Forbilder og ansvar

I går ble den årlige idrettsgallaen arrangert i Håkons hall, og NRK var som vanlig ansvarlig både for gjennomføring og sending. Tradisjonen tro ble nasjonale idrettsutøvere hyllet for sin innsats i året som gikk og flere kjente idrettspersonligheter var blant prisutdelerne. Som tidligere og nåværende forbilder, burde det føles som en ære å få være med å løfte idretten og det den står for, gjennom å dele ut priser.

På Idrettsforbundets nettsider kan man lese følgende, i anledning en kampanje som skal forebygge og bekjempe diskriminering  av homofile, og som jeg velger å tro har sitt utspring i forbundets grunntanke om en inkluderende og tolerant idrett:

1.6 Toleranse og likeverd

Mål:

Å utvikle toleranse, forståelse og skape erkjennelse av menneskers likeverd for å unngå diskriminering, trakassering og hets.

Ansvar:

Alle organisasjonsledd.

Det er nulltoleranse for diskriminering og trakassering uansett kjønn, etnisk bakgrunn, livssyn, seksuell orientering og funksjonshemming.

Kari Traa og Steinar Hoen – begge profilerte idrettskjendiser og store forbilder for både voksne og barn – hadde det ærefulle oppdraget å dele ut prisen til årets trener (som forøvrig ble Åsmund Martinsen, treneren til Andreas Torkildsen). Duoen Traa og Hoen innledet med følgende – til latter fra salen og helt sikkert hos mange foran TV-skjermene hjemme:

«Tippeligaklubbene har gjort et felles nyttårsforsett: de skal ikke ansatte Tom Nordlie i 2010. Men nyttårsforsettene brytes som kjent allerede i februar».

Og før Traa og Hoen åpnet vinnerkonvolutten, fortsatte de til stor latter fra den fullsatte OL-arenaen Håkons Hall:
«Prisen går til Tom Nordlie…nei, han er jo ikke nominert». (www.dagbladet.no)

I dag går Tom Nordlie ut i Dagbladet og VG og reagerer kraftig på det han opplever som ren mobbing.  Hvorpå Klaus Wiese som var prosjektleder for sendingen sier det «ikke var vondt ment» og Hoen, på sin side, sier det bare var «for moro».

Fordi intensjonen ikke var å mobbe, og fordi det bare var «for moro», så er det greit å stå foran 1 million seere – mange av dem barn og unge – å henge ut en mann som, ja, riktig nok er omstridt og selv har tatt sin plass i media, men som like fullt fortsatt både er familiemann, arbeidstaker – og et menneske?

Jeg tror heller ikke deres intensjon var ondsinnet og ment som mobbing. Men – mobbingens vesen er nettopp slik at det er “lov” å snakke stygt om- og harselere med folk – fordi alle andre gjør det. Og mange har ment og mener mye om Nordlie og hans stil.

I boken «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag, februar 2010), skriver jeg om at tiden er overmoden for å starte en diskusjon om hvilke ord vi bruker når vi omtaler andre mennesker. Tenke over om uenighet i sak/stil gjør det legitimt å rakke ned på og latterliggjøre utseende og valgene til mennesker man er dypt uenig med. At vi må tåle å ta et oppgjør med oss selv når det gjelder hva vi ler av på TV med barna til stede: om det er det ok å sitte klistret til Paradise Hotel med 12-åringen og fryde seg høylytt når deltagerne kaller hverandre feit, din jævla homo eller mongo, om det er ok å formidle at rettferdighet skjer fyllest når de pene ”vinner” over de stygge?

Idrettskjendiser, såvel som media, har et betydelig ansvar i forhold til hvordan de snakker med- og om andre mennesker. I kraft av å være forbilder med stor innflytelse, er de gjennom egen oppførsel med å definere og legitimere hva som er akseptabel oppførsel for oss andre.

Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekvenser er et faktum, og at alle – uavhengig av posisjon – er forbilder med et spesielt ansvar.

Reklame