meg teksten på den måten, og ikke er jeg helt sikker på om det passer inn i prosjektet i innhold og form. Jeg skriver nok litt mer «novelle-aktig» og i diktform enn for eksempel Ida -Virrvarr (det var på hennes blogg jeg oppdaga prosjektet). Mine erfaringer handler ikke om veldig offensiv mobbing og i hvert fall ikke om fysisk vold fra medelelver. Mer om små stikk gjennom lang tid, om sosial utestengelse og likegyldighet i forhold til at jeg fantes. Taushet. Om å bli gitt – og godta – en posisjon som uviktig og uverdig. Og noen episoder hvor folk mer direkte «bullied me around». Uansett – lykke til med dette viktige prosjektet!

– Hei. Jeg heter Silje og er 22 år gammel. Jeg håper at min historie kan være et bidrag til «Den Store Mobbeboka», som jeg uansett kommer til å kjøpe om den kommer ut 🙂 Synes at det er en kjempegod idè, og jeg er generelt veldig engasjert i dette temaet, samt emner som selvskading, spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer. Jeg ble mobbet i barneskoleårene, og det ble sett som en selvfølge at den dagen mobbingen stoppet, var alt bra igjen. Vel, det var det ikke. Ikke inni meg, og det får du lese om i historien min. Mobbingen preger meg fremdeles, selv om det er ti år siden jeg ble utsatt for dette. Jeg tenker ofte på det. Det lengste jeg har greid å beholde en jobb, er tre måneder, for jeg blir så preget av angst og depresjon hver gang det blir stilt krav til at jeg skal være normal og oppføre meg normalt… For jeg føler at jeg er mye mindre verdt enn alle andre, og at jeg ikke gjør en god nok jobb i det hele tatt. Med ditt yrke, vet du sikkert en del om dette. Jeg syns generelt at det er for lite fokus på de langsiktige problemene mobbing kan føre til. Lykke til med boka! Kontakt meg om du har videre spørsmål. Mvh Silje

 Jeg håper bloggsfæren fortsetter å spre budskapet om bloggens eksistens og bokens tilblivelse. For å bli en komplett og nyansert bok, ønsker jeg fortsatt bidrag, slik at jeg har et rikt materiale å velge ut i fra. Jeg håper spesielt på kontakt med deg som selv har mobbet andre, familie til både «offer»/mobber, kollegaer og lærere. Skriv trygt – og anonymt om ønskelig – til mobbeboka@gmail.com

Read Full Post »