– og å møte seg selv i døren.
I kveld har jeg gjort begge deler.
Det hele begynte faktisk mens jeg lå på stranden i formiddag og tenkte på en av Siv Jensens taler under valgkampåpningen i Bø i forrige uke. Der viste hun seg nok en gang i særklasse når det gjelder å sarkastisere (som jeg kaller det) og rakke ned på den sittende regjeringen. Men altså, der lå jeg og fintenkte på at jeg skulle blogge om balansegangen mellom det å bedrive utstrakt hersketeknikk og mobbing. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer irritert ble jeg ved tanken på hennes unike maktposisjon og det faktum at hun er et potensielt forbilde. Jeg tenkte over om jeg synes det er greit at – i dette tilfellet – Siv Jensen, som en voksen dame i nevnte posisjon og i beste sendetid, legitimerer hånliggjøring og svært nedsettende personkarakteristikker gjennom måten hun omtaler andre politikere.
Er det greit at barn og voksne ter seg slik for å oppnå makt og posisjon. Helliger målet midlet, bare fordi det er valgår?
Dette var altså før jeg satte opp min egen musefelle, som ei så fint sa det.
Da jeg kom hjem fra stranden, tenkte jeg at jeg skulle undersøke litt og se om jeg fant klipp fra nevnte tale. Jeg kom over dette klippet på YouTube, da jeg søkte på Siv Jensen, tale, Bø:
Deretter la jeg ut en lenke på Facebook og på Twitter. Hvorfor? Den hadde av flere årsaker en viss underholdningsverdi.
Første respons fra en Facebook-venn, lød omtrent slik:
– «hmf, kjenner meg litt traumatisert faktisk..»
Min respons: Beklager! Men det er lettere for meg å leve videre som traumatisert, når jeg har dratt med meg flere 😉 Hørt (og sett) noe skrekkelig?
Andre Facebook-venn: AuAuAu.. her blir det massiv velgerflukt!
Min respons: JA, det håper jeg da inderlig! For et lavmål og noe så inni gamperæva stygt
Tredje Facebook-venn: Trodde vi var i mot mobbing jeg ?????
Min respons: Jeg mobber ikke! Jeg grøsser av en sannhet – sangen er fæl og Siv har ikke stemme 🙂
Innimellom- og etter disse kommentarene var det flere andre kommentarer. Noen mente det ikke kunne oppfattes som mobbing og at Siv og hennes parti er blant de største mobberne i landet. En satte meg på plass for å kommentere og mente det var verdt å melde seg ut av Mobbebok-gruppen på grunn av holdningene jeg representerte.
En klok dame skrev: Mobbingens vesen er nettopp at det er «lov» å snakke stygt om folk fordi ALLE ANDRE gjør det. Det er veldig trygt for deg å slenge dritt om Siv Jensen Kristin. Men what`s the point? Jeg skjønner heller ikke hvorfor en som profilerer seg så sterkt mot mobbing gjør et poeng av at noen synger dårlig? Og publiserer det slik?
Det er det mest betimelige spørsmålet jeg har fått. For faktumet er at Facebook spesielt, er et sted man har lett for å føle at man er nær og personlig med «sine». Det vil si, det har det vært inntil nylig. Og dette viser i kontekst hvor lett det er å falle i samme grøften som alle andre. For – er det egentlig greit at jeg ytrer meg i slike ordelag om en annen person,»bare» fordi hun selv fremstår med det jeg kaller menneskefiendtlige holdninger og bruker hersketeknikker som grenser til mobbing?
Legitimerer det min offentlige sarkasme? Selvsagt ikke.
Mine nære – som kjenner meg godt – vet at jeg elsker sarkasme og ironi, også på egne vegne. Og når jeg sitter i stua og drodler med mine, så er det ikke fritt for at jeg sarkastiserer og ironiserer en hel del. Som regel med god respons, da de fleste rundt meg er på samme måte.
Men nå er det altså slik at jeg skriver en bok om mobbing. Jeg har selv valgt å stikke hodet frem i media og mene noe offentlig om mobbing. Facebook er ikke lenger å betrakte som «min egen stue». Jeg er opptatt av å leve som jeg prediker ellers i livet og smaker nå min egen medisin. Sarkasmen skal jeg ikke bare spare på – men også porsjonere ut annerledes. Jeg lærer stadig. Flere ting faktisk.
Jeg er oppriktig lei meg for at mine tre kommentarer over, kunne oppfattes som at jeg (av alle) bifaller mobbing. Det gjør jeg selvsagt ikke. Videosnutten fikk meg til å tenke på en venninne som alltid synger i fylla, og til henne sier jeg: Du synger helt for J****, jeg kommer til å få varige mén av dette… Det har meg bekjent aldri blitt oppfattet som mobbing og jeg vet jeg hadde tålt å høre det samme selv. Derfor tenkte jeg på ingen måte på dette som mobbing – men som uskyldig underholdning med «mine». Så lett kan man altså sette opp sin egen musefelle – selv om man jobber for å bekjempe mobbing.
Faktumet er at jeg åpenbart sitter i glasshus og at jeg har mange øyne rettet mot meg. Jeg har om mulig et enda større ansvar enn tidligere, for hvordan jeg fremstår og formidler meg. Det ansvaret tar jeg alvorlig. Jeg er ikke» bare Kristin» lenger – heller ikke på Facebook. Det er uvant, men jeg lærer.
Siv Jensen derimot, er godt vant og burde også være sitt ansvar bevisst – selv om det er valgår.
Jeg er enig at det er uheldig med slike uttalelser i din posisjon. Men når en ser på definisjon på mobbing, har ikke dette foregått over tid og styrkeforholdet mellom dere er ikke slik at jeg vil si at dette er mobbing.
Man lærer av å trå skjevt, og du har virkelig reflektert rundt hendelsen!
Stå på videre – du gjør en viktig jobb 🙂
Sølvi
Takk for det – jeg har såvidt bare begynt dette arbeidet 🙂
Jeg registrerer at du ikke siterte noe av det jeg skrev så jeg tolker det til at du ikke tar meg alvorlig. Det er det verste jeg vet. Å bli ignorert. Men du synes jo at det å ignorere er en lykksalighet, eller er dette tatt ut av lufta? Å bli behandlet som luft er jo også å bli ignorert. Det er vel nesten verre enn å bli mobbet, eller er det å bli mobbet?
Og jeg er ikke i et hus med glassdør. Og jeg er ikke særlig skvetten heller, men hadde jeg møtt meg selv i glassdøra jeg ikke har. Da hadde jeg blitt redd. Særlig klokka 7 om morgenen.
Da møtte jeg heldigvis bare nattevakten i døra og ikke meg.
Jeg er et utpreget B-menneske. Jeg kommer sikkert til å huske det jeg har skrevet her like godt som jeg husker å ha hørt vekkeklokka og like mye å ha skrudd den av.
Det var først i bilen på vei til jobb at jeg så morsomheten i valg av sang som skal vekke meg hver morgen. «Coming back to life» med Pink Floyd.
Ha en god dag.
Hehe, det var ikke alle jeg siterte vet du 😉 Det ville ha blitt for langt! 🙂
Jeg er enig i at sarkasme bare hører hjemme i en engere krets som forstår den. Ellers bør en være helt saklig –f.eks. Ole Ivars vil stemme FRP for å unngå pasienter i sykehuskorridorer. På radioen i dag hører vi at antall sykehjemsplasser i det Høyre/FRP-styrte Oslo har blitt redusert. Forventningene til FRP mangler derfor troverdighet. Det å angripe Siv er billig,og gir også henne påskudd til å angripe tilbake. Dessuten hevder alle som kjenner Siv som person at hun er et flott mennneske.
Jeg er helt enig med deg!
Problemet med mobbing er at det er vanskelig å vite når man mobber. Det er umulig å vite hvilke ting som er sårende for en person.
Jeg har etter egen oppfatning ganske bra språkøre, snakker brukbart fransk, bra engelsk og flyttende tysk, pluss mitt danske morsmål. Jeg har derfor som ambisjon å lære meg å snakke norsk.
Det er f**** ikke lett skal jeg fortelle dere 🙂 Jeg blir derfor mobbet ganske ofte, jeg slenger alltid en eller annen kommentar tilbake for jeg er jo tøff, men innerst inne sårer det meg.
Jeg kan jo selvfølgelig se at det kan høres komisk ut når jeg prøver å folde tungen sånn som dere nordmenn, så det er ikke alle kommentarer som sårer. Poenget her er at ingen av dem som «mobber» meg vet at de gjør det…! De vet jo ikke at det er et sårt punkt.
Det synes jeg er svært godt poeng, Morten – at ingen av de du opplever at mobber deg, vet at de gjør det. Det viser hvor utrolig viktig det er at vi er vare for hvordan vi omtaler andre mennesker og hva vi tuller med.
Hva slags reaksjon hadde du fått om du hadde sagt i fra – latt dem vite hvordan det oppleves?
Før kunne jeg da sikkert si at det bare er å fjerne kartoffelen i halsen, men jeg har gjennom årenes løp blitt overbevist om at det ikke finnes en slik kartoffel.
Så nå får jeg vel heller skryte av at du skriver utrolig bra norsk.
Om alle kunne sett det positive i folk og ikke henge seg opp i det negative eller det som er annerledes så ville vel verden blitt bedre.
Om alle hver dag kunne bestemt seg for å si 3 positive ting til hver person før de i det hele tatt har lov til å pense inn på det negative.
Slik er det ofte i coaching – man bør alltid komme med noe positivt for å bygge noen opp.
Da ville vel også den som blir mobbet føle det positive og dermed lettere kunne stå i og akseptere det negative. Og kanskje det negative da også blir mer objektivt og at det vil bli en erfaring og læring.
Jeg lever, i likhet Kristin, i min lille sarkastiske verden og føler det kan oppleves som å være en balansekunstner av og til. De som ikke kjenner meg får et feilaktig inntrykk. Har til og med at bruk av selvironi har ført til at folk synes synd på meg selv om jeg hadde det strålende. Og motsatt da jeg kan fremstå med en utrolig munter fasade. Ikke pga å bli mobbet, men å fremstå utad med et annet ansikt kan medføre andre oppfatelser som faktisk kan virke sårende tilbake. Samtidig kan det virke begge veier. Ofte ønsker man ikke å bli påminnet dårlige tanker og skyver det vekk for å holde seg «oppe». Samtidig ønsker du ikke å være blant «lykkelige» da det kan bli for mye av det gode.
Jeg er også en stor tilhenger av sarkasme og ironi, og som regel blir det bare moro av det. Kommentaren til din venninne er et godt eksempel på hva man problemfritt kan si i en ramme av tillit og aksept.
Men jeg er inderlig lei av at det i det offentlige rom er blitt større aksept for å regelrett mobbe for eksempel politikere. «Jeg må jo få si hva jeg mener» og «såpass må de tåle» er gjengangere. Men man slutter jo ikke å være menneske selv om man driver med politikk? Nå må jeg jo tilføye at akkurat Siv Jensen kan få meg til å tvile i ny og ne, men da blir hun samtidig en test av prinsipper. Er det greit at vi i det offentlige rom henger ut folk for egenskaper de ikke kan noe for, fordi vi ikke liker meningene deres? Jeg måtte bite meg i leppa for ikke å si noe om Hanne Nabintu Herland, som vel er den som har provosert meg mest i det siste. Kommentarene ligger i kø på tungespissen. Det er så lett, så lett når vi er mange som ikke liker, det er så lett å skaffe seg billige poeng. Men dette handler om vårt felles offentlige rom og hvordan vi skal ha det der. Jeg klarer ikke med min beste vilje å se at mennesker som innehar roller og verv må finne seg i å bli latterliggjort av andre grunner enn oss andre. Jeg freser nok ut en del sleivkommentarer i min egen stue, men de blir der. For meg handler det om holdninger vi bringer videre når vi erklærer at noen er unntatt vanlig omtanke og saklighet. Hvordan skal barn forstå at det er lov til å mobbe Siv Jensen eller Kristin Halvorsen, men ikke kassadamen eller den somaliske nabogutten? Er det fordi det er «synd» på de to siste så de må vi være snille mot? Hvis vi har sånne regler, kan vi ikke klage over at barn mobber. Vi lærer dem opp i det offentlige rom, gjennom aviser, nett-debatter, tv-programmer etc.
Å ta noen for det de sier eller gjør, særlig når de er i maktposisjoner, må vi aldri slutte med. Men å latterliggjøre dem som personer er noe helt annet. Og det kan vi minne hverandre på. Man blir ikke kjedelig eller målbundet av den grunn. Og for meg handler det ikke om f eks Siv Jensen hadde godt av det. Det handler om at jeg ikke vil la henne bringe meg ned på hennes nivå. Fordi jeg hver dag formidler holdninger til andre mennesker rundt meg.
Nå er ikke dette bare lett for et sleivkjefta menneske som meg. Jeg tråkker uti en og annen gang jeg og. Og jeg har brent meg stygt på å bedrive skriftlig sarkasme – det er riskikosport når mimikk og tonefall ikke er med for å bidra til forståelsen av ironien. Derfor er det fint med en liten debatt om det i ny og ne, en påminnelse om hvor fort gjort det er å lage unntak når man selv har lyst til å «ta noen».
Jeg måtte smile da jeg leste kommentaren din, Randi – jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver!
Dette handler om flere ting – jeg er redd for å miste meg selv på sett og vis. Jeg vil kunne være ironisk og kunne bruke sarkasme, både i skriving og i diskusjoner. Men jeg har ikke vondt av å gå noen runder med meg selv ift i hvilke sammenhenger jeg lar dette komme til uttrykk. For – jeg vil selvsagt ikke bringes ned på samme nivå som feks Siv Jensen. Dessuten, så mener jeg av hele mitt hjerte, at politikere bare er mennesker de også og jeg synes i grunnen ikke at argumentet om at man er en offentlig person, forsvarer å henge ut eller trakassere. Begge deler kan fint starte med uskyldig moro, slik jeg satte i gang i går.
Oj. Her får jeg mange tanker.
Sarkasmer på egne vegne, og i privat lag – til og om folk man kjenner, er glad i og som man vet tåler det, er noe helt annet enn sakrkasmer mot fremmede.
Du sier Siv burde vite bedre enn deg. Jeg her helt, helt uenig, du burde vite bedre, fordi du har vært utsatt for mobbing, hvor mange sannsynligvis ikke gjorde det av andre grunner enn du har gjort her. Fordi de oppfattet det som helt uskyldig, og ikke kunne, ville eller klarte å ta inn over seg hva det gjorde med deg, med miljøet, med at grensene for hva som var tillatt å si og ikke ble forskjøvet.
Siv har ikke fokus på mobbing. Du har. Derfor ville jeg heller si at du dermiot…
Og jeg tenker at selv som «bare Kristin», og jeg som «Bare Beate» har et like stort ansvar for ikke å gå i mobbefella. Enten det handler om «Kvinner mot Valgerd» eller mot generelt mot å gjøre narr av folk heller enn å ta på alvor argumenter og ikke latterlighøre folk med andre meninger, holdinger eller livssyn enn ens eget.
Det er en mobbe-ukultur også på dette planet. Den er ikke like rammende som den som går på enkeltpersoner, men den er ødeleggende for oss alle.
Og vi bør og kan vel alle ta runder slik du gjør her, med vår egen debatteknikk, for skillet mellom god og dårlig sakrasme, mellom hva som er greit å karrikere politisk og hva som ikke er det er ikke så lett å se, og vi ramler alle i den felle av og til eller ofte.
Og når vi ramler uti bør vi virkelig gå i oss sjøl og ta lærdom av det slik du gjør her, for om man vil kjempe mot mobbingen bla enkelte politikere gjør, så tror jeg det eneste svaret er å begynne med seg selv og gå frem som et godt eksepel. Ikke ta igjen med samme mynt.
Så kanskje er det det viktigste bidraget i mobbe-prosjektet – en kampanje der vi står sammen om å forsøke å begynne med oss selv, og både kunne støtte hverandre på det, og også si ifra når man opplever at noen «ramler uti».
ikke for å hovere, men for på nytt diskutere grensene for hva som er greit og ikke. Ikke for å bli «politisk korrekte» og ufarlige, men for å sammen forsøke å hele tiden forsøkte å styre debatten inn i det mer og mer renhåringe, viktige.
Og ikke minst ta tak i det som er virkelig bør settes fingeren på.
Takk for en lang og utfyllende kommentar – i en debatt som det er viktig å ta og som mange burde engasjere seg i.
Jeg er fullstendig enig i det du skriver, Beate og tenker at jeg som alle andre har godt av en slik påminnelse som dette. Jeg vil dog ikke kalle det mobbing (jfr definisjonen av mobbing), men en høyst unødvendig frekkhet fra min side – og særlig med tanke på posisjonen jeg er i i øyeblikket.
Dog mener jeg at Siv Jensen på ingen måte kan løpe fra seg ansvaret sitt ift hva slags debatteknikker hun bruker og hvilke signaler det gir. Uavhengig av om hun har blitt mobbet selv eller ikke. Etter min mening er det overhodet ikke greit, selv om man er politiker – og det gjelder uavhengig av partipolitisk tilhørighet.
Jeg er enig i at Svi ikke kan løpe fra ansvaret sitt – mitt eneste poeng er at vi kan ikke det vi heller.
Nå vil jeg legge til at den komentaren du kom med var ganske så uskyldig da, og ingen stor ting.
Den store «fadesen» ville ha vært om du ikke tok på alvor kommentarene som kom i etterkant. Og det har du jo tvært imot både tatt bra, og brukt på en flott møte. Kudos!
Jeg har blitt sittende og lure på hvor grensene går – og etter å ha lest hva de andre har skrevet så tenker jeg at barna våre er et godt mål… Hva ville vi ha syntes det var greit at de sa om klassekamerater? Om vi tar oss i å kjenne på at slike kommentarer ville vi ikke syntes det var greit å komme med for dem, så er grensen også nådd for oss, enten det er privat eller offentlig, tenker jeg.
En annen grensen når det går på hva man kan si om grupper kan være hvordan man ville være konfertabel med å si noen om noen man var glad i og som tilhørte denne gruppen satt i rommet og hørte hva som ble sagt.
God refleksjon, ja! Sølvi, over her, har et godt poeng i forhold til definisjonen på mobbing – det du forteller kan vel ikke plasseres i den båsen?! Samtidig er det jo greit å avstå fra den type kommentarer (det gjelder virkelig like mye meg selv). Fikk litt å tenke på selv, nå. 🙂
Dette utløste virkelig en spennende diskusjon! Vi mennesker vil jo alltid ønske å fordele sympati og antipati, og veldig mye av dette er legitimt og riktig, men så tråkker man over, og når er det? Det er faktisk ikke så lett å definere. Men det har veldig mye med styrekforhold å gjøre. Samtidig er jeg veldig enig med Randi i at det kan ikke være bare styrkeforhold, det må også være noen prinsipper her! Jeg er ofte i tvil når jeg selv skriver på E24 og i A-magasinet. Èn kommentar angrer jeg blodig på, det var ren mobbing (om Åslaug Haga). Men gjort er gjort. Hele mediebransjen er jo preget av massive angrep på enkeltpersoner. Og jeg er med på det, og lurer av og til på om det er riktig.
Har du noen tanker om ditt siste bidrag i a-magasinet i den forbindelsen? Var det en reell nabo du beskrev i den lille kronikken om sex i ferien?
«Gjort er gjort», sier du.
Har du beklaget det ovenfor Valla?
Det er ikke mobbing, kommer aldri til å bli mobbing, og har aldri vært mobbing å sparke oppover.
Hvis politikere føler seg såret over hvordan de blir behandlet, så kanskje de bør stoppe å bruke det offentlige rom til å spre sine løgner, tomme løfter, og bygge sin maktposisjon. Strengt tatt fortjener de alle noe langt verre enn mobbing, og jeg takker Gud hver dag for vitenen om at de kommer til å brenne i helvete for sine synder mot menneskeheten og alt som er godt. Å selge sin sjel har en pris.
Etter å ha skummet over kommentarene her virker det som mange har en veldig bred definisjon hva mobbing er. Men det finnes utallige ting som ikke er mobbing, men heller ikke føles godt. Erting, kjipe kommentarer, drittslenging, uvennskap, krangler, det kan bøtte på seg, men det er ikke mobbing.
I mange år trodde jeg at jeg hadde blitt mobbet på skolen, fram til jeg innså at all drittslengingen, ertingen, utdritingen, og de konstante slosskampene egentlig ikke betydde noe. Jeg hadde venner, både blant de «kule» kidsa og de andre, jeg kom overens med folk og ble invitert til festene deres, jeg slang drit tilbake til de, og hvis det ble for mye kunne jeg alltids sloss. Og ikke minst, jeg kunne, sikkert som Siv Jensen(Utenom at jeg har en sjel, og hun ar et tomt hull), gå opp på en scene foran mange folk med vitenen om jeg kommer til å drite meg ut, og ta opplevelsen fullt ut og nyte det. Jeg stillte meg lagelig til for hogg, og dritten jeg fikk var fortjent for all oppmerksomheten jeg krevde.
Samtidig var det andre i klassen og på skolen som fikk like mye dritt, eller mer. Noen av dem tiltrakk seg oppmerksomhet ved å som meg kunne sloss, men de var utstøtt fra de «kule» barna fordi de hadde ikke det de trengte sosialt. Andre kunne ikke sloss, så de prøvde bare å gjemme seg. Og listet seg stille rundt, venneløs, mens de kunne høre fnisingen bak ryggen deres og fryktet når den kom til å bli braklatter i trynet deres.
Det var mobbing. Og jeg vet jeg var med noen ganger.
At vakumet av en unnskyldning for et menneske, Siv Jensen, får piss for å ha drete seg ut på scenen med Ole Ivars… Det er ikke mobbing, og det er en hån mot folk som faktisk har blitt mobbet å påstå det.
… ja, så vil jeg også være med her – og gjentar hva jeg nettopp uttrykte på twitter: gode forsetter er fint, men selv klarer jeg ikke leve som jeg «preker», alltid … jeg kan formidle en god hensikt, og ha håp for andre og et ønske om å bidra til å gjøre verden bedre.
Jeg forstår at du må passe på fordi du skriver akkurat den boken du gjør,men jeg liker at du ikke er skinnhellig!
– det er èn ting å leve som man lærer, en annen er å beholde den menneskelige faktoren av å være feilbarlig .. !
Dine intensjoner er gode, og det er ikke vanskelig for noen å se, særlig fordi den du kom i skade for å peke på, selv retter fingeren og er så knallhard mot så mange, også de som stiller svakt med evner og egenskaper til å hevde seg til hennes nivå.
… gjør man det, skal man tåle litt «pryl» – Siv Jensen virker å være ubarmhjertig …
Uansett hvordan det nå er, skal man prøve være hensynsfull og forstå at man ikke kjenner bakgrunn for alt, og jeg oppfatter deg som en veldig omtenksom og hensynsfull sjel – og det er godt å se at du er så menneskelig 🙂 klem
Har ikke lest alle kommentarene, men uansett her kommer på oppfordring mine femti øre:
Jeg tror, uten å ha noe som helst vitenskapelig dekning for det, at mobbing i veldig stor grad handler om «minste motstands vei». Man mobber fordi det er enklere enn å stå i mot. Det er enklere å være den som er «med» på mobbelaget, enn å være den som står utenfor. Det er enklere å være den som mobber enn den som sier «nei».
Du ser det igjen i måten media løper i flokk etter skyteskiver for sine mer eller mindre (helst det siste) gjennomtenkte kommenaterer og nyhetsdekning. Vallasaken er et godt eksempel. Dekningen av FRP og Siv Jensen likeså. Og det med Åslaug Haga. Denne mediemobbingen tror jeg, skyldes latskap. Intellektuelt sådan. Hadde medienorge giddet å bruke fem minutter på å tenke seg om hver gang de skrev en artikkel eller mediekommentar, så hadde det blitt så mye bedre tror jeg.
Og så har du alle oss andre som bare plumper uti det emd mindre flatterende utsagn om diverse offentlige personer, i trygg forvissing om at vedkommende som omtales aldri noensinne kommer til å lese det. Shame on us!
(det er bare det at det er så morro ….. og gjør så godt å få det ut)
Politisk mobbing (vel og merke fra venstresiden rettet mot høyresiden) er da allment akseptert i Norge, så her har du bare fulgt opparbeidet sedvane. Dessverre.
Men slik er det vel med mobbere; de rives med av massene og klapper hverandre på ryggen mens de pisser på sine meningsmotstandere.
Siv Jensen driter seg ut helt bevisst – hun ber altså om det.
Siv Jensen har brukt Ole Ivars til å profilere seg – koste hva det koste vil – hun VET altså hva hun gjør.
Om det er et bevisst spill (selvutdriting/latteliggjøring via kommentarer/forutrettet «mobbeoffer»/sympatistemmer) kan det ha en god funksjon. Uansett er det blodharry, og mangelen på selvinnsikt er sympatisk grilldress-folkelig.
Skal vi sy puter under armene på Siv bare fordi hun er politiker, og synger grusomt på en video? Skal vi ikke få si noe stygt om politikerne heller, nå da? Eller skal vi få «si fra på en OK måte», der «OK» er definert av de som har greie på det? En slags godkjent «mobbestandard»?
Hvis det er politikken til Siv du er uenig i, så må du komme med politiske argumenter.
Om det er musikken du ikke liker, så må du argumentere for hvorfor.
Å snakke stygt om Siv og FRp-ere er IKKE med på å knekke FRP-koden, for å si det slik.
Einar:
Selvfølgelig kunne jeg kommet med tåkete politiske argumenter for å kamuflere meningene mine, men det hadde ikke forandret det faktum at Frp mobber de antatt svakeste i samfunnet, er et lavpannet dusteparti, at Frp-koden er en oppblåst badeand og at Siv Jensen ikke kan synge!
Det er dårlig strategi å drive personangrep på Siv Jensen når hun angriper svake grupper. Da blir hun en «forfulgt uskyldighet» som appellerer til andre svake grupper. Disse kan sammen med henne hevde seg på bekostning av dem som står enda lavere i hierarkiet. Nøytral saklighet er det skarpeste våpenet. Dessuten skal mennesker respekteres som personer uansett hvor dumme synspunkter de måtte ha. Det er bare meningene deres som skal angripes.
Jeg prøver å klargjøre begrepene for meg selv.
Vi er jo mennesker, det er naturlig for oss å hakke på den andre gruppa for å styrke sosiale bånd i vår egen. Det har antageligvis vært en nyttig egenskap en gang i tiden og for mange er det fremdeles det.
«Mobbing» handler mer om inter-gruppe relasjoner heller en kniving mellom forskjellige større separate grupper. Derfor er det mer sannsynlig at mennesker innenfor gruppen som enten har manglende sangstemme selv, eller som av en eller annen grunn har sympati med Jensen og/eller Ole Ivars vil føle seg mobbet, enn at Siv Jensen selv vil føle seg spesielt utsatt av denne typen kommentarer.
En større gruppe mennesker, nemlig de utenfor gruppen som sympatiserer med Jensen, vil ikke føle seg «mobbet» de vil føle seg «angrepet» av noen utenfor egen gruppe. Og siden angrepet var såpass «billig» kan de lett bruke det til å styrke sine egne grupperelasjoner
Moralen er: 1. Samfunnet er ikke tjent med ting som skaper «grupper» eller øker avstanden mellom gruppene. 2. Politikken kan godt holde seg til Politikken.
Jeg syns det er unødvendig å være personlig i angrep på Siv Jensen. Det er ufølsomt å si at hun skal takle all personkarakteristikk fint fordi hun representerer en øvrighet. Om man mener hun gjør det samme med svake grupper får bare være, det blir ikke bedre av at man hiver seg på samme bølge.
Om mobbing mer generelt tror jeg også at man bør lære seg å si i fra på en ordentlig måte når man føler seg støtt. I stedet for å ha et samfunn der alle går på tåspissene hele tiden bør vi heller utvikle en kultur der vi aksepterer andres grenser slik de velger å sette dem. Noen kommentarer er kun ment hyggelig, eller som vennskapelig erting, og jeg tror sosiale relasjoner kan bli fattigere uten dem. Men man skal respektere det andre sier i fra om.
Tja, det er vel slik du sier, du sitter ikke i din lille stue lenger og dermed stiller du du deg lagelig til for hugg. Men jeg kan ikke la vær å smile, ganske så overbærende faktisk. For du har da lov å mene, å ytre at du faktisk ikke likte sangen, heller ikke måten den ble fremført på. Ellers er det «by by» til alle terningkast/anmeldere i Norge.Mulig det er måten det ble sagt på som har utløst denne debatten. Ikke vet jeg, men mine tær har du ikke tråkket på.
Det kan fort bli slitsomt å være Frk.Uangripelig i lengden, spesielt om det ikke samsvarer med ditt vesen….
Fra det ene til det andre, bare lurer på om du har tenkt å trekke inn div.mobbeprogram i boken som skolene følger,f.eks Zero. Hadde vært interessant å få innsikt i om de har noen effekt….
PS:Jeg innrømmer at jeg lot meg sjarmere av Bill Clinton da han dro frem saksofonen…men det er en helt annen soge:O)
[…] håp og ansvar” gjorde en bommert på Facebook. Hun delte erfaringer med det i bloggposten “Om å sitte i glasshus”, en refleksjon som kan være fin å lese for […]