Mobbing – mer enn et skolespørsmål

Dialog – ikke duell

Jeg registrer at vår nye kunnskapsminister Kristin Halvorsen slaktes for sine uttalelser om å gå til krig mot mobbing – uten å ha politisk ammunisjon i lomma når ladegrepet tas.

I VG kan man i dag lese følgende:

Hun er klar på at hennes mål er at ingen elever skal grue seg til å gå på skolen, åpne en sms eller mail eller logge seg på Facebook eller andre sosiale medier. Halvorsen gjør det klart at mobbing er en av de sakene som ligger øverst i bunken av det hun vil prioritere i sin nye jobb.

Videre sier hun:

– Jeg tror mye handler om bevisstgjøring og systematisk arbeid. Og dette er noe vi må ta tak i hele tiden, og vi tar tak i mobbing nå, forsikrer Halvorsen og legger til:
– Jeg oppfordrer alle skoler til å bruke de antimobbing-programmene som er tilgjengelig.

Som Halvorsen riktig påpeker, finnes det allerede tilgjengelig kompetanse og tiltak i form av blant annet mobbeprogrammer. På den ene siden stiller jeg meg svært undrende til at skolene – til tross for oppfordringer også fra forrige kunnskapsminister – velger å la være og bruke de midlene som finnes. At det i det hele tatt er en reell valgmulighet, er enda mindre forståelig.

På den andre siden er jeg – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker det siste halve året – stadig mer overbevist om at vi er nødt for å dreie fokuset tilbake til vår egen navle. At mobbing oppstår, er ikke utelukkende skolevesenets ansvar – heller ikke å løse det. Det er på tide å gå bredere til verks når det gjelder krigen mot mobbing.

Selvsagt skal vi fortsette å bekjempe, krige og aller helst utrydde allerede oppstått mobbing. Dog mener jeg det er feilslått å satse ensidig på ansvarliggjøring av skoler, lærerer, tvangsflytting av mobbere osv. Etter min mening er det minst like viktig – for at mobbing ikke skal oppstå i utgangspunktet  – at ministere såvel som lærere og andre tør å snakke åpent om hvilket ansvar det hviler på hver og en av oss i forhold til hvilke holdninger som formidles hvor, hvordan vi snakker om andre mennesker, hva vi ler av på TV med barna tilstede osv. Samtidig må vi også tørre å snakke om hvordan vi opptrer som forbilder når det gjelder å sette grenser for oss selv, når vi bortforklarer og forsvarer at vi som voksne lar oss behandle dårlig. Vi må erkjenne at mobbing er komplekst og at utrydding krever et helhetlig fokus.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har – kanskje mer enn noen annen minister før henne – et sjeldent godt utgangspunkt når det gjelder å kunne intensivere kampen for å forebygge, bekjempe og utrydde mobbing. Hun kan derimot ikke klare det alene. Kjeft og anklager alene – fra elevorganisasjoner og sinte foreldre – hjelper heller ikke. Hun trenger oss – og vi trenger hverandre.

Basert på den massive responsen jeg har fått på mobbebokprosjektet, gjennomgang av 200 personlige mobbehistorier og daglige henvendelser med spørsmål om råd, går jeg gjerne i en dialog med kunnskapsministeren om hva som konkret kan gjøres for at vi skal lykkes med vår felles krig. Jeg håper du tar utfordringen, Kristin!

Reklame

Read Full Post »

Tiden er moden for et mobbeombud

I snart et halvt år har jeg holdt på med bokprosjektet «Den store mobbeboka for voksne», og om ikke lenge så sender jeg det ferdige resultatet til Humanist Forlag som skal gi ut boken.

Disse månedene har vært svært lærerike og intense. Jeg har mottatt ca 200 mobbehistorier, som alle er behørig lest og tenkt igjennom. Jeg har lest mange kloke og fine blogginnlegg om temaet. Jeg har vært i aviser, på radio og i ukeblader og snakket om mobbing. Jeg har holdt foredrag og har truffet mange fine mennesker jeg antageligvis aldri ville ha truffet, om det ikke var for idéen om å lage en bok om mobbing gjennom sosiale medier.

Jeg var ved bokidéens fødsel ikke klar over at den skulle komme til å utløse et så stort og bredt engasjement. Men jeg er glad for å oppdage at vi er mange som ønsker å bidra, og at vi i tillegg er mange som har økt vår egen bevissthet når det gjelder mobbing. Jeg har personlig hatt flere møter med meg selv i døren og vært vitne til at andre som har opplevd det samme. Dette er møter jeg tror vi har hatt godt av, og som i mange sammenhenger er med på å løfte ulike debatter til et mer saklig nivå.

Det å skrive en bok gjennom sosiale medier – og det å sette ord på et vanskelig tema som mobbing – har synliggjort flere ting. Nesten daglig får jeg tilsendt – både på Facebook, Twitter og mail – utklipp av reportasjer, eksempler på uttalelser, diskusjoner osv, hvor folk ønsker å få en tilbakemelding på hva jeg synes om dette – om dette er mobbing eller ikke – og hva som burde og kan gjøres.

Nesten like ofte får jeg mail fra folk som har lest Mobbebloggen og hørt om Mobbeboka, som vil jeg skal ringe dem fordi de trenger å snakke med noen om mobbing. Flere sier at det er lettere å ta kontakt med meg enn å lete frem organisasjoner, da jeg har et navn og et ansikt relatert til temaet. Jeg er svært ydmyk over tilliten jeg blir vist – ikke bare i forhold til alle som bidrar i boken – men også i forhold til å bli oppfattet som en man kan rådføre seg med og fortelle om skambelagte ting.

Jeg har forsøkt så godt det lar seg gjøre å svare på alle henvendelser og gi skikkelige tilbakemeldinger – selv om det i blant tar tid. Dessverre har ikke alle fått den oppfølgingen de hadde trengt og fortjent. Dette gjelder særlig de som ønsker at jeg skal ringe dem, fordi de synes det er vanskelig å skrive og/eller har liten tilgang til Internett. Som tobarnsmor med hus og jobb ved siden av bokskriving, er det ikke alltid lett å finne tiden det krever å kunne få til en god samtale.

Desto mer jeg snakker med andre om trykket jeg opplever når det gjelder henvendelser, desto klarere står det for meg at dette har blitt til en oppgave som er i overkant stor. Det sier jeg vel vitende om at det finnes flere støttegrupper når det gjelder mobbing – og som alle gjør en fantastisk jobb. Dette er langt i fra noe jeg driver med som den eneste. Jeg tror allikevel terskelen for å kontakte meg i mange tilfeller er lavere fordi jeg er tilgjengelig og synlig på nettet – og fordi jeg har tilkjennegitt et tydelig engasjement og forhåpentligvis tilført noe kunnskap.

Jeg tror derfor det er viktig på nytt å reise spørsmålet om et eget Mobbeombud som jobber bredt og dedikert i forhold til mobbing. Faktisk har jeg behov for å gå så langt som å bruke ordet krever. Jeg synes vi er i vår fulle rett til å kreve at det offentlige tar et betydelig større ansvar når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Mobbing dreier seg om betraktelig mer enn barn som blir mobbet på skolen og deres fortvilede foreldre.

Vi trenger et Mobbeombud som er tydelig tilstede i sosiale medier, såvel som ute i den fysiske verden. Et ombud med spesielt ansvar for å utrede, koordinere og initiere ulike tiltak rettet mot mobbing i alle dens ulike fasetter.

Read Full Post »

Juntafil med fokus på grensene mellom kødding og mobbing

Juntafil er et populært program på NRK P3 mandag-torsdag kl.18-20. I kveld hadde programmet fokus på skjæringspunktene mellom hva som er kødding (tulling) og hva som er mobbing. Jeg var i studio og snakket om bruk av ironi og mobbing på nettet.

For å høre sekvensen, gå til http://juntafil.no/, scroll ned langs høyre side og velg «Høre Juntafil om igjen» + datoen 12.10. Hele programmet er verdt å høre! Klippet  jeg er en del av, er mot slutten av sendingen – etter en sang med DumDum Boys.

All ære til redaksjonen i Juntafil for å bidra til og sette fokus på mobbing!

Read Full Post »

Mobbing kan gjøre barns liv ulevelig

Dette er en vanskelig bloggpost å skrive. Som mor til et barn som har blitt mobbet, representerer den min største frykt – at mobbingen og dens konskevenser, skal bli så tung å bære at livet på et tidspunkt blir ulevelig.

På Oprah Winfrey Show, hørte jeg nettopp om unge, glade og flinke gutter som har tatt livet av seg på grunn seksualisert mobbing og mobbing på Internett. Livet blir uutholdelig, også for barn.

På tv2nyhetene.no, i en artikkel fra i sommer, kan man lese at det til Seksjon for sorgstøtte ved Akershus Universitetssykehus, kommer foreldre for å få hjelp etter at barna har tatt sitt eget liv på grunn av mobbing. Livet blir uutholdelig også for barn som har blitt mobbet i Norge.

Underveis i bokprosjektet mitt, har jeg snakket med flere foreldre som forteller at barna deres – fra 8 år og oppover – strever med selvmordstanker som følge av mobbing. Andre forteller at de selv som barn, både ønsket og forsøkte å dø som følge av mobbing. Jeg kjenner personlig også voksne som har valgt å avslutte livet fordi de ikke orker å kjempe lenger.

Tenk deg følgende: Barnet ditt kommer hjem fra skolen og forteller at han er lei av alle de stygge kommentarene fra andre i klassen, at han skjønner at han må være stygg og fæl siden de sier sånn. Så setter han fra seg sekken og går opp på rommet sitt og setter seg foran pcen. Når du kommer opp til ham litt senere, så finner du ham hengende i en ledning i vinduet. (Dette er et eksempel fra virkeligheten)

Hvor lett er det ikke å si til barnet sitt i forbifarten – det er bare ord, du må ikke høre på dem, det er de andre som er dumme som sier slikt. For meg er du vakrest og flinkest i hele verden uansett…

Hvor ofte sier lærerer til elever – bare overse dem, det går nok over snart?

Skal vi overse? Jeg mener vi ved den minste lille mistanke om mobbing, har plikt som voksne, til å undersøke hva som ligger bak slike uttalelser. Vi må stoppe opp, stille spørsmål og henvende oss til skolen og andre foreldre – selv om barnet ikke ønsker det. Jeg vet at mange barn går langt i å dekke over det de faktisk opplever, i frykt for at foreldrene skal sette i gang i et apparat som gjør det enda verre. Mange av dem som blir mobbet ønsker seg bare to ting – å være usynlig og få være i fred.

Senter for adferdsforskning i Stavanger, forteller at undersøkelser viser at mobbing skjer allerede fra 3 års alder – altså lenge før barna begynner på skolen. Personlig synes jeg det er betimelig å ha fokus på det som skjer på skolen og skolens ansvar – men vi trenger et bredere fokus. Vi er nødt for å starte den upopulære diskusjonen mange av oss kvier oss for – den som handler om oss selv og vårt eget ansvar som voksenperson og forbilde.

Barn må fra tidlig alder lære at de har rett til å være den de er og at de har rett til å hevde seg, beskytte seg og ikke være et offer. De må lære at det finnes grenser det ikke er lov for andre å overskride. Vi må utstyre barna med en GPS, så de kan navigere gjennom livet vel vitende om at de har rett til å besitte kontrollen over hva som er akseptabelt. Vi som voksne må være gode og tydelige forbilder som ikke selv godtar å bli behandlet dårlig – vi må vise barna våre at  vi reagerer på overtramp og ikke selv inntar en aktiv rolle som offer. Vi må oppfordre barna til å si i fra, dytte unna – veilede dem i forhold til kroppsspråk og stemmeføring. Alt fra å snakke høyt og bestemt, til å lene seg fremover eller reise seg opp.

I følge den amerikanske barnepsykiateren Susan Lipkins, viser det seg at blant 50% av de barna som sier tydelig nei og setter grenser ved forsøk på mobbing, så gjentar det seg ikke. Hun mener at barn kan lukte det perfekte offeret – de som blir opprørte og ubekvemme, men som ikke forsvarer seg – som tåler og tier.

Det er viktig ikke å undervurdere det faktum at barn og unge som forteller om mobbing – i enkelte miljøer – kan bli sett på som tystere og at mobbingen derfor kan eskalere i et slikt omfang at det til slutt utgjør en risiko for hele familien. Til tross for rådene over, er det viktig ikke å ha et ensidig fokus på selvforsvar og at det er hele løsningen. Jeg vet om familier som har opplevd drapstrusler, knuste vinduer og hacking av datamaskiner.

Vi må dessuten også huske at mobberne og mobbeofferne, ikke utgjør den største gruppen. Barn påvirker andre barn, ofte mer enn voksne. Vi må bidra til å skape et positivt gruppepress og på den måten også hjelpe den største gruppen – de som ser på og lar være å gripe inn.

Det finnes ingen enkle løsninger – dessverre – men mobbing er i første instans de voksnes ansvar – og det er et kollektivt ansvar. Tiden er overmoden  for å starte diskusjonen om hvilke ord vi bruker når vi omtaler andre mennesker. Tenke over hva vi ler av på TV. Være bevisst på eget kroppsspråk. Sette grenser for oss selv og markere urett. Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekevenser er et faktum. Vi må aldri glemme at graden av smerte som følger mobbingen, kan være ulevelig.

Mange barn som blir mobbet, utvikler depresjon som tegn på belastningene de lever med. Her er noen signaler det er verdt å være observant på:

• Tilbaketrekking – isolerer seg foran pc/TV
• Spiser mindre eller mer
• Lyver om venner
• Ønsker ikke å delta i sosiale sammenhenger som de før har likt/deltatt i
• Irritabilitet
• Fjern –vanskelig å få i tale. Konsentrasjonsproblemer
• Somatiske plager som hodepine og magevondt
• De som har en tendens til å være aktive, kan bli overdrevent aktive, selv om de er triste
• Endring i søvnmønster – sover mer eller mindre enn før

Den beste måten å finne ut om barnet er deprimert på, er å snakke med det og si hva du ser og tenker

Read Full Post »