Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2009

Det nærmer seg helgens photochallenge som arrangeres i samarbeid med gruppene Twitter Photochallenge og FotoKaffe i Middelalderparken i Oslo sentrum 12:00 – 18:00. I den forbindelser ønskes alle fotoglade mennesker- enten det er bak eller foran kameraet velkommen!

Ser ut til at det blir mediedekning og med andre en mulighet til å profilere seg litt ekstra.

Dessuten lokker jeg med hjembakte kanelsnurrer og kaffe!

Hovedfokuset blir på arrangementet 25. juli, men fordi dette er en bok for hele landet, oppfordres alle til å ta bilder som passer til emnet. Meld deg gjerne på eventen på Facebook, selv om du ikke har anledning til å møte opp i Oslo.

Det er allerede postet flotte bilder på Facebook-eventens side, men også i  Flickr gruppen Fotokaffe og Mobbeboka på Flickr.

Som tidligere nevnt, ønsker jeg å bruke bilder som formidler håp og verdighet. Men fordi flere av bokens tekster er svært alvorlige ønsker jeg også bilder som reflekter alvor, sinne, avmakt og hat. Gjerne bilder som er provoserende og sterke i sin uttrykksform både når det gjelder positive og negative følelser/sinnstemninger.

Jeg ønsker at bildene skal være en kombinasjon av mennesker i alle aldre og naturen brukt på ulikt vis. Bildene blir trykket i sorthvitt i boken, og om jeg kan få ønske meg noe – så ønsker jeg at bildene postets ferdig bearbeidet. Et lite hint; jeg har sans for dybde og bruk av kontraster i fotografiene.

Frist for å levere ferdige bilder: Onsdag 19.august.

NB! Jeg kommer til å velge ut de bildene jeg synes er best – og kan hende ber jeg om hjelp underveis. 25.august vil jeg offentliggjøre valgene mine. Det vil da bli mulig å være med å stemme frem ca 20 bilder som skal brukes i boken. Bildene som brukes vil bli kreditert og du blir bedt på lanseringsfest.

For å hjelpe dere litt mer på vei, her følger noen setninger jeg ønsker meg illustrasjoner til:

– Eg er laga av glas

– Hatet skal ikke glemmes

– Jeg er like sterk som jeg er svak. Jeg er dobbel

– Jeg sluttet å ta sats

– Se på Bollerud, grasiøs som en flodhest, og HØR  det dundrer i gulvet når hun tar sats for å hoppe over bukken

– Jeg var ikke bare en sytepave, jeg var Bølla

– Du stod rett foran meg, men jeg så deg ikke

– Janteloven

– Styggedumma det er meg

– Jeg peker nese til verden – jeg er lykkelig og fri!

– Jeg turde ikke fortelle deg at jeg ble mobbet. Jeg var redd du skulle skamme deg over meg

– Jeg er en overlever!

– Se meg, snakk med meg!

– Ensom og venneløs

– Jeg hadde ingen beskyttelse

– Den arrogante sjefen min og lille meg

Her følger eksempler på bilder jeg liker og tenker at vil kunne passe i boken:

dansejentedansejenteJenta i veienGutten og gjerdet

Tatt av Sviland

Mobbejentakirkegården

Tatt av Sviland

Hakkekylling

Tatt av Vipsvips

tankefulltanker

Tatt av Morten Prom

Skulle gjerne hatt med noen som symboliserer glede og lys, men de jeg fant er i GIF-format og det vil ikke dette themet at jeg skal bruke 😦

Advertisements

Read Full Post »

Nettmobbing

Som kjent for mange, skriver jeg for tiden Den store mobbeboka for voksne. En bok som utelukkende skrives gjennom bruk av sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger. De siste ukene har jeg fått flere henvendelser fra både voksne og barn som opplever mobbing på nettet. Det ligger derfor i bokens natur at dette også vil inngå som en del av det boken skal omhandle.

Nettmobbing er terminologien som brukes når Internett og andre teknologier som sosiale medier og mobiltelefoner, brukes til å sende opprørerende meldinger til andre. Dette inkluderer ondsinnede telefonsamtaler eller å skrive noe som er upassende eller usant om andre i en tekst eller på en webside (Child Exploitations and Online Protection Centre).

Mobbere på nettet, er som mobbere ”in real life”, på utkikk etter oppmerksomhet og en reaksjon fra den de mobber. Det er ikke uvanlig å bruke taktikker som trusler, utlevere og spre personlige og/eller intime opplysninger, trakassering og forfølgelse.

Den som utsettes for mobbingen opplever ofte at privatlivet blir invadert og at det blir vanskelig å stole på andre også i livet utenfor nettet. Mange forteller til Mobbebloggen at de føler seg på konstant flukt og at det virker som mobbingen aldri vil opphøre, da mulighetene til å fortsette synes uendelige.

Hva gjør man?

Om du føler deg utsatt for mobbing på nettet, er det viktig å ikke gi mobberene næring til å fortsette. Det betyr at du gjør klokt i å ikke respondere eller svare tilbake. Det lønner seg å avstå fra å svare på på innlegg, kommentarer eller telefoner fra personen(e) som mobber deg. Om du ikke responderer, får ikke mobberen den oppmerksomheten vedkommende er ute etter.

Om du føler deg uthengt eller forfulgt i sosiale medier som Facebook, Twitter, Go Supermodel, Habbo eller MSN, kan du både slette og blokkere mobberen som din venn om du går inn på personlige innstillinger/personal settings. Da vil de ikke lenger ha mulighet til hverken å kontakte deg eller se hva du foretar deg.

Nettmobbing kan på enklere vis enn andre typer mobbing, bevises. Det betyr, at om du tar vare på kommentarer, eposter og samtaler, så kan dette brukes som bevis, dersom du velger å rapportere vedkommende til det aktuelle nettstedet, eller du i ytterste konsekvens velger å anmelde mobbingen til poltilet. Dersom du er mindreårig og opplever mobbing på nettet, er det viktig at du snakker med en voksen du stoler på, om det du opplever.

Nyttige lenker:

www.nettvett.no

www.dubestemmer.no

www.barnevakten.no

Schrödingers katt: «Mobberne nyter å plage andre»

Child Exploitation and Online Protection Centre: www.ceop.gov.uk

Tv2 webtv har laget flere animasjonsfilmer om mobbing på nettet:  http://webtv.tv2.no/webtv/?progId=319476

Read Full Post »

I samarbeid med gruppene Twitter Photochallenge og FotoKaffe, arrangeres et treff for alle interesserte 25. juli i middelalderparken i Oslo sentrum 12:00 – 18:00.

Hovedfokuset blir på arrangementet 25. juli, men fordi dette er en bok for hele landet, oppfordres alle til å ta bilder som passer til emnet og delta i utvelgelsen. Meld deg gjerne på eventen på Facebook, selv om du ikke har anledning til å møte opp i Oslo.

– Bilder fra arrangementet kan postes i Flickr gruppen Fotokaffe
– Bilder tatt utenom arrangementet, kan postes i en åpen gruppe for Mobbeboka på Flickr.

Jeg ønsker å bruke bilder som formidler håp, verdighet og som samtidig forsterker bokens alvorlige budskap. Jeg ønsker at bildene skal være en kombinasjon av mennesker i alle aldre og naturen brukt på ulikt vis.

Forlaget er svært positive til å la meg få illustrere boken på denne måten og vi har gjort en avtale om ca 20 illustrasjoner. Bildene kommer mest sannsynlig til å bli trykket i sort hvitt, da det er rimeligere med tanke på trykkerikostnadene.

Forslag til temaer/følelser:

– Sorg
– Skam
– Håp
– Glede
– Stolthet
– Hat
– Sinne
– Forakt
– Empati
– Raushet
– Beskyttelse (eller manglende sådan)

Kom gjerne med flere forslag i kommentarfeltet!

Premie: Jeg kan dessverre ikke lokke med annet enn heder og ære! Får du ett av bildene dine i boken, vil du selvsagt bli kreditert med fullt navn. På kjøpet får du invitasjon til lanseringsfesten!

Videre informasjon om utvelgelsen etc, vil komme fortløpende.

Kontaktperson: http://www.facebook.com/mortenprom@mortenprom på Twitter

(I tillegg til meg http://www.facebook.com/oudmayer @vrangest på Twitter)

Read Full Post »

– og å møte seg selv i døren.

I kveld har jeg gjort begge deler.

Det hele begynte faktisk mens jeg lå på stranden i formiddag og tenkte på en av Siv Jensens taler under valgkampåpningen i Bø i forrige uke. Der viste hun seg nok en gang i særklasse når det gjelder å sarkastisere (som jeg kaller det) og rakke ned på den sittende regjeringen. Men altså, der lå jeg og fintenkte på at jeg skulle blogge om balansegangen mellom det å bedrive utstrakt hersketeknikk og mobbing. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer irritert ble jeg ved tanken på hennes unike maktposisjon og det faktum at hun er et potensielt forbilde. Jeg tenkte over om jeg synes det er greit at – i dette tilfellet – Siv Jensen, som en voksen dame i nevnte posisjon og i beste sendetid, legitimerer hånliggjøring og svært nedsettende personkarakteristikker gjennom måten hun omtaler andre politikere.

Er det greit at barn og voksne ter seg slik for å oppnå makt og posisjon. Helliger målet midlet, bare fordi det er valgår?

Dette var altså før jeg satte opp min egen musefelle, som ei så fint sa det.

Da jeg kom hjem fra stranden, tenkte jeg at jeg skulle undersøke litt og se om jeg fant klipp fra nevnte tale. Jeg kom over dette klippet på YouTube, da jeg søkte på Siv Jensen, tale, Bø:

Deretter la jeg ut en lenke på Facebook og på Twitter. Hvorfor? Den hadde av flere årsaker en viss underholdningsverdi.

Første respons fra en Facebook-venn, lød omtrent slik:

– «hmf, kjenner meg litt traumatisert faktisk..»

Min respons: Beklager! Men det er lettere for meg å leve videre som traumatisert, når jeg har dratt med meg flere 😉 Hørt (og sett) noe skrekkelig?

Andre Facebook-venn: AuAuAu.. her blir det massiv velgerflukt!

Min respons: JA, det håper jeg da inderlig! For et lavmål og noe så inni gamperæva stygt

Tredje Facebook-venn: Trodde vi var i mot mobbing jeg ?????

Min respons: Jeg mobber ikke! Jeg grøsser av en sannhet – sangen er fæl og Siv har ikke stemme 🙂

Innimellom- og etter disse kommentarene var det flere andre kommentarer. Noen mente det ikke kunne oppfattes som mobbing og at Siv og hennes parti er blant de største mobberne i landet. En satte meg på plass for å kommentere og mente det var verdt å melde seg ut av Mobbebok-gruppen på grunn av holdningene jeg representerte.

En klok dame skrev: Mobbingens vesen er nettopp at det er «lov» å snakke stygt om folk fordi ALLE ANDRE gjør det. Det er veldig trygt for deg å slenge dritt om Siv Jensen Kristin. Men what`s the point? Jeg skjønner heller ikke hvorfor en som profilerer seg så sterkt mot mobbing gjør et poeng av at noen synger dårlig? Og publiserer det slik?

Det er det mest betimelige spørsmålet jeg har fått. For faktumet er at Facebook spesielt, er et sted man har lett for å føle at man er nær og personlig med «sine». Det vil si, det har det vært inntil nylig. Og dette viser i kontekst hvor lett det er å falle i samme grøften som alle andre. For – er det egentlig greit at jeg ytrer meg i slike ordelag om en annen person,»bare» fordi hun selv fremstår med det jeg kaller menneskefiendtlige holdninger og bruker hersketeknikker som grenser til mobbing?

Legitimerer det min offentlige sarkasme? Selvsagt ikke.

Mine nære – som kjenner meg godt – vet at jeg elsker sarkasme og ironi, også på egne vegne. Og når jeg sitter i stua og drodler med mine, så er det ikke fritt for at jeg sarkastiserer og ironiserer en hel del. Som regel med god respons, da de fleste rundt meg er på samme måte.

Men nå er det altså slik at jeg skriver en bok om mobbing. Jeg har selv valgt å stikke hodet frem i media og mene noe offentlig om mobbing. Facebook er ikke lenger å betrakte som «min egen stue». Jeg er opptatt av å leve som jeg prediker ellers i livet og smaker nå min egen medisin. Sarkasmen skal jeg ikke bare spare på – men også porsjonere ut annerledes. Jeg lærer stadig. Flere ting faktisk.

Jeg er oppriktig lei meg for at mine tre kommentarer over, kunne oppfattes som at jeg (av alle) bifaller mobbing. Det gjør jeg selvsagt ikke. Videosnutten fikk meg til å tenke på en venninne som alltid synger i fylla, og til henne sier jeg: Du synger helt for J****, jeg kommer til å få varige mén av dette… Det har meg bekjent aldri blitt oppfattet som mobbing og jeg vet jeg hadde tålt å høre det samme selv. Derfor tenkte jeg på ingen måte på dette som mobbing – men som uskyldig underholdning med «mine». Så lett kan man altså sette opp sin egen musefelle – selv om man jobber for å bekjempe mobbing.

Faktumet er at jeg åpenbart sitter i glasshus og at jeg har mange øyne rettet mot meg. Jeg har om mulig et enda større ansvar enn tidligere, for hvordan jeg fremstår og formidler meg. Det ansvaret tar jeg alvorlig. Jeg er ikke» bare Kristin» lenger – heller ikke på Facebook. Det er uvant, men jeg lærer.

Siv Jensen derimot, er godt vant og burde også være sitt ansvar bevisst – selv om det er valgår.

Read Full Post »

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet  på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter – som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest  for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.

Read Full Post »

Deler av innlegget under er brukt i dagens reportasje i Drammens Tidende (papir og på nett) om mobbing og bokprosjektet Den store mobbeboka for voksne. Den massive responsen på innlegget – som først ble postet i A Curly life førte til at jeg turde å ta de første skrittene mot forfatterdrømmen. Her kan du lese innlegget i sin helhet:

Unnskyld for at jeg er lei meg, jeg er bare annerledes begavet

Jeg sitter her i sene nattetimer, beveget og rørt. Jeg er lynforbanna og svært engasjert, etter å ha sett det som nå har blitt til gårsdagens Tabloid-sending om mobbing. Jeg har gåsehud og finner ikke helt ordene. Samtidig er jeg fylt av en sterk trang til å fortelle en liten del av en lang historie. En historie om å be om unnskyldning for å være flink og for å være lei seg. En historie om å være annerledes uten å forstå hvorfor.

Jeg har nettopp lest ferdig en historie jeg var så heldig å bli betrodd. En historie som handler om å være annerledes begavet uten å vite at det er det man er. Jeg tenkte først da jeg leste den, at denne historien, den handler om flere – den handler om et barn jeg elsker. Men sannheten er at den handler like mye om meg.

Jeg var ordrapp allerede som toåring. En eldre dame skal en gang ha lent seg over vogna mi og sagt noe hyggelig som – Se på den nydelige sovedokka der… Hvorpå jeg med hvit kyse og flommende mørke krøller skal ha svart – Jeg er ikke noe sovedokke, di gamle drittkjerring. Jeg husker selvsagt ikke denne insidenten, men jeg skal visstnok på den tiden ha fått enormt mye oppmerksomhet på grunn utseende mitt. Det var ikke sjelden at voksne mennesker stoppet opp og dikket på det viset. En del av dem ville også ta i håret mitt, noe jeg fortsatt ikke kan fordra. Ikke det minste rart at jeg gikk lei, sier moren min med et snev av stolhet den dag i dag.

