Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2010

– En bok om mobbing, håp og ansvar

I dag er det nøyaktig tre uker til lansering av boken som har blitt til blant annet gjennom denne bloggen. Dette skal selvsagt behørig markeres og informasjon om hvor og når, kommer jeg tilbake til. Dog håper jeg alle som har bidratt, eller «bare» synes boken er verdt å feire i seg selv, vil delta.

Om boken:

Fordi jeg fortjener det? er et resultat av tidenes engasjement i norske sosiale medier. Gjennom å bruke blogging, Twitter, Facebook og Flickr, samlet Kristin Oudmayer inn over 200 historier om mobbing.

Boken tar tilbake individfokuset og lar stemmer vi vanligvis ikke hører, komme til orde. Gjennom svært personlige tekster møter vi mobberen, den mobbeutsatte og deres familier, som gir leseren et hjerterått innblikk i mobbingens opphav og konsekvenser. Enkelte forteller at de opplevde fysisk ubehag som kvalme, angst og søvnløshet da begynte å skrive, og mange har aldri tidligere fortalt sin historie. Flere av bidragsyterne i boken har valgt å være anonyme av hensyn til familie og arbeidsgiver. Noen er redde for å bli mobbet på nytt, mens andre frykter nok en gang å bli sett på som et utskudd og et offer.

Bidragsyterne er i alderen 17-66 år, og tekstene viser med tydelighet at mobbing rammer på tvers av sosiale lag og aldersgrupper. Boken gir innsikt i hvilke faktorer som er avgjørende for om livet som mobbeutsatt blir levelig eller ikke. Den bringer håp og plasserer ansvaret der det skal være – hos deg og meg.

Blant bidragsyterne er kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Aslak i Gatas Parlament, Olaf Thommessen og bloggeren Ida Jackson.

Boken kan forhåndsbestilles på forlagets hjemmeside

Read Full Post »

Dette har vært en av de mektigste dagene i mitt liv. Først fikk jeg tilsendt hele bokomslaget til siste gjennomsyn – og ble svært positivt overrasket. Det ble om mulig enda finere enn jeg hadde våget å håpe på, og det var med en aldri så liten klump i halsen jeg viste det frem til fotografen av forsidebildet, Øyvind Sviland og kunstneren bak maleriet som er på den ene klaffen, Tone Sem-Jacobsen.

I kveld fikk jeg tips av en Twitter-bekjent om at boken allerede ligger ute til forhåndsbestilling på Haugen bok. Jeg er rett og slett ikke i besittelse av ord som kan beskrive lykkefølelsen jeg fikk da jeg klikket på lenken hans og så meg selv titulert (pussig ord forresten – med en t) som forfatter Kristin Oudmayer, og bildet av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp.» En bok som har blitt til virkelighet som følge av modige menneskers innsats og en dugnad av de sjeldne i sosiale medier.

Jeg håper du som leser dette også tar deg bryet med å lese boken. Enten du kjøper den selv, låner den av en venn eller på biblioteket – så håper jeg du etter å ha lest den, vil bidra til å holde følgende budskap varmt:

Den viktigste innsatsen mot mobbing gjøres før den blir et faktum. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme – hos deg og meg.

(Innlegget er også postet i A Curly Life)

Read Full Post »

I går ble den årlige idrettsgallaen arrangert i Håkons hall, og NRK var som vanlig ansvarlig både for gjennomføring og sending. Tradisjonen tro ble nasjonale idrettsutøvere hyllet for sin innsats i året som gikk og flere kjente idrettspersonligheter var blant prisutdelerne. Som tidligere og nåværende forbilder, burde det føles som en ære å få være med å løfte idretten og det den står for, gjennom å dele ut priser.

På Idrettsforbundets nettsider kan man lese følgende, i anledning en kampanje som skal forebygge og bekjempe diskriminering  av homofile, og som jeg velger å tro har sitt utspring i forbundets grunntanke om en inkluderende og tolerant idrett:

1.6 Toleranse og likeverd

Mål:

Å utvikle toleranse, forståelse og skape erkjennelse av menneskers likeverd for å unngå diskriminering, trakassering og hets.

Ansvar:

Alle organisasjonsledd.

Det er nulltoleranse for diskriminering og trakassering uansett kjønn, etnisk bakgrunn, livssyn, seksuell orientering og funksjonshemming.

Kari Traa og Steinar Hoen – begge profilerte idrettskjendiser og store forbilder for både voksne og barn – hadde det ærefulle oppdraget å dele ut prisen til årets trener (som forøvrig ble Åsmund Martinsen, treneren til Andreas Torkildsen). Duoen Traa og Hoen innledet med følgende – til latter fra salen og helt sikkert hos mange foran TV-skjermene hjemme:

«Tippeligaklubbene har gjort et felles nyttårsforsett: de skal ikke ansatte Tom Nordlie i 2010. Men nyttårsforsettene brytes som kjent allerede i februar».

Og før Traa og Hoen åpnet vinnerkonvolutten, fortsatte de til stor latter fra den fullsatte OL-arenaen Håkons Hall:
«Prisen går til Tom Nordlie…nei, han er jo ikke nominert». (www.dagbladet.no)

I dag går Tom Nordlie ut i Dagbladet og VG og reagerer kraftig på det han opplever som ren mobbing.  Hvorpå Klaus Wiese som var prosjektleder for sendingen sier det «ikke var vondt ment» og Hoen, på sin side, sier det bare var «for moro».

Fordi intensjonen ikke var å mobbe, og fordi det bare var «for moro», så er det greit å stå foran 1 million seere – mange av dem barn og unge – å henge ut en mann som, ja, riktig nok er omstridt og selv har tatt sin plass i media, men som like fullt fortsatt både er familiemann, arbeidstaker – og et menneske?

Jeg tror heller ikke deres intensjon var ondsinnet og ment som mobbing. Men – mobbingens vesen er nettopp slik at det er “lov” å snakke stygt om- og harselere med folk – fordi alle andre gjør det. Og mange har ment og mener mye om Nordlie og hans stil.

I boken «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag, februar 2010), skriver jeg om at tiden er overmoden for å starte en diskusjon om hvilke ord vi bruker når vi omtaler andre mennesker. Tenke over om uenighet i sak/stil gjør det legitimt å rakke ned på og latterliggjøre utseende og valgene til mennesker man er dypt uenig med. At vi må tåle å ta et oppgjør med oss selv når det gjelder hva vi ler av på TV med barna til stede: om det er det ok å sitte klistret til Paradise Hotel med 12-åringen og fryde seg høylytt når deltagerne kaller hverandre feit, din jævla homo eller mongo, om det er ok å formidle at rettferdighet skjer fyllest når de pene ”vinner” over de stygge?

Idrettskjendiser, såvel som media, har et betydelig ansvar i forhold til hvordan de snakker med- og om andre mennesker. I kraft av å være forbilder med stor innflytelse, er de gjennom egen oppførsel med å definere og legitimere hva som er akseptabel oppførsel for oss andre.

Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekvenser er et faktum, og at alle – uavhengig av posisjon – er forbilder med et spesielt ansvar.

Read Full Post »

%d bloggers like this: