Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Personlige historier’ Category

Jeg er i full gang med å redigere og skrive kommentarer til mange av de innsendte bidragene til Mobbeboka. Ikke bare er det mye å lese i antall sider, men det er også mange intense og vonde historier. Jeg er beæret over tilliten folk viser meg ved å sende inn sine høyst personlige erfaringer. Jeg lover å fortsette og forvalte denne tilliten på en respektfull måte.

Det er i sannhet spesielt å lese om hvordan mennesker har fått ødelagt – ikke bare sin barndom – men også store deler av voksenlivet, på grunn av mobbing. Det gjør meg både sint, redd og trist og det er ikke til å unngå at en og annen stygg tanke om utførerne, farer gjennom hodet mitt.

Samtidig blir jeg stadig mer opptatt av hvordan det er å være foreldre til et barn som får med seg melding hjem for å ha mobbet og kanskje skadet andre alvorlig. Hva tenker man når det skjer? Hva gjør man? Tør man dele det med noen? Hva føler man ? Sorg, sinne og skam?

Jeg vet med meg selv at jeg vil bli sjokkert og uendelig trist om jeg en dag opplever at et av mine barn kommer hjem med en slik melding i sekken. Eller at andre foreldre ringer meg hjem for å fortelle hvor ondsinnet og slem ett eller begge barna mine er – noe jeg forsåvidt har opplevd.

Jeg håper å komme i kontakt med modige foreldre, søsken eller besteforeldre som har erfaring med å leve tett på familiemedlemmer som har mobber eller har mobbet andre barn eller voksne. Jeg har stor respekt og forståelse for at terskelen for å fortelle om slike erfaringer, for de fleste vil være svært høy. Like fullt, jeg tror det er av vesentlig betydning at deres stemme kommer tydelig frem i Den store mobbeboka.

Min oppfatning er at vi, for å håndtere mobbing som helhet på en en mer hensiktsmessig måte, trenger å vite hvordan det oppleves å være foreldre eller øvrig familie, med alt av projisering, ansvarspåtagelse- og fraskrivelse det kan medføre når et slikt problem kommer for en dag. Skyttergravsvirksomhet fører sjelden til de varige og gode løsningene. Det er fortsatt så uendelig mye vi ikke vet og som vi trenger å forstå. Jeg lover å forvalte deres historier med samme respekt.

Send meg gjerne en uforpliktende mail til: mobbeboka(alfakrøll)gmail.com om du har spørsmål eller ønske å dele din historie.


Read Full Post »

Flere har skrevet til meg og spurt om mobbing i hjemmet kan regnes som mobbing. På foredraget Bitching – om skjult mobbing – kunne Liv Skotheim, en av forfatterne av boken ved samme navn, fortelle at det i følge forskere, ikke er uvanlig at mobbere bringer mobbing med seg inn i par- og andre familierelasjoner. Jeg mottar gjerne bidrag til boken om mobbing i hjemmet, da dette antageligvis er et lite omtalt og studert fenomen. Her følger en ung kvinnes tanker og erfaringer om temaet:

Jeg er en helt vanlig jente som fremdeles bor hjemme. Her bor jeg med min mor og bror på. Vi er som alle andre, alt annet enn perfekte. Jeg lengter heller ikke etter å bli perfekt, men jeg skulle ønske min stemme ble hørt innimellom.

Jeg har ingen planer om å bli hjemme veldig mye lengre, men det er en del ting som gjør at jeg bor her. Som for så vidt heller ikke har noe med det jeg ønsker å formidle med dere alle.

I kveld, som mange andre kvelder ligger broren min å provoserer. Vi krangler normalt en del, som alle søsken,  men den siste tiden har jeg vært og blitt ganske frustrert.  Jeg føler broren min begynner å bli litt nærgående og personlig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men når  han dag og ut dag inn kan sitte å legge ord i munnen på meg, fortelle meg at jeg har en viss type sinnstemning og hvordan jeg er denne dagen. I dag har jeg ikke vært noe særlig sammen med de andre, jeg klarer det ikke lengre.  Å få slengt i trynet at jeg er sur og grinete og diverse andre ting, mens jeg egentlig ikke har sagt noe eller gjort noe som tilsier at dette stemmer.

Vi kranglet heftig før vi spiste middag tidligere i kveld, som ikke er uvanlig. Det er alltid meg mot røkkla, og jeg er dum som har andre meninger. Jeg har begynt å trekke meg vekk og heller spise alene enn å spise sammens med de to andre, som etter min mening, slafser i seg maten som om de var griser. Broren min er verst, en skulle ikke tro han fikk mat hos pappa liksom.  Det er galt å si i fra og galt å gå vekk.

Jeg begynner å svare helt rolig og pent, selv om fortvilelsen lyser trolig ganske klart fordi stemmen min høres skingrende og lettere svak ut. Jeg må og løfte den så han kan høre den i andre enden av rommet, ett stykke unna.  Derfor får jeg passet påskrevet og han på 12 sitter og forklarer at jeg hever stemmen, når jeg absolutt ikke gjør det. Fortvilelsen og de paniske følelsene brer seg i kroppen, mens jeg prøver å forklare at jeg ikke er sur og jeg må heve stemmen for å svare han helt der i andre enden. 

Du må ikke tro at det gir seg ennå, han gir seg nemlig ikke ennå og fortsetter kappløpet om å få meg sint. Jeg kjenner sinnet brer seg i kroppen.  Jeg er ganske fortvilet, samtidig som mamma ikke enser hva som skjer. Jeg har allerede rukket og spørre om hun kan stoppe han ett par ganger,  og jeg får null respons annet enn ett kvarthjerta forsøk på å be han stoppe. Det ser nemlig ikke ut til å plage henne, at jeg er frustrert mens han ler (det som oppfattes som) en hånlig latter.

Det klikker for meg og jeg  ANER IKKE hva jeg skal gjøre, følelsen av å volde han alvorlig smerte er nå ganske stor. Jeg kan ikke akkurat gjøre det, men jeg har lyst.  Det er to mennesker, jeg har lyst til å slå her i verden og det er min mor og bror. ALDRI harjeg hatt lyst til å slå noen andre før. Fornuftig som jeg er, slår jeg ikke levende individer, så jeg lar det gå utover fryseren. Lukket får jeg en real smell og jeg setter meg ned igjen pottesur, klar for en slosskamp om det var dét det stod på.  Broren min ler enn på lenge, og  mamma er ignorant som normalt.

Når mamma kommer forbi meg litt senere på kvelden så prøver jeg å spørre  hvorfor hun tillater dette, og jeg får bare ett unnskyldende svar om at jeg kan være stygg jeg også og at det på den måten går opp i opp. FORDI jeg er stygg tilbake når jeg ikke takler mer.  Jeg  er fullt klar over at jeg  kan være skikkelig stygg i kjeften, men jeg er bare menneskelig jeg også.  Jeg nevner konsekvenser, og jeg får den slengt rett tilbake til trynet mitt. Jeg sier at er det sånn du ser det , må jeg også ha konsekvenser. Men sier også at broren min er TOLV(!) han kan ikke få gjøre fritt som han vil uten regler.  Jeg har det faktisk på mange måter strengere, jeg får lov til mye mindre og hun tolererer mindre fra meg. Sånn var det også før jeg ble voksen.

Tilslutt så nevner jeg at dette minner meg faktisk litt om mobbing, hever mora mi stemmer og blir sint før hun slenger ut at nå strekker jeg strikken så langt at den snart sprekker.  Jeg holder kjeft og gidder ikke mer krangling i kveld. Jeg er lei, og føler meg psykisk utslitt og nedtråkket.

Dette er strengt tatt bare en helt normal kveld her i huset, og det skjer flere ganger i uken. Kveldene ender ofte med at jeg forsvinner ut av bildet enten psykisk eller fysisk fordi jeg blir så nedbrutt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg får høre at det er jeg som er problemet og jeg som er kravstor. Jeg er kanskje kravstor når jeg ber om å få bli tatt hensyn til jeg også. Spesielt når det kommer til enkelte ting, som å ikke sove i stua mens det er andre her og vi har tilgjengelig seng og ikke bare spise dårlig og usunn mat.

Så jeg ble sittende å tenke litt da, og følelsen jeg sitter igjen med minner veldig om det som kan defineres som mobbing.  Jeg sitter igjen med en følelse av å være fornektet, fornedret og mindreverdig.  Jeg føler meg ikke som ett fullverdig familiemedlem, snarere en hushjelp som aldri gjør nok på noen som helst måte. Hver gang jeg prøver å snakke med familien min om det, så er det min feil og jeg er kravstor. Det tar tre sekunder og det går rett ut av hodet på mamma igjen. Da betyr det ingenting, fordi det ikke er sånn det ”skal” være.

Er det bare jeg som mener det er en form for mobbing?

Read Full Post »

Nær historie om stort mot og følelsen av å være annerledes, skrevet av Mylian, en jente jeg har vært heldig å komme i kontakt med gjennom Erfaringsbloggen:

Jeg har aldri vært en av de som passet spesielt godt inn noen plass. Spesielt ikke der jeg egentlig hørte hjemme. Barneskolen var en evig runde med mobbing for hvordan kroppen min var. Jeg var liten og tykkfallen frem til syvende. Da gikk jeg fra å være tykkfallen, til å få markerte former. Også det ble noe de andre kunne mobbe meg for. Men det gjorde ikke så mye, jeg hadde min gjemmeplass gjennom barneskolen. Noe som var bare mitt, ingen av de andre barna kunne se meg der.

De andre barna spilte fotball eller håndball. Jeg danset. Jeg hadde aldri noen ønske om å bli en prima ballerina, men jeg ville vise at jeg også kunne være flink i noe. Jeg var velsignet med en utrolig dyktig danseinstruktør som så at jeg ikke egnet meg som ballerina. Mitt felt ble sportsdans, og der fikk jeg briljere. Jeg var en dyktig sportsdanser, noe som sikkert førte til at jeg gikk fra å være en stor, liten jente, til å bli nett, men med kurver. Jeg mistet det formløse fettet de andre barna kunne erte meg for, og fikk former som jeg gjemte bort i store klær. Jeg var i det minste ikke tykk lengre.

De store klærne geleidet meg gjennom ungdomsskolen. Ingen så meg, ingen tok notis av meg. Det var deilig. Jeg kunne gjemme meg i mengden, ingen behøvde å se meg lengre. De gangene jeg eksponerte meg selv på noen slags måte, var når jeg danset. Men der gjorde det ingenting, det var fortsatt min verden. Jeg skilte dans og skole, og når jeg danset, fikk jeg være svane. På skolen var jeg anonym igjen. Det ble min redning. Skulle jeg vært til overmåte synlig på ungdomsskolen, i likhet med barneskolen, vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Men det gikk. Jeg gikk ut fra ungdomsskolen med gode karakterer, og kunne søke meg hvor som helst på videregående. Jeg gikk ikke ut ifra ungdomsskolen med noen premie for mest sosiale elev, men jeg hadde fått være i fred, og jeg kunne gjøre hva jeg ville nå. Jeg kunne dra hvor jeg ville for å gå på skole. Jeg valgte skole med omhu. Jeg valgte en skole i en ny by, og håpet på en ny start, med blanke ark.

Blanke ark fikk jeg. Jeg var virkelig en av de elevene som blomstret på videregående. Jeg beholdt de store klærne, andre skulle ikke få mobbe meg for kroppen her også. Men jeg fikk videreutvikle sosiale ferdigheter, ble mer åpen og turte å gi av meg selv. Det var en helt ny opplevelse å kunne gi av seg selv, uten å måtte være redd for å bli dømt. Eller mobbet, i verste tilfelle. Men store klær ble mitt varemerke på videregående, og det var greit. Det var min ting, og ingen sa noe på det heller.

Ut fra videregående bar det, i rasende fart. Aldri hadde jeg opplevd at år på skolebenken hadde gått så fort før. Tiden for å skilles fra gode venner stod for dør, og det var greit. Jeg hadde lært meg at det var mulig for mennesker å bli mer voksne.

Så jeg flyttet til en ny by, med friskt mot. Jeg vet ikke hva jeg regnet meg, men noe i meg håpet om å bli tatt imot med åpne armer også her. Jeg var tross alt trådd inn i de voksnes rekker. Jeg fikk meg en liten leilighet, og jobb som servitør.

Plutselig var jeg åtte år gammel igjen, og tilbake på barneskolen. Jeg klarte helt fint å omstille meg til å skulle gå i figurnære klær igjen. Ingen mobbet kropp, jeg fikk derimot en del komplimenter for at jeg hadde en flott kropp. Men jeg hadde gjort tabben å flyttet til en liten by. Jeg fikk fort stempel som raring, og einstøing. Byen tok ikke godt imot meg, og det ble begynnelsen på den verste mobbingen jeg noensinne har opplevd.

Jeg klarte aldri å skape meg vennskapelige bånd til kollegene mine, de ble bare mennesker jeg jobbet med. Utgangspunktet mitt var labert. Jeg kjente ingen i denne nye byen, og det ble ikke som forespeilet. En del skumle tanker fikk utvikle seg hos meg. Kanskje de gode vennene på videregående ikke var venner, de var mennesker som måtte tolerere meg på grunn av at vi gikk på samme skole? En depresjon meldte seg etter tre ensomme måneder i ny by. Jeg hadde ingen som jeg kunne støtte meg til. Jeg kunne ikke ringe mamma eller pappa. Det ville bydd på forklaringsproblemer. Jeg hadde måtte forklart at mobbingen begynte på barneskolen, og hadde fortsatt derifra. Jeg måtte kanskje forklare hvorfor jeg var så sjenert. Jeg visste jeg ikke kom til å klare å takle mamma og pappa, så jeg isolerte meg i enda større grad. Om det virkelig var mulig. Jeg sluttet å snakke med kolleger, jeg snakket kun med de gjestene jeg måtte håndtere. Jeg ble mer innesluttet enn jeg noensinne hadde vært.

Jeg opplevde baksnakking fra kolleger, og andre som ikke kjente meg på noen måte. Til og med det å skulle handle ble en utfordring, fordi mennesker hvisket om meg der. Jeg ble den rare jenta i byen. Hun som aldri snakket med noen. Jeg vil tro mange regnet med det var noe feil med meg, siden jeg ikke skapte meg et nettverk eller fikk noen venner. Realiteten var at det var vanskelig for meg, og når jeg ikke klarte det på første forsøk gav jeg opp. Jeg var fortsatt sjenert, feig og livredd. Enn om noen så meg for den jeg egentlig var? En liten tykk pike som ikke passet inn noen plasser?

Jeg så aldri utfrysningen fra en hel by, for hva det var. Mobbing. Mobbing fra voksne mennesker. Mobbing fra mennesker som skulle kunne gripe inn når barn og tenåringer gjorde sånt. Og det var kanskje min feil, som låste meg så. Jeg frøs til is. Når første forsøk feilet, dukket den lille tykke jenta opp igjen. Jenta som bare ønsket aksept, men som ikke ante hvordan hun skulle prøve å få det. Denne gangen kom ikke store klær til å hjelpe meg.

Jeg fattet en beslutning etter et år, på plassen som fortonte seg som helvette for meg. Jeg måtte pakke sakene mine, og flytte igjen. Jeg begynte å pakke ned tingene mine. Enn om det ble akkurat det samme på en ny plass? Skulle jeg bare gi opp? Skulle jeg seile gjennom livet, ensom, som en slags nomade? Den tykke jenta som flyttet hver gang det ble for ille? Jeg kunne fortsatt ikke ringe mamma. Det ville by på for mange problemer. midt opp i alle de jeg hadde fra før.
Tingene ble pakket ut på ny plass. Denne gangen måtte det gå. Dette, eller ingenting. Gikk ikke dette, så jeg bare en utvei. Jeg hadde fått meg ny jobb, som servitør igjen. Kanskje jeg var heldigere denne gangen. Verre kunne det i alle fall ikke bli.

Jeg møtte opp første dag, litt sjenert og umåtelig redd. Men jeg møtte en smilende pike, som tok vel imot meg. Jeg fikk en god start, og fikk et godt utgangpunkt. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde fått meg et lite, men trygt nettvekt. Jeg trivdes! For andre gang i løpet av mitt liv, trivdes jeg!

I denne lille, men koselige byen fikk jeg starten jeg trengte. Jeg fikk et solid nettverk, og møtte Aron. Aron ble mitt livs første, og hittil største kjærlighet. Han var hele min verden, og for første gang i mitt liv, lærte noen meg om min egen verdi. Per i dag er jeg veldig klar over min egen verdi. Ikke fordi jeg har fått høre det hele livet. Men fordi jeg var heldig. Jeg møtte på et knippe nydelige mennesker i det jeg var i ferd med å gi opp.

Jeg vet nå at jeg ikke kan gi opp. Jeg vokste meg stor og sterk, til slutt. Greit, kanskje ikke stor, men sterk er jeg. Jeg skal i sommer flytte til Trondheim, en storby for første gang i mitt liv. Og det kommer til å gå fint! Fordi jeg endte opp som en sterk, engasjert og smart jente. Jeg fikk endelig ryggraden og beinet i nesen som jeg trengte.

Det er første og siste gang jeg forteller den historien.

Read Full Post »

Fra jeg åpnet mobbebloggen – for nøyaktig 16 dager siden – har jeg daglig mottatt minst 10 mail til mobboka@gmail.com. Responsen har som tidligere nevnt, vært enorm og langt over hva jeg hadde forventet. Jeg er svært ydmyk over at idéen, som er et resultat av et øyeblikks sinne som resulterte i et kreativt sleivspark, allerede har kommet til å bety så mye for så mange.

Jeg har ved et par anledninger kommet i tvil om det kanskje er slik at historiene er fortalt til fulle – at boken blir noe vi har lest før og kanskje ikke trenger. Jeg har derimot konkludert med, at ja – det er fortalt bruddstykker i media gjennom en rekke år – men de historiene jeg får tilsendt gir allikevel et unikt innblikk i hva mobbing fører med seg, hvordan vi trekker den med oss, og ikke minst hvordan vi kan gi slipp. Forskningen har stor makt. Men historiene som kommer ufiltrert og «uforsket» gir et annet blikk på mobbing. Her følger noen utdrag av de over 100 tilbakemeldingene jeg har fått de siste 16 dagene. Sammen og alene er de grunner gode nok til at bloggen og boken må skrives. Ta deg tid til å lese igjennom følgende: 

– Hei! Jeg blir fortsatt kvalm. Så har jeg endelig tatt motet til meg og forteller min mobbehistorie. Jeg skriver det jeg husker og det jeg vil dele. Bruk hele greia om du vil. Eneste jeg ber om er at den er uredigert og serveres rå. Allerede nå har jeg vært på do og brekt meg….inntill videre holder vi identiteten min anonym i forbindelse med prosjektet. Mulig jeg velger å stå frem senere.  Jeg støtter prosjektet 100%. Dette er viktig!

Før blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert i mobbebloggen: – Hei. Jeg er dritredd for at det blir dumt hvis du legger den ut, og at folk synes jeg er fæl. Men ok. Jeg vet logisk sett at jeg ikke er så fæl som jeg tror, og hvis det kan hjelpe noen, er det bra. Det er greit for meg at du bruker den.

Fra samme person, noen dager etter at blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert: – Takk for at du gjør dette. Jeg kjente det utover uka at jeg kunne puste litt lettere. Jeg kan bevege skuldrene litt friere, og jeg greier å rette meg litt mer opp. Viste fram teksten til samboeren min, og nå er en prosess i gang. Jeg greide å «åpne krana», og nå er det en gedigen strøm som vil ut. Jeg håper jeg greier å fortsette gjennom skiten og forhåpentligvis er det noe fint på den andre siden. Igjen, takk.

– Heisann. Jeg vil bare enda en gang få sagt at jeg syns det er utrolig bra av deg å starte dette arbeidet. Jeg håper virkelig det blir en bok av det, og uansett om mitt bidrag blir inkludert eller ei så kommer jeg til å kjøpe den når den lanseres. Det er ei utrolig viktig bok, og jeg tror den kan hjelpe mange!

– Hei. Først vil jeg gjerne si at dette er en kjempeflott ide, og et nødvendig tema å opplyse om. Etter mye tenkning kom jeg fram til at jeg gjerne vil bidra med mine erfaringer som mobbeoffer, hvis dette fremdeles er mulig. Jeg har mye å fortelle og har opplevd mye gjennom livet selv om jeg bare er 22 år nå. Jeg er funksjonshemmet og ble mye mobbet grunnet dette. Håper å høre fra dere.

– Hei, Kristin, dette er litt skriblerier fra meg. Jeg vet det ikke fyller kriteriene du har beskrevet, men om du vil kan du bruke det fritt. Igjen får du meg til å tenke på ting jeg har skjøvet helt helt bakerst i bevisstheten, men som sikkert har vært med og formet meg, på godt og vondt. Lykke til med bokprosjektet! Klem fra meg

– Hei. Kom over bloggen tilfelding – eller, helt tilfeldig var det nå ikke, siden jeg har sett den omtalt rundt omkring i blogosfæren i det siste. Ville bare si at det du driver med er utrolig bra, og noe som egentlig burde vært gjort for lenge siden. Jeg har en følelse av at mange som har blitt mobbet har et veldig behov for å fortelle det til noen, på et eller annet vis. At flere nå får ta et oppgjør med det, at de oppmuntres til det, er bra! Jeg kommer kanskje til å skrive noe selv. Problemet er bare at jeg har blokkert ut de fleste minnene fra barndommen. Jeg husker lite/ingenting fra barneskolen, og heller ikke fra ungdomsskolen. Videregående var bedre, men også den er tåkete. Vennlig hilsen

– Hei. Dette er Eileen, jeg som har Villkatta bloggen. Første vil jeg si at jeg syntes Mobbeboka høres utrolig bra ut, og det er flott at du har tatt iniativ til dette! Å få fokuset vekk fra «mobbeoffer».. Jeg  liker heller å se på meg selv som en  «mobbe-overlever». Jeg har veldig lyst til å bidra til boken. Jeg har enda ikke skrevet noe, men om det kan være interessant atjeg prøver meg på ett bidrag, så gi gjerne beskjed. Anonymitet er ikke viktig for meg i denne  sammenhengen, da jeg ikke tier inne med opplevelsene mine på  barneskolen. Mvh, Eileen Hornell  «Villkatta»

– Det har vært livgivende, inspirerende, tankevekkende og godt å se at noen tør å legge ut livet sitt i bloggform. Det har gitt meg mye næring til min helbredelsesprosess. Men jeg lurer på hvor mange vi er? Men jeg lurer ikke på hvorfor så mange utpreget intelligente mennesker er alkoholikere! Takk – så langt:-)

– Hei, Jeg får rett og slett ikke dette til. Jeg blir bare sint og sint og sint. Og mer sint, og klarer ikke å formidle dette skriftlig på noen måte. Men jeg har spurt en venninne om hun vil bidra, så det er mulig jeg kommer til å sende deg hennes bidrag etterhvert

– Jeg fikk høre om dette prosjektet ditt idag, og må si at du fortjener all verdens skryt og støtte for det du gjør. Det er utrolig deilig å vite at noen der ute gir en stemme til de som gjerne er så brutt ned at de ikke klarer å si ifra selv

– Hei, Jeg har akkurat oppdaget at du og bloggen din og boksprosjektet ditt finnes. synest det er et veldig bra inititativ du har tatt! Tror denne mobbeboken er viktig! Takk for at du våget å sette i gang og for jobben du gjør 🙂 Grunnen til at jeg skriver til deg, er at jeg lurer på om jeg har skrevet noe som kanskje kan være et bidrag til boka. Men jeg er ikke sikker. Ikke vet jeg om jeg tørr å gi fra meg teksten på den måten, og ikke er jeg helt sikker på om det passer inn i prosjektet i innhold og form. Jeg skriver nok litt mer «novelle-aktig» og i diktform enn for eksempel Ida -Virrvarr (det var på hennes blogg jeg oppdaga prosjektet). Mine erfaringer handler ikke om veldig offensiv mobbing og i hvert fall ikke om fysisk vold fra medelelver. Mer om små stikk gjennom lang tid, om sosial utestengelse og likegyldighet i forhold til at jeg fantes. Taushet. Om å bli gitt – og godta – en posisjon som uviktig og uverdig. Og noen episoder hvor folk mer direkte «bullied me around». Uansett – lykke til med dette viktige prosjektet!

– Hei. Jeg heter Silje og er 22 år gammel. Jeg håper at min historie kan være et bidrag til «Den Store Mobbeboka», som jeg uansett kommer til å kjøpe om den kommer ut 🙂 Synes at det er en kjempegod idè, og jeg er generelt veldig engasjert i dette temaet, samt emner som selvskading, spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer. Jeg ble mobbet i barneskoleårene, og det ble sett som en selvfølge at den dagen mobbingen stoppet, var alt bra igjen. Vel, det var det ikke. Ikke inni meg, og det får du lese om i historien min. Mobbingen preger meg fremdeles, selv om det er ti år siden jeg ble utsatt for dette. Jeg tenker ofte på det. Det lengste jeg har greid å beholde en jobb, er tre måneder, for jeg blir så preget av angst og depresjon hver gang det blir stilt krav til at jeg skal være normal og oppføre meg normalt… For jeg føler at jeg er mye mindre verdt enn alle andre, og at jeg ikke gjør en god nok jobb i det hele tatt. Med ditt yrke, vet du sikkert en del om dette. Jeg syns generelt at det er for lite fokus på de langsiktige problemene mobbing kan føre til. Lykke til med boka! Kontakt meg om du har videre spørsmål. Mvh Silje

 Jeg håper bloggsfæren fortsetter å spre budskapet om bloggens eksistens og bokens tilblivelse. For å bli en komplett og nyansert bok, ønsker jeg fortsatt bidrag, slik at jeg har et rikt materiale å velge ut i fra. Jeg håper spesielt på kontakt med deg som selv har mobbet andre, familie til både «offer»/mobber, kollegaer og lærere. Skriv trygt – og anonymt om ønskelig – til mobbeboka@gmail.com

Read Full Post »

Gjensyn med avmakten

 Et av de sterkeste minnene jeg sitter igjen med når jeg tenker på tiden da jeg ble mobbet, er følelsen av avmakt. Følelsen av at andre har makt over ditt liv, at andre har deg i sin makt. Følelsen av at du ikke har noe du selv skulle sagt, at du lever på andres nåde. Det er en følelse jeg sverget at jeg aldri skulle oppleve igjen i voksen alder.

Nå ville skjebnen det annerledes, som den jo egentlig alltid vil.

I forrige uke fikk jeg et ubehagelig gjensyn med avmakten min i forhold til fysisk overmakt og trusselen om fysisk vold. Da min gravide kone og jeg, sammen med dagbarn og to og et halvt år gammel sønn, var på vei til bussen, var det en hyggelig person som stoppet bilen sin og lot oss slippe over veien. Før vi rakk å komme oss over, suste en bil forbi, rett foran min kone og min sønn. I motsatt kjøreretning tuter en annen bilist sint, fire-fem ganger. Jeg blir rasende og strekker frem høyrearm, viser fingeren.

Det som skjer så, forløper så fort. Bilen stopper, snur, står en stund ved et vikepliktskilt og svinger så over veien og inn på fortauet. Ut kommer en ung mann, sikkert midt i tjueårene, solariumsbrun og sprekkferdig av muskler. Foran min kone og to barn vil han at jeg skal slåss med ham, fordi jeg viste ham fingeren. Jeg har ingen hensikt om å gjøre det. Jeg setter ikke ned dagbarnet, den ett år gamle gutten jeg har på armen, han som ville løpt rett ut i veien om jeg slapp ham. Han påstår jeg gjemmer meg bak ungen. Jeg sier at det gjør jeg ikke, men jeg vil ