Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Personlige historier’ Category

Når jeg snakker om temaet mobbing i media, er det en utfordring å balansere budskapet slik at jeg klarer å være personlig uten å bli privat, men også å snakke om egne erfaringer uten å utlevere eller henge ut andre. Og viktigst av alt, barna mine skal selvsagt beskyttes.

Tirsdag 8.februar var jeg gjest i Dagsrevyen. Temaet var mobbing, og det ble en fin og spesiell opplevelse å dele egne erfaringer og tanker i studio med Viggo Johansen.

Klikker du på lenka, kan du se og høre innslaget: Gjest i Dagsrevyen

Read Full Post »

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som i liten grad forbindes med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje kan man egentlig ikke gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker…

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

Read Full Post »

«Man beskriver ikke folk slik de er, men slik de får deg til å føle deg», hørte jeg en gang min venn Marco Elsafadi si under et inspirerende foredrag. En setning som har blitt svært viktig når jeg holder foredrag om mobbing.

Jeg har holdt et stort antall foredrag dette året, og jeg er ydmyk over muligheten jeg har fått til å nå ut til mange mennesker med et budskap jeg brenner for, og tror inderlig på: Det finnes håp, og vi har alle et ansvar.

For noen dager siden var jeg innleder på en motivasjonskveld i regi av FRI (et tilbud for å bedre kontinuiteten i arbeidet med å få soningsfanger tilbake i samfunnet), på Nyby’n aktivitetskafé i Drammen. Temaet var mobbing, med utgangspunkt i boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. På forhånd var det varslet stor interesse for temaet, og at det ville komme tilhørere fra både sonings- og behandlingsinstitusjoner i nærheten.

Under forberedelsene til innlegget, gikk det opp for meg at det å snakke om dette temaet til akkurat denne målgruppen, kanskje er noe av det viktigste og mest spesielle jeg har gjort så langt. I tillegg skulle min bror, mor og stefar også være til stede og høre meg snakke om dette for første gang.

Allerede før jeg begynte å snakke, var jeg dypt beveget av stemningen i det stappfulle lokalet. Her var de tøffeste, barskeste og mest skamfulle og sørgmodige guttene og jentene fra fengslene, gata og institusjonene samlet. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på hva jeg fikk være en del av denne kvelden.

For første gang fortalte jeg om en del av oppveksten min, som har vært svært skambelagt. Jeg fortalte om det å vokse opp med rusmisbruk, og sviket jeg opplevde da faren min, etter skilsmissen fra min mor, gikk fra å love en hel masse og aldri holde noe – til å trekke seg helt unna og ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg fortalte om hvor skamfullt og uforståelig det var for meg som barn. Og at jeg i stedet for å fortelle om sorgen jeg bar på, laget meg de utroligste eventyrhistorier, som jeg presenterte for andre som en sannhet – og som gjorde meg enda mer utsatt i forhold til mobbingen jeg opplevde på den tiden.

Slidesene jeg hadde ble fort overflødige, og foredraget ble mest av alt en lang og nær dialog med tilhørerne. Jeg fikk høre vonde historier fra flere fedre, om hvordan deres barn ble mobbet grunnet måten de har levd- eller lever livet sitt på – med rus og kriminalitet. Og hvor vanskelig det er å bli tatt alvorlig av hjelpeapparatet når man ønsker å hjelpe til – av de samme årsakene. Flere hadde også svært gode tanker rundt ansvaret de selv har for å beskytte barna når de har dårlige perioder – og at rusen ikke fritar dem fra å sette barnets beste først.

Det var mye som gjorde inntrykk denne kvelden, men særlig to spørsmål utmerket seg. En av de store, flotte gutta – min bror – spurte meg og alle de andre som var tilstede:

«Er det slik, at vi som er tidligere rusmisbrukere, og kanskje har en kriminell fortid, må godta, som en konsekvens av livet vi har levd, å bli sett ned på, ekskludert og utestengt? Er det sånn at vi faktisk fortjener det på grunn alt vi har gjort?»

En annen av gutta, som jeg fikk spesielt god kontakt med, spurte:

”Etter det du har fortalt om det du har opplevd, så lurer jeg veldig på hva det var som gjorde at du har klart deg så bra. Kan du si litt om det?”

Selv om jeg har tenkt det mange ganger, og nevnt det i ulike sammenhenger, var det svært spesielt å kunne si – med moren min tilstede – at det var fordi jeg har en mor som har vært stabilt tilstede. En mor som alltid har trodd på meg og aldri har latt meg gi opp. Hvorpå han svarte, som en del av et lengre svar:

”Takk for svaret ditt. Du er heldig – jeg har aldri hatt noen…”

Etter vi var ferdige, kom flere av tilhørerne bort til meg med spørsmål og tilbakemeldinger. En av gutta klemte meg og sa: ”Tusen takk for at du gjorde dette for oss. Dette trengte jeg å høre. Du gir tilbake troen på at jeg skal fortsette å kjempe for å bli inkludert – og for datteren min”.

Da jeg satt på toget hjem, ble det plutselig veldig klart for meg: Tross alle hyggelige og takknemlige tilbakemeldinger, så hadde jeg gitt dem få, om noen, svar i det hele tatt. Svarene lå i dem selv, og jeg var den heldige som fikk være tilstede når mange av dem oppdaget det.

Jeg er fortsatt fylt av denne kvelden. Aldri har jeg opplevd sterkere nærhet eller blitt vist større tillit i en foredragssituasjon. Og aldri har jeg vært vitne til et mer åpent og inkluderende fellesskap. Aldri har jeg vært stoltere av familien min. Det å møte mennesker der de er, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.

Når jeg tenker tilbake på denne kvelden, kommer stadig Marco Elsafadis kloke ord tilbake. Det samme gjør denne setningen fra Gabriellas sång:

«Jag har aldrig glömt vem jag var. Jag har bara låtit det sova»

 

Innlegget er også postet i A Curly Life

 

Read Full Post »

Om boken

Det er en underlig, spennende og krevende tid. I dag har det blitt sendt ut pressemeldinger om boken, jeg har blitt intervjuet og har lest korrektur på et par andre intervjuer. Alt med sommerfugler og spenning i kroppen, mens små drypp med tilbakemeldinger på boken, har begynt å fylle mailboksen. Allerede i går var Virrvarr klar med sin fine omtale av boken, noe som satte i gang mange tanker – både om prosessen, men også om bokens betydning og oppbygging.

Virrvarr er inn på noe vesentlig i sin omtale av boken – dette er en spesiell bok på mange måter. Ikke bare har jeg brukt sosiale medier og dens dialogbaserte kommunikasjon til å lage den, men jeg har ervervet meg en dypere innsikt, bredere kunnskap og mange nye relasjoner underveis i prosessen. Samtidig har måten boken har blitt laget på, vekket stor oppmerksomhet i mange ulike medier, og den har i sannhet både tjent sin misjon og eksistert – dog ikke i håndfast materiale – i flere måneder før den slippes i butikkene.

Det å skrive en bok i kontinuerlig dialog med lesere og bidragsytere, gjør at mange allerede har et sterkt eierforhold til boken og sikkert også svært ulike forventninger til hva den inneholder. Mange har sagt eller skrevet til meg, at det å kunne få fortelle sin historie på denne måten, har utgjort en enorm forskjell sett i forhold til det å godta mobbingen som en del av livet og historien sin. Slike uttalelser har påvirket meg sterkt i skriveprosessen. Jeg hadde – og har fortsatt – en sterk agenda med boken. Boken skal tilbake individfokuset og vi skal bli vårt eget ansvar betydelig mer bevisst når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Med ny kunnskap og innsikt – i kombinasjon med den sterke stemmen jeg har vært heldig å få bruke  i ulike medier – endret skriveprosessen seg underveis.

Boken gikk fra i utgangspunktet å være en ropert, til å bli et høreapparat.

Jeg startet innledningsvis med å utdype betydelig mer enn det jeg endte opp med å gjøre til slutt. Underveis oppdaget jeg nemlig at det som ble både faglig og mer forskningsmessig forankret, forstyrret det sterke og personlige uttrykket i historiene.

Det viktigste med denne boken har hele tiden vært å slippe til stemmer vi vanligvis ikke hører. Min stemme høres nå til stadighet både her og der, og er derfor tonet noe ned i boken. For første gang (meg bekjent) er den mobbeutsatte i fokus uten synsing, analyser, spørsmålstegn og objektive konklusjoner. Jeg har ønsket å behandle disse stemmene med respekt og varme, og har derfor også valgt å ta med tekster som ikke er av høylitterær kvalitet (selv om de er betydelig bearbeidet språkmessig sett). Dette fordi historiene i sin kompleksitet eller enkelhet, forteller oss noe vi trenger å vite mer om. Jeg stoler på at du som leser boken, underveis, vil se poenget med en slik prioritering.

Det fine er at jeg sitter med nok materiale til en bok til. Dersom debatten og dialogen fortsetter i kjølevannet av «Fordi jeg fortjener det?», tenker jeg i bok nummer to å utdype, undersøke og kan hende driste meg til noe mer synsing. Jeg er allerede i dialog med en journalist og et par fagpersoner om en slik oppfølger, og ser frem til å ta fatt på dette arbeidet – om den tid kommer.

Mitt ønske er at du som kommer til å lese boken, åpner den med en innstilling om fordomsfritt å lytte og være åpen i ditt møte med menneskene som har bidratt til å lage den.

Avslutningsvis vil jeg beklage at bokens vakre bilder, dessverre ikke ytes rettferdighet i boken, grunnet feil hos trykkeriet. Dette rettes opp til neste opplag, for ja,vi er optimister og tror at mer enn 1500 mennesker vil og bør lese «Fordi jeg fortjener det?».

God fornøyelse.

(Uttrykket «fra ropert til høreapparat, er lånt i ærbødighet fra et av Marius Eriksen i Sermo Consultings mange foredrag om sosiale medier og web 2.0)

Innlegget er også postet i A Curly Life

Read Full Post »

Dagen i går var på mange måter en gledens dag. Først hadde jeg hyggelig intervjubesøk av journalist Lars Kluge fra A-magasinet (+ fotograf), som intervjuet meg til spalten «Spørsmål og svar», i anledning deres reportasjeserie om mobbing (anbefales!).

Da intervjuet var ferdig, ventet det en melding fra forlagssjef Bente Pihlstrøm om at boken var kommet i hus. Følgelig kastet jeg meg i bilen og kjørte inn til byen for å beskue resultatet. (Faktisk var jeg så spent at jeg antagelig ikke burde ha kjørt bil). Det var i sannhet et stort og nærmest ubeskrivelig øyeblikk å kjenne boken i hånden og se navnet mitt på omslaget. I øyeblikket ligger en haug med bøker på stuebordet mitt, og jeg er stadig bortom for å se, bla i og kjenne på.

Førsteinntrykket er at boken ser svært bra ut, er god å holde i og at tekstene er satt sammen på en måte som gir flyt og gjør den lett å lese. Jeg håper alle bokens bidragsytere føler den yter deres bidrag rettferdighet. Jeg er i hvert fall verdens stolteste forfatter og redaktør av en viktig bok om mobbing.

Lansering og lanseringfest

Som tidligere nevnt, blir boken offisielt lansert mandag 15.februar. Den kan riktignok allerede kjøpes på forlagets hjemmeside Humanist forlag. Det er ingen lett sak som debutant, å få bokhandlere til å ta inn boken sin. Etter iherdig innsats fra forlagssjefen, er det derfor en stor glede at både Norli og Ark har valgt å ta inn boken – dog i beskjedne opplag. Etterspørsel og omtale av boken vil helt sikkert virke positivt på tilgangen, så stikk gjerne innom din bokhandler og spør etter boken.

En bok som har blitt til etter tidenes dugnad i sosiale medier, bør selvsagt feires behørig og mitt ønske er at alle som har vært involvert  i prosessen, og som kjenner et slags eierskap til boken, vil bli med å feire den. I tillegg til alle som er opptatt av temaet mobbing og som synes en bok er verdt å feire, selvsagt.

Festen går av stabelen torsdag 18.februar kl.19, på M3 i Oslo. Det er allerede nær 100 påmeldte på Facebook, i tillegg til venner og familie jeg vet kommer til å ta turen. Det blir musikalske innslag, taler og høytlesning fra boken. (Dersom du har lyst til å si noen ord eller bidra på annen måte, gi meg et hint, så utveksler vi epostadresser). På M3 er det mulig å kjøpe både mat og drikke – i tillegg til signert bok.

Intervjuer, foredrag og TV-opptredener

Det er flere som har spurt meg om ikke jeg kan lage en oversikt over hvor man kan lese, høre og se intervjuer i forbindelse med boken. Hittil har jeg i hovedsak brukt Twitter og Facebook til dette, men jeg skal forsøke å samle opp og oppdatere bloggen oftere fremover. Her følger en liten og foreløpig oversikt over ferske og kommende intervjuer/opptredener og foredrag.

Nylige intervjuer

Kommende intervjuer

  • Askeravisen, 11.februar
  • God Morgen Norge, fredag 12.februar (med nettmøte etter sending)
  • A-magasinets spalte «Spørsmål og svar» fredag 12.februar
  • =Oslo – månedens forfatter i mars (med egenskrevet tekst)

Foredrag om boken

  • Studia i Bergen, 19.mars kl.14, sammen med bidragsyter i boken Ørjan Langbakk
  • Litterær lørdag, folkebiblioteket i Trondheim, en lørdag i april (dato ikke bestemt)

Bloggere som har skrevet om boken

Read Full Post »

TV2, ved reporter Haakon Eliassen, retter i disse dager søkelyset mot mobbing. Bokprosjektet «Mobbeboka», som har blitt til blant annet gjennom denne bloggen, har fått anledning til å bidra.

I går kunne vi se intervju med modige og sterke Lisa Arntzen og Susanne Vaglen, som snakket om sine erfaringer med mobbing fra skoletiden. Jentene bidrar også i boken «mobbeboka» «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», med et sterkt innlegg de har skrevet sammen. Jentene er viktige ambassadører når det gjelder å bidra til å bryte ned stigma som hersker rundt mobbeofferrollen. Lisa skrev etter sending i går, dette innlegget om «Feilslått kamp mot mobbing».

I morges var jeg i studio til TV2-Nyhetskanalen, hvor jeg blant annet fikk anledning til å snakke om ansvar, konsekvenser og at mobbing er samfunnsproblem – ikke bare et skoleproblem. Innslaget med jentene fra i går, og intervjuet med meg fra i dag, kan sees her: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/feilslaatt-kamp-mot-mobbing-3082645.html

Med dette ønsker jeg alle lesere og bidragsytere i boken og bloggen, et riktig godt nyttår!

Read Full Post »

I snart et halvt år har jeg holdt på med bokprosjektet «Den store mobbeboka for voksne», og om ikke lenge så sender jeg det ferdige resultatet til Humanist Forlag som skal gi ut boken.

Disse månedene har vært svært lærerike og intense. Jeg har mottatt ca 200 mobbehistorier, som alle er behørig lest og tenkt igjennom. Jeg har lest mange kloke og fine blogginnlegg om temaet. Jeg har vært i aviser, på radio og i ukeblader og snakket om mobbing. Jeg har holdt foredrag og har truffet mange fine mennesker jeg antageligvis aldri ville ha truffet, om det ikke var for idéen om å lage en bok om mobbing gjennom sosiale medier.

Jeg var ved bokidéens fødsel ikke klar over at den skulle komme til å utløse et så stort og bredt engasjement. Men jeg er glad for å oppdage at vi er mange som ønsker å bidra, og at vi i tillegg er mange som har økt vår egen bevissthet når det gjelder mobbing. Jeg har personlig hatt flere møter med meg selv i døren og vært vitne til at andre som har opplevd det samme. Dette er møter jeg tror vi har hatt godt av, og som i mange sammenhenger er med på å løfte ulike debatter til et mer saklig nivå.

Det å skrive en bok gjennom sosiale medier – og det å sette ord på et vanskelig tema som mobbing – har synliggjort flere ting. Nesten daglig får jeg tilsendt – både på Facebook, Twitter og mail – utklipp av reportasjer, eksempler på uttalelser, diskusjoner osv, hvor folk ønsker å få en tilbakemelding på hva jeg synes om dette – om dette er mobbing eller ikke – og hva som burde og kan gjøres.

Nesten like ofte får jeg mail fra folk som har lest Mobbebloggen og hørt om Mobbeboka, som vil jeg skal ringe dem fordi de trenger å snakke med noen om mobbing. Flere sier at det er lettere å ta kontakt med meg enn å lete frem organisasjoner, da jeg har et navn og et ansikt relatert til temaet. Jeg er svært ydmyk over tilliten jeg blir vist – ikke bare i forhold til alle som bidrar i boken – men også i forhold til å bli oppfattet som en man kan rådføre seg med og fortelle om skambelagte ting.

Jeg har forsøkt så godt det lar seg gjøre å svare på alle henvendelser og gi skikkelige tilbakemeldinger – selv om det i blant tar tid. Dessverre har ikke alle fått den oppfølgingen de hadde trengt og fortjent. Dette gjelder særlig de som ønsker at jeg skal ringe dem, fordi de synes det er vanskelig å skrive og/eller har liten tilgang til Internett. Som tobarnsmor med hus og jobb ved siden av bokskriving, er det ikke alltid lett å finne tiden det krever å kunne få til en god samtale.

Desto mer jeg snakker med andre om trykket jeg opplever når det gjelder henvendelser, desto klarere står det for meg at dette har blitt til en oppgave som er i overkant stor. Det sier jeg vel vitende om at det finnes flere støttegrupper når det gjelder mobbing – og som alle gjør en fantastisk jobb. Dette er langt i fra noe jeg driver med som den eneste. Jeg tror allikevel terskelen for å kontakte meg i mange tilfeller er lavere fordi jeg er tilgjengelig og synlig på nettet – og fordi jeg har tilkjennegitt et tydelig engasjement og forhåpentligvis tilført noe kunnskap.

Jeg tror derfor det er viktig på nytt å reise spørsmålet om et eget Mobbeombud som jobber bredt og dedikert i forhold til mobbing. Faktisk har jeg behov for å gå så langt som å bruke ordet krever. Jeg synes vi er i vår fulle rett til å kreve at det offentlige tar et betydelig større ansvar når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Mobbing dreier seg om betraktelig mer enn barn som blir mobbet på skolen og deres fortvilede foreldre.

Vi trenger et Mobbeombud som er tydelig tilstede i sosiale medier, såvel som ute i den fysiske verden. Et ombud med spesielt ansvar for å utrede, koordinere og initiere ulike tiltak rettet mot mobbing i alle dens ulike fasetter.

Read Full Post »

– og å møte seg selv i døren.

I kveld har jeg gjort begge deler.

Det hele begynte faktisk mens jeg lå på stranden i formiddag og tenkte på en av Siv Jensens taler under valgkampåpningen i Bø i forrige uke. Der viste hun seg nok en gang i særklasse når det gjelder å sarkastisere (som jeg kaller det) og rakke ned på den sittende regjeringen. Men altså, der lå jeg og fintenkte på at jeg skulle blogge om balansegangen mellom det å bedrive utstrakt hersketeknikk og mobbing. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer irritert ble jeg ved tanken på hennes unike maktposisjon og det faktum at hun er et potensielt forbilde. Jeg tenkte over om jeg synes det er greit at – i dette tilfellet – Siv Jensen, som en voksen dame i nevnte posisjon og i beste sendetid, legitimerer hånliggjøring og svært nedsettende personkarakteristikker gjennom måten hun omtaler andre politikere.

Er det greit at barn og voksne ter seg slik for å oppnå makt og posisjon. Helliger målet midlet, bare fordi det er valgår?

Dette var altså før jeg satte opp min egen musefelle, som ei så fint sa det.

Da jeg kom hjem fra stranden, tenkte jeg at jeg skulle undersøke litt og se om jeg fant klipp fra nevnte tale. Jeg kom over dette klippet på YouTube, da jeg søkte på Siv Jensen, tale, Bø:

Deretter la jeg ut en lenke på Facebook og på Twitter. Hvorfor? Den hadde av flere årsaker en viss underholdningsverdi.

Første respons fra en Facebook-venn, lød omtrent slik:

– «hmf, kjenner meg litt traumatisert faktisk..»

Min respons: Beklager! Men det er lettere for meg å leve videre som traumatisert, når jeg har dratt med meg flere 😉 Hørt (og sett) noe skrekkelig?

Andre Facebook-venn: AuAuAu.. her blir det massiv velgerflukt!

Min respons: JA, det håper jeg da inderlig! For et lavmål og noe så inni gamperæva stygt

Tredje Facebook-venn: Trodde vi var i mot mobbing jeg ?????

Min respons: Jeg mobber ikke! Jeg grøsser av en sannhet – sangen er fæl og Siv har ikke stemme 🙂

Innimellom- og etter disse kommentarene var det flere andre kommentarer. Noen mente det ikke kunne oppfattes som mobbing og at Siv og hennes parti er blant de største mobberne i landet. En satte meg på plass for å kommentere og mente det var verdt å melde seg ut av Mobbebok-gruppen på grunn av holdningene jeg representerte.

En klok dame skrev: Mobbingens vesen er nettopp at det er «lov» å snakke stygt om folk fordi ALLE ANDRE gjør det. Det er veldig trygt for deg å slenge dritt om Siv Jensen Kristin. Men what`s the point? Jeg skjønner heller ikke hvorfor en som profilerer seg så sterkt mot mobbing gjør et poeng av at noen synger dårlig? Og publiserer det slik?

Det er det mest betimelige spørsmålet jeg har fått. For faktumet er at Facebook spesielt, er et sted man har lett for å føle at man er nær og personlig med «sine». Det vil si, det har det vært inntil nylig. Og dette viser i kontekst hvor lett det er å falle i samme grøften som alle andre. For – er det egentlig greit at jeg ytrer meg i slike ordelag om en annen person,»bare» fordi hun selv fremstår med det jeg kaller menneskefiendtlige holdninger og bruker hersketeknikker som grenser til mobbing?

Legitimerer det min offentlige sarkasme? Selvsagt ikke.

Mine nære – som kjenner meg godt – vet at jeg elsker sarkasme og ironi, også på egne vegne. Og når jeg sitter i stua og drodler med mine, så er det ikke fritt for at jeg sarkastiserer og ironiserer en hel del. Som regel med god respons, da de fleste rundt meg er på samme måte.

Men nå er det altså slik at jeg skriver en bok om mobbing. Jeg har selv valgt å stikke hodet frem i media og mene noe offentlig om mobbing. Facebook er ikke lenger å betrakte som «min egen stue». Jeg er opptatt av å leve som jeg prediker ellers i livet og smaker nå min egen medisin. Sarkasmen skal jeg ikke bare spare på – men også porsjonere ut annerledes. Jeg lærer stadig. Flere ting faktisk.

Jeg er oppriktig lei meg for at mine tre kommentarer over, kunne oppfattes som at jeg (av alle) bifaller mobbing. Det gjør jeg selvsagt ikke. Videosnutten fikk meg til å tenke på en venninne som alltid synger i fylla, og til henne sier jeg: Du synger helt for J****, jeg kommer til å få varige mén av dette… Det har meg bekjent aldri blitt oppfattet som mobbing og jeg vet jeg hadde tålt å høre det samme selv. Derfor tenkte jeg på ingen måte på dette som mobbing – men som uskyldig underholdning med «mine». Så lett kan man altså sette opp sin egen musefelle – selv om man jobber for å bekjempe mobbing.

Faktumet er at jeg åpenbart sitter i glasshus og at jeg har mange øyne rettet mot meg. Jeg har om mulig et enda større ansvar enn tidligere, for hvordan jeg fremstår og formidler meg. Det ansvaret tar jeg alvorlig. Jeg er ikke» bare Kristin» lenger – heller ikke på Facebook. Det er uvant, men jeg lærer.

Siv Jensen derimot, er godt vant og burde også være sitt ansvar bevisst – selv om det er valgår.

Read Full Post »

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet  på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter – som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest  for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.

Read Full Post »

Deler av innlegget under er brukt i dagens reportasje i Drammens Tidende (papir og på nett) om mobbing og bokprosjektet Den store mobbeboka for voksne. Den massive responsen på innlegget – som først ble postet i A Curly life førte til at jeg turde å ta de første skrittene mot forfatterdrømmen. Her kan du lese innlegget i sin helhet:

Unnskyld for at jeg er lei meg, jeg er bare annerledes begavet

Jeg sitter her i sene nattetimer, beveget og rørt. Jeg er lynforbanna og svært engasjert, etter å ha sett det som nå har blitt til gårsdagens Tabloid-sending om mobbing. Jeg har gåsehud og finner ikke helt ordene. Samtidig er jeg fylt av en sterk trang til å fortelle en liten del av en lang historie. En historie om å be om unnskyldning for å være flink og for å være lei seg. En historie om å være annerledes uten å forstå hvorfor.

Jeg har nettopp lest ferdig en historie jeg var så heldig å bli betrodd. En historie som handler om å være annerledes begavet uten å vite at det er det man er. Jeg tenkte først da jeg leste den, at denne historien, den handler om flere – den handler om et barn jeg elsker. Men sannheten er at den handler like mye om meg.

Jeg var ordrapp allerede som toåring. En eldre dame skal en gang ha lent seg over vogna mi og sagt noe hyggelig som – Se på den nydelige sovedokka der… Hvorpå jeg med hvit kyse og flommende mørke krøller skal ha svart – Jeg er ikke noe sovedokke, di gamle drittkjerring. Jeg husker selvsagt ikke denne insidenten, men jeg skal visstnok på den tiden ha fått enormt mye oppmerksomhet på grunn utseende mitt. Det var ikke sjelden at voksne mennesker stoppet opp og dikket på det viset. En del av dem ville også ta i håret mitt, noe jeg fortsatt ikke kan fordra. Ikke det minste rart at jeg gikk lei, sier moren min med et snev av stolhet den dag i dag.

Jeg var et krevende barn å være mor til. Jeg var skravlete, vitebegjærlig og intens. Jeg elsket å være sammen med voksne.  Til tross for at jeg hadde venner og spilte både håndball og fotball, levde jeg store deler av tiden i min egen lille verden sammen med bøkene mine. Dessuten har jeg lest aviser og sett nyheter så lenge jeg kan huske. Omtrent like lenge har jeg med stort engasjement deltatt i diskusjoner og påberopt meg å vite nokså mye om ting jeg ikke nødvendigvis har hatt greie på. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har blitt omtalt som uoffisell verdensmester i argumentasjon.

Men, det er et uomtvistelig faktum at jeg også var en smarting – noe jeg først forstod som voksen. Jeg var en unge som krevde svar og som takket være mine hippieforeldre, hadde betydelig greie på ting som var nokså vanlige for meg – men uvanlige for mange av dem jeg vokste opp med. I første klasse flyttet vi nemlig fra kreative Grünerløkka, til i et besteborgelig tettsted hvor alle hadde gifte foreldre og jeg var skilsmissebarn. En tettsted hvor de andre barna gjorde narr av de lilla heklelappene jeg hadde over hullene i buksene mine og  mente at etternavnet mitt minnet om ordet oldemor. For ikke å glemme at jeg, med det forferdelig svære håret, så ut som en heks. Tranby-heksa, det var meg.

Fordi jeg var så stygg (de andre sa det, så da måtte det jo stemme) og fordi jeg åpenbart ikke var en spesielt hyggelig person med sære interesser, lagde jeg meg min egen vakre fantasiverden hvor jeg var flinkest og penest. Jeg kunne spinne vakre eventyrtråder i timesvis når jeg satt på rommet og skrev eller leste. Dessverre opphørte ikke den verdenen automatisk da jeg kom ut igjen. Noe som medførte at moren min stadig ble konfrontert med spørsmål fra andre barn om steder jeg hadde fortalt at jeg hadde vært, men som selvsagt ikke stemte. Moren min svarte lojalt – om hun har sagt det, så stemmer det nok. Vel vitende om at det ikke var direkte løgn. Jeg hadde vært der – i min fantasiverden.

På et tidspunkt i løpet av barneskolen, ble moren min kalt inn til samtale av en svært bekymret og erkereligiøs klasseforstander. Hun kunne betro min mor at  jeg trengte hjelp fordi jeg ikke var som andre barn. Jeg spurte visstnok så mye og hun trodde det kanskje hadde en sammenheng med at jeg var skilsmissebarn.

Elskverdig som hun var, hadde hun derfor invitert en psykolog til å observere meg i klasserommet. Psykologen kunne forøvrig etter noen timers observasjon, rapportere om at jeg var en unge som var svært godt utrustet både følelesmessig og intellektuelt – faktisk over snittet, om jeg ikke husker feil. Derfor så hun heller ingen grunn til å treffe meg på tomannshånd, noe jeg tror vedkommende lærer så på som et personlig nederlag. Tilværelsen hennes som lærer hadde vært mye mer behaglig om jeg bare hadde vært  litt mindre annerledes.

På siste skoledag fikk vi, vanen tro, med oss et brev hjem fra skolen. I de andre barnas brev stod det alltid avslutningsvis: Det er veldig hyggelig å ha Berit i klassen. Hun er snill og følger godt med i timene, bla-bla-bla. Som det krevende skilsmissebarnet jeg var, opplevde jeg aldri å lese den setningen i mine brev.

Ungdomsskolen ble derimot en sann fryd. En forløsning. Der møtte jeg flere lærere som så hvem jeg var og som anerkjente kunnskapen jeg hadde både om livet og om viten. Til tross for barneskolelærerns  oppriktige bekymringer om hvordan det skulle gå med meg – skilsmissebarnet – så fikk jeg svært gode karakterer. Men det var ikke tøft å være smart. Til tross for at jeg i en periode faktisk fikk ekstraundervisning i norsk – fordi jeg var flink – så skulle ingen være bedre enn andre. Heller ikke jeg.

Men om du var best i håndball eller fotball, da var du kul, da. Jeg ble aldri noe mer enn en middelmådig håndballspiller og en nokså elendig spiss på fotballaget. Men det gjaldt å være med på det de andre gjorde. På den måten ble ikke min annerledeshet så synlig og det ble heller ikke stilt så mange spørsmål. Og fordi jeg aldri ble særlig god i idrett (ikke i matte heller) – og dermed ikke var kul fra før – så gjorde jeg mitt ytterste for å skjule hvor vanvittig stolt jeg var over tilbakemeldingene fra lærerene.

Jeg kunne ikke snakke høyt med noen om de spennende samtalene jeg hadde med engelsk- og livsynslæreren. Oppmuntringene om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, men at jeg med mitt ordforråd og litterære forståelse, burde satse på språk. Jeg fikk anerkjennelse for min måte å betrakte verden på og mottok dessuten flere oppmuntringer om å engasjere meg politisk. Til tross for alle mine komplekser så var jeg en ivrig debattant – og selv om jeg ofte kjedet meg i timen og lå langt foran de andre i enkelte fag, så var skoletimene et slags fristed. Jeg var fortsatt annerledes – men der og da var jeg god og noen ganger best.

I dag mener jeg – og flere med meg – at jeg har klart meg nokså godt. Jeg har utdannelse og jobb. Jeg er kreativ og fri – og erfarer stadig at jeg kan ta verden med storm på flere arenaer. Best av alt – jeg har to vidunderlige barn som jeg ikke har ord nok til å beskrive  hvor stolt og takknemlig jeg er over å ha i livet mitt.

Men. Jeg har heller ikke ord som kan beskrive hvor bekymret jeg er som mor til et barn som stiller høylydte krav om rettferdighet og gode forklaringer. Som ved sterke følelsesladede reaksjoner blir bedt om (omtrent slik det står om i Snille piker…) om ikke å reagere så kraftig av hensyn til de andre (som begår uretten). Barnet som klarte å få fem kryss i  ikke-vise-at-man-er-lei-seg-faget – og sågar har mottatt premie for det.

Som mor er det opprivende og smertefullt å oppleve at man ikke kan beskytte sitt eget barn mot mobbing, utfrysing og usannheter. Å oppleve at ungen din – lykkebarnet ditt- som er innsiktsfull og lojal til døden, plutselig i en alder av 9 stiller seg – og meg – spørsmålene:

Er jeg ikke det gode mennesket jeg alltid har trodd jeg er? Er jeg ikke en god venn? Har jeg aldri vært det? Hvorfor vet ikke de andre i jentegruppa hva ordet raus betyr? Er jeg i veien for de andre fordi jeg er stor? Er det sant at jeg ikke kommer til å få meg kjæreste fordi jeg har så brede hofter? Hvorfor får jeg ikke lov til å svare i timen, når jeg kan alle svarene og er ferdig før de andre? Hvorfor er jeg så annerledes både i kroppen og tankene mine, mamma?

Lik meg som barn, er hun skravlete, vitebegjærlig og nokså intens. Kanskje er det derfor jeg opprøres ekstra over at også hun som barn skal måtte be om unnskyldning for å være den hun er. Jeg er nå vitne til at mitt barn ber om unnskyldning for at  hun blir lei seg – når hun blir mobbet. Jeg, som i hele mitt voksne liv har jobbet  for selv å slutte og be om unnskyldning for alt (jeg ikke har gjort galt), og som forsøker å være bevisst på at mine barn ikke skal bringe den arvesynden videre.

Nå er jeg et kampklart vitne til at hun – 27 år etter mine egne opplevelser – forsøkes redusert til et stillegående og usynlig ingenting fordi hun lider av den forferdelige kombinasjonssykdommen intelligens, samvittighet og et godt utseende.

Det er ikke kult å være smart i 2009 heller.

Takk for inspirasjon, Oda – og lånet av ordet kombinasjonssykdom

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: