Dialog – ikke duell
Jeg registrer at vår nye kunnskapsminister Kristin Halvorsen slaktes for sine uttalelser om å gå til krig mot mobbing – uten å ha politisk ammunisjon i lomma når ladegrepet tas.
I VG kan man i dag lese følgende:
Hun er klar på at hennes mål er at ingen elever skal grue seg til å gå på skolen, åpne en sms eller mail eller logge seg på Facebook eller andre sosiale medier. Halvorsen gjør det klart at mobbing er en av de sakene som ligger øverst i bunken av det hun vil prioritere i sin nye jobb.
Videre sier hun:
– Jeg tror mye handler om bevisstgjøring og systematisk arbeid. Og dette er noe vi må ta tak i hele tiden, og vi tar tak i mobbing nå, forsikrer Halvorsen og legger til:
– Jeg oppfordrer alle skoler til å bruke de antimobbing-programmene som er tilgjengelig.
Som Halvorsen riktig påpeker, finnes det allerede tilgjengelig kompetanse og tiltak i form av blant annet mobbeprogrammer. På den ene siden stiller jeg meg svært undrende til at skolene – til tross for oppfordringer også fra forrige kunnskapsminister – velger å la være og bruke de midlene som finnes. At det i det hele tatt er en reell valgmulighet, er enda mindre forståelig.
På den andre siden er jeg – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker det siste halve året – stadig mer overbevist om at vi er nødt for å dreie fokuset tilbake til vår egen navle. At mobbing oppstår, er ikke utelukkende skolevesenets ansvar – heller ikke å løse det. Det er på tide å gå bredere til verks når det gjelder krigen mot mobbing.
Selvsagt skal vi fortsette å bekjempe, krige og aller helst utrydde allerede oppstått mobbing. Dog mener jeg det er feilslått å satse ensidig på ansvarliggjøring av skoler, lærerer, tvangsflytting av mobbere osv. Etter min mening er det minst like viktig – for at mobbing ikke skal oppstå i utgangspunktet – at ministere såvel som lærere og andre tør å snakke åpent om hvilket ansvar det hviler på hver og en av oss i forhold til hvilke holdninger som formidles hvor, hvordan vi snakker om andre mennesker, hva vi ler av på TV med barna tilstede osv. Samtidig må vi også tørre å snakke om hvordan vi opptrer som forbilder når det gjelder å sette grenser for oss selv, når vi bortforklarer og forsvarer at vi som voksne lar oss behandle dårlig. Vi må erkjenne at mobbing er komplekst og at utrydding krever et helhetlig fokus.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har – kanskje mer enn noen annen minister før henne – et sjeldent godt utgangspunkt når det gjelder å kunne intensivere kampen for å forebygge, bekjempe og utrydde mobbing. Hun kan derimot ikke klare det alene. Kjeft og anklager alene – fra elevorganisasjoner og sinte foreldre – hjelper heller ikke. Hun trenger oss – og vi trenger hverandre.
Basert på den massive responsen jeg har fått på mobbebokprosjektet, gjennomgang av 200 personlige mobbehistorier og daglige henvendelser med spørsmål om råd, går jeg gjerne i en dialog med kunnskapsministeren om hva som konkret kan gjøres for at vi skal lykkes med vår felles krig. Jeg håper du tar utfordringen, Kristin!
Den store mobbebloggen 
[…] Mobbing – mer enn et skolespørsmål « Den store mobbebloggen mobbebloggen.wordpress.com/2009/10/26/mobbing-mer-enn – view page – cached Jeg registrer at vår nye kunnskapsminister Kristin Halvorsen slaktes for sine uttalelser om å gå til krig mot mobbing – uten å ha politisk ammunisjon i lomma når ladegrepet tas. — From the page […]
Jeg tror ikke det er nok å dra frem de tilgejngelige anti-mobbe programmene for det ligger rom for tolkning. Jeg har selv krevd at skolen tar dette i bruk. Noe de gjorde men det kom ingenting ut av det.
Jeg har ikke lenger noen tro på dialog som virkemiddel. Det har vært prøvd uten resultat fram til nå.
Det viktigste nå er å ansvarliggjøre folk. Både foreldre, lærere og rektorer. Vi kan ikke lulle oss inn i den tro at om 40 år så vil dialogen føre frem. Det handler om barn og da må vi gjøre noe nå!
Vi kan ikke stå passive og se på at flere liv blir ødelagt i den norske skole.
Jeg tror på ingen måte det er nok med antimobbeprogrammene – har selv opplevd hvor mislykket slike programmer kan være.
Dog er jeg uenig i det du sier om dialog. Jeg synes debatten i stor grad – og alltid – har dreid seg om å skyte på hverandre med tung skyts – ETTER at skaden har oppstått, og at tiden går med til å diskutere hvem som ikke har tatt ansvar osv.
Det vi derimot er enige om, er at det må handles – og at vi ikke har tid til å vente 40 år på de gode løsningene. Det går an å snakke fort og komme frem til gode løsninger – det finnes tross alt masse kunnskap om hva folk opplever at de trenger og hva som virker.
Dessuten må vi ta den upopulære debatten om hva vi selv kan gjøre – og hvilket ansvar hver og en av oss har når det gjelder å sørge for at mobbing ikke oppstår i utgangspunktet.
Men er det mulig å få til noe med bare dialog?
For det har vi jo prøvd og da blir det mye ansvarsfraskrivelse og å kaste ballen videre. Til slutt vet vi ikke hvem som har den (ballen) og så forsetter alt som før.
Jeg har tro på målrettede tiltak med ansvarliggjøring og ansvarsfordeling.
Ikke minst så trengs det en holdningsendring.
Jeg har et barn som blir mobbet. Det kommer aldri til å slutte så lenge lærere er med på å opprettholde dette. Ingen blir stilt til ansvar foruten meg og mitt barn.
Jeg tipper det er mange tusen som opplever det samme som meg.
Dialog har vi i ett sett men det har ikke ført til et skritt i riktig retning.
Jeg har samme opplevelse som deg – at jeg og mitt barn er de som har blitt stilt til ansvar., og i den konteksten – som forøvrig er svært ydmykende – så skjønner jeg svært godt at dialog ikke oppleves å ha ønsket effekt/hensikt! Beklager uklarhetene mine.
Mine uttalelser om dialog, var myntet på det litt større bildet – jeg har fortsatt tro på at vi kan være med å påvirke og at vi må sørge for å etablere en annen dialog enn det som har vært tidligere – for på den måten å ansvarliggjøre og ansvarsfordele.
Jeg er overbevist om at nøkkelen ligger i en holdningsendring og tilhørende ansvarliggjøring -på alle tenkelige nivåer!
Det trengs helt klart en holdningsendring i norsk skole! Dette var interessant lesing for en snart ferdig utdannet lærer:)
På tross av, eller på grunn av, holdningskampanjer og mobbeprogrammer, viser Elevundersøkelsen stabilitet i andelen skoleelever som blir mobbet. Kan dette bety at vi kan anse skolen som «mobbefri», at vi er nede på selve grunnfjellet – de ungene som blir mobbet uansett hva somfunnet gjør for dem eller andre? En skremmende tanke, men ….
[…] Èn av dem er mobbingen og hvordan få slutt på den i skolen. Den andre er å komme med en reell krigserklæring som har politisk tyngde og troverdighet i […]
[…] Mobbing – mer enn et skolespørsmål […]
Én stemme her for fokus på «egen navle» 🙂
Jeg tror vi alle (inkludert meg selv) har en særegen evne til å unnskylde oss selv. Finne gode grunner til at vi gjorde det vi gjorde (og sa det vi sa), for å unnslippe dårlig samvittighet for å trå over grensene til andre.
Den enkleste unnskyldningen som fins er «fordi h*n fortjente det» pga [what-ever].
Det starter med oss selv.
Hvis foreldre sitter hjemme og skriker «faens dritt, hiv dem ut av landet» eller «feite slasken, kom deg ut av sofaen» til personer de ser på TV (mens barna hører på) er det kort vei for barnet å gjenta forakten på skolen.
Å ha en dag der alle (også alle foreldre og andre) skriver på hånden sin «si noe hyggelig eller saklig til andre eller vær stille» kan kanskje hjelpe på. Å ha et lite skilt på hver pult i klassen der det står «Si noe hyggelig eller saklig til meg eller vær stille» kan være en god påminnelse.
Kanskje en egen dag der ALLE har dette (eller noe tilsvarende) som motto (oppfordret av Kristin Halvorsen) kan gi en effekt der ute?
Uansett. Lykke til med boken og prosjektet ditt!