Deler av innlegget under er brukt i dagens reportasje i Drammens Tidende (papir og på nett) om mobbing og bokprosjektet Den store mobbeboka for voksne. Den massive responsen på innlegget – som først ble postet i A Curly life – førte til at jeg turde å ta de første skrittene mot forfatterdrømmen. Her kan du lese innlegget i sin helhet:
Unnskyld for at jeg er lei meg, jeg er bare annerledes begavet
Jeg sitter her i sene nattetimer, beveget og rørt. Jeg er lynforbanna og svært engasjert, etter å ha sett det som nå har blitt til gårsdagens Tabloid-sending om mobbing. Jeg har gåsehud og finner ikke helt ordene. Samtidig er jeg fylt av en sterk trang til å fortelle en liten del av en lang historie. En historie om å be om unnskyldning for å være flink og for å være lei seg. En historie om å være annerledes uten å forstå hvorfor.
Jeg har nettopp lest ferdig en historie jeg var så heldig å bli betrodd. En historie som handler om å være annerledes begavet uten å vite at det er det man er. Jeg tenkte først da jeg leste den, at denne historien, den handler om flere – den handler om et barn jeg elsker. Men sannheten er at den handler like mye om meg.
Jeg var ordrapp allerede som toåring. En eldre dame skal en gang ha lent seg over vogna mi og sagt noe hyggelig som – Se på den nydelige sovedokka der… Hvorpå jeg med hvit kyse og flommende mørke krøller skal ha svart – Jeg er ikke noe sovedokke, di gamle drittkjerring. Jeg husker selvsagt ikke denne insidenten, men jeg skal visstnok på den tiden ha fått enormt mye oppmerksomhet på grunn utseende mitt. Det var ikke sjelden at voksne mennesker stoppet opp og dikket på det viset. En del av dem ville også ta i håret mitt, noe jeg fortsatt ikke kan fordra. Ikke det minste rart at jeg gikk lei, sier moren min med et snev av stolhet den dag i dag.
Jeg var et krevende barn å være mor til. Jeg var skravlete, vitebegjærlig og intens. Jeg elsket å være sammen med voksne. Til tross for at jeg hadde venner og spilte både håndball og fotball, levde jeg store deler av tiden i min egen lille verden sammen med bøkene mine. Dessuten har jeg lest aviser og sett nyheter så lenge jeg kan huske. Omtrent like lenge har jeg med stort engasjement deltatt i diskusjoner og påberopt meg å vite nokså mye om ting jeg ikke nødvendigvis har hatt greie på. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har blitt omtalt som uoffisell verdensmester i argumentasjon.
Men, det er et uomtvistelig faktum at jeg også var en smarting – noe jeg først forstod som voksen. Jeg var en unge som krevde svar og som takket være mine hippieforeldre, hadde betydelig greie på ting som var nokså vanlige for meg – men uvanlige for mange av dem jeg vokste opp med. I første klasse flyttet vi nemlig fra kreative Grünerløkka, til i et besteborgelig tettsted hvor alle hadde gifte foreldre og jeg var skilsmissebarn. En tettsted hvor de andre barna gjorde narr av de lilla heklelappene jeg hadde over hullene i buksene mine og mente at etternavnet mitt minnet om ordet oldemor. For ikke å glemme at jeg, med det forferdelig svære håret, så ut som en heks. Tranby-heksa, det var meg.
Fordi jeg var så stygg (de andre sa det, så da måtte det jo stemme) og fordi jeg åpenbart ikke var en spesielt hyggelig person med sære interesser, lagde jeg meg min egen vakre fantasiverden hvor jeg var flinkest og penest. Jeg kunne spinne vakre eventyrtråder i timesvis når jeg satt på rommet og skrev eller leste. Dessverre opphørte ikke den verdenen automatisk da jeg kom ut igjen. Noe som medførte at moren min stadig ble konfrontert med spørsmål fra andre barn om steder jeg hadde fortalt at jeg hadde vært, men som selvsagt ikke stemte. Moren min svarte lojalt – om hun har sagt det, så stemmer det nok. Vel vitende om at det ikke var direkte løgn. Jeg hadde vært der – i min fantasiverden.
På et tidspunkt i løpet av barneskolen, ble moren min kalt inn til samtale av en svært bekymret og erkereligiøs klasseforstander. Hun kunne betro min mor at jeg trengte hjelp fordi jeg ikke var som andre barn. Jeg spurte visstnok så mye og hun trodde det kanskje hadde en sammenheng med at jeg var skilsmissebarn.
Elskverdig som hun var, hadde hun derfor invitert en psykolog til å observere meg i klasserommet. Psykologen kunne forøvrig etter noen timers observasjon, rapportere om at jeg var en unge som var svært godt utrustet både følelesmessig og intellektuelt – faktisk over snittet, om jeg ikke husker feil. Derfor så hun heller ingen grunn til å treffe meg på tomannshånd, noe jeg tror vedkommende lærer så på som et personlig nederlag. Tilværelsen hennes som lærer hadde vært mye mer behaglig om jeg bare hadde vært litt mindre annerledes.
På siste skoledag fikk vi, vanen tro, med oss et brev hjem fra skolen. I de andre barnas brev stod det alltid avslutningsvis: Det er veldig hyggelig å ha Berit i klassen. Hun er snill og følger godt med i timene, bla-bla-bla. Som det krevende skilsmissebarnet jeg var, opplevde jeg aldri å lese den setningen i mine brev.
Ungdomsskolen ble derimot en sann fryd. En forløsning. Der møtte jeg flere lærere som så hvem jeg var og som anerkjente kunnskapen jeg hadde både om livet og om viten. Til tross for barneskolelærerns oppriktige bekymringer om hvordan det skulle gå med meg – skilsmissebarnet – så fikk jeg svært gode karakterer. Men det var ikke tøft å være smart. Til tross for at jeg i en periode faktisk fikk ekstraundervisning i norsk – fordi jeg var flink – så skulle ingen være bedre enn andre. Heller ikke jeg.
Men om du var best i håndball eller fotball, da var du kul, da. Jeg ble aldri noe mer enn en middelmådig håndballspiller og en nokså elendig spiss på fotballaget. Men det gjaldt å være med på det de andre gjorde. På den måten ble ikke min annerledeshet så synlig og det ble heller ikke stilt så mange spørsmål. Og fordi jeg aldri ble særlig god i idrett (ikke i matte heller) – og dermed ikke var kul fra før – så gjorde jeg mitt ytterste for å skjule hvor vanvittig stolt jeg var over tilbakemeldingene fra lærerene.
Jeg kunne ikke snakke høyt med noen om de spennende samtalene jeg hadde med engelsk- og livsynslæreren. Oppmuntringene om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, men at jeg med mitt ordforråd og litterære forståelse, burde satse på språk. Jeg fikk anerkjennelse for min måte å betrakte verden på og mottok dessuten flere oppmuntringer om å engasjere meg politisk. Til tross for alle mine komplekser så var jeg en ivrig debattant – og selv om jeg ofte kjedet meg i timen og lå langt foran de andre i enkelte fag, så var skoletimene et slags fristed. Jeg var fortsatt annerledes – men der og da var jeg god og noen ganger best.
I dag mener jeg – og flere med meg – at jeg har klart meg nokså godt. Jeg har utdannelse og jobb. Jeg er kreativ og fri – og erfarer stadig at jeg kan ta verden med storm på flere arenaer. Best av alt – jeg har to vidunderlige barn som jeg ikke har ord nok til å beskrive hvor stolt og takknemlig jeg er over å ha i livet mitt.
Men. Jeg har heller ikke ord som kan beskrive hvor bekymret jeg er som mor til et barn som stiller høylydte krav om rettferdighet og gode forklaringer. Som ved sterke følelsesladede reaksjoner blir bedt om (omtrent slik det står om i Snille piker…) om ikke å reagere så kraftig av hensyn til de andre (som begår uretten). Barnet som klarte å få fem kryss i ikke-vise-at-man-er-lei-seg-faget – og sågar har mottatt premie for det.
Som mor er det opprivende og smertefullt å oppleve at man ikke kan beskytte sitt eget barn mot mobbing, utfrysing og usannheter. Å oppleve at ungen din – lykkebarnet ditt- som er innsiktsfull og lojal til døden, plutselig i en alder av 9 stiller seg – og meg – spørsmålene:
Er jeg ikke det gode mennesket jeg alltid har trodd jeg er? Er jeg ikke en god venn? Har jeg aldri vært det? Hvorfor vet ikke de andre i jentegruppa hva ordet raus betyr? Er jeg i veien for de andre fordi jeg er stor? Er det sant at jeg ikke kommer til å få meg kjæreste fordi jeg har så brede hofter? Hvorfor får jeg ikke lov til å svare i timen, når jeg kan alle svarene og er ferdig før de andre? Hvorfor er jeg så annerledes både i kroppen og tankene mine, mamma?
Lik meg som barn, er hun skravlete, vitebegjærlig og nokså intens. Kanskje er det derfor jeg opprøres ekstra over at også hun som barn skal måtte be om unnskyldning for å være den hun er. Jeg er nå vitne til at mitt barn ber om unnskyldning for at hun blir lei seg – når hun blir mobbet. Jeg, som i hele mitt voksne liv har jobbet for selv å slutte og be om unnskyldning for alt (jeg ikke har gjort galt), og som forsøker å være bevisst på at mine barn ikke skal bringe den arvesynden videre.
Nå er jeg et kampklart vitne til at hun – 27 år etter mine egne opplevelser – forsøkes redusert til et stillegående og usynlig ingenting fordi hun lider av den forferdelige kombinasjonssykdommen intelligens, samvittighet og et godt utseende.
Det er ikke kult å være smart i 2009 heller.
Takk for inspirasjon, Oda – og lånet av ordet kombinasjonssykdom
Den store mobbebloggen 