Jeg var et krevende barn å være mor til. Jeg var skravlete, vitebegjærlig og intens. Jeg elsket å være sammen med voksne.  Til tross for at jeg hadde venner og spilte både håndball og fotball, levde jeg store deler av tiden i min egen lille verden sammen med bøkene mine. Dessuten har jeg lest aviser og sett nyheter så lenge jeg kan huske. Omtrent like lenge har jeg med stort engasjement deltatt i diskusjoner og påberopt meg å vite nokså mye om ting jeg ikke nødvendigvis har hatt greie på. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har blitt omtalt som uoffisell verdensmester i argumentasjon.

Men, det er et uomtvistelig faktum at jeg også var en smarting – noe jeg først forstod som voksen. Jeg var en unge som krevde svar og som takket være mine hippieforeldre, hadde betydelig greie på ting som var nokså vanlige for meg – men uvanlige for mange av dem jeg vokste opp med. I første klasse flyttet vi nemlig fra kreative Grünerløkka, til i et besteborgelig tettsted hvor alle hadde gifte foreldre og jeg var skilsmissebarn. En tettsted hvor de andre barna gjorde narr av de lilla heklelappene jeg hadde over hullene i buksene mine og  mente at etternavnet mitt minnet om ordet oldemor. For ikke å glemme at jeg, med det forferdelig svære håret, så ut som en heks. Tranby-heksa, det var meg.

Fordi jeg var så stygg (de andre sa det, så da måtte det jo stemme) og fordi jeg åpenbart ikke var en spesielt hyggelig person med sære interesser, lagde jeg meg min egen vakre fantasiverden hvor jeg var flinkest og penest. Jeg kunne spinne vakre eventyrtråder i timesvis når jeg satt på rommet og skrev eller leste. Dessverre opphørte ikke den verdenen automatisk da jeg kom ut igjen. Noe som medførte at moren min stadig ble konfrontert med spørsmål fra andre barn om steder jeg hadde fortalt at jeg hadde vært, men som selvsagt ikke stemte. Moren min svarte lojalt – om hun har sagt det, så stemmer det nok. Vel vitende om at det ikke var direkte løgn. Jeg hadde vært der – i min fantasiverden.

På et tidspunkt i løpet av barneskolen, ble moren min kalt inn til samtale av en svært bekymret og erkereligiøs klasseforstander. Hun kunne betro min mor at  jeg trengte hjelp fordi jeg ikke var som andre barn. Jeg spurte visstnok så mye og hun trodde det kanskje hadde en sammenheng med at jeg var skilsmissebarn.

Elskverdig som hun var, hadde hun derfor invitert en psykolog til å observere meg i klasserommet. Psykologen kunne forøvrig etter noen timers observasjon, rapportere om at jeg var en unge som var svært godt utrustet både følelesmessig og intellektuelt – faktisk over snittet, om jeg ikke husker feil. Derfor så hun heller ingen grunn til å treffe meg på tomannshånd, noe jeg tror vedkommende lærer så på som et personlig nederlag. Tilværelsen hennes som lærer hadde vært mye mer behaglig om jeg bare hadde vært  litt mindre annerledes.

På siste skoledag fikk vi, vanen tro, med oss et brev hjem fra skolen. I de andre barnas brev stod det alltid avslutningsvis: Det er veldig hyggelig å ha Berit i klassen. Hun er snill og følger godt med i timene, bla-bla-bla. Som det krevende skilsmissebarnet jeg var, opplevde jeg aldri å lese den setningen i mine brev.

Ungdomsskolen ble derimot en sann fryd. En forløsning. Der møtte jeg flere lærere som så hvem jeg var og som anerkjente kunnskapen jeg hadde både om livet og om viten. Til tross for barneskolelærerns  oppriktige bekymringer om hvordan det skulle gå med meg – skilsmissebarnet – så fikk jeg svært gode karakterer. Men det var ikke tøft å være smart. Til tross for at jeg i en periode faktisk fikk ekstraundervisning i norsk – fordi jeg var flink – så skulle ingen være bedre enn andre. Heller ikke jeg.

Men om du var best i håndball eller fotball, da var du kul, da. Jeg ble aldri noe mer enn en middelmådig håndballspiller og en nokså elendig spiss på fotballaget. Men det gjaldt å være med på det de andre gjorde. På den måten ble ikke min annerledeshet så synlig og det ble heller ikke stilt så mange spørsmål. Og fordi jeg aldri ble særlig god i idrett (ikke i matte heller) – og dermed ikke var kul fra før – så gjorde jeg mitt ytterste for å skjule hvor vanvittig stolt jeg var over tilbakemeldingene fra lærerene.

Jeg kunne ikke snakke høyt med noen om de spennende samtalene jeg hadde med engelsk- og livsynslæreren. Oppmuntringene om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, men at jeg med mitt ordforråd og litterære forståelse, burde satse på språk. Jeg fikk anerkjennelse for min måte å betrakte verden på og mottok dessuten flere oppmuntringer om å engasjere meg politisk. Til tross for alle mine komplekser så var jeg en ivrig debattant – og selv om jeg ofte kjedet meg i timen og lå langt foran de andre i enkelte fag, så var skoletimene et slags fristed. Jeg var fortsatt annerledes – men der og da var jeg god og noen ganger best.

I dag mener jeg – og flere med meg – at jeg har klart meg nokså godt. Jeg har utdannelse og jobb. Jeg er kreativ og fri – og erfarer stadig at jeg kan ta verden med storm på flere arenaer. Best av alt – jeg har to vidunderlige barn som jeg ikke har ord nok til å beskrive  hvor stolt og takknemlig jeg er over å ha i livet mitt.

Men. Jeg har heller ikke ord som kan beskrive hvor bekymret jeg er som mor til et barn som stiller høylydte krav om rettferdighet og gode forklaringer. Som ved sterke følelsesladede reaksjoner blir bedt om (omtrent slik det står om i Snille piker…) om ikke å reagere så kraftig av hensyn til de andre (som begår uretten). Barnet som klarte å få fem kryss i  ikke-vise-at-man-er-lei-seg-faget – og sågar har mottatt premie for det.

Som mor er det opprivende og smertefullt å oppleve at man ikke kan beskytte sitt eget barn mot mobbing, utfrysing og usannheter. Å oppleve at ungen din – lykkebarnet ditt- som er innsiktsfull og lojal til døden, plutselig i en alder av 9 stiller seg – og meg – spørsmålene:

Er jeg ikke det gode mennesket jeg alltid har trodd jeg er? Er jeg ikke en god venn? Har jeg aldri vært det? Hvorfor vet ikke de andre i jentegruppa hva ordet raus betyr? Er jeg i veien for de andre fordi jeg er stor? Er det sant at jeg ikke kommer til å få meg kjæreste fordi jeg har så brede hofter? Hvorfor får jeg ikke lov til å svare i timen, når jeg kan alle svarene og er ferdig før de andre? Hvorfor er jeg så annerledes både i kroppen og tankene mine, mamma?

Lik meg som barn, er hun skravlete, vitebegjærlig og nokså intens. Kanskje er det derfor jeg opprøres ekstra over at også hun som barn skal måtte be om unnskyldning for å være den hun er. Jeg er nå vitne til at mitt barn ber om unnskyldning for at  hun blir lei seg – når hun blir mobbet. Jeg, som i hele mitt voksne liv har jobbet  for selv å slutte og be om unnskyldning for alt (jeg ikke har gjort galt), og som forsøker å være bevisst på at mine barn ikke skal bringe den arvesynden videre.

Nå er jeg et kampklart vitne til at hun – 27 år etter mine egne opplevelser – forsøkes redusert til et stillegående og usynlig ingenting fordi hun lider av den forferdelige kombinasjonssykdommen intelligens, samvittighet og et godt utseende.

Det er ikke kult å være smart i 2009 heller.

Takk for inspirasjon, Oda – og lånet av ordet kombinasjonssykdom

Read Full Post »

%d bloggers like this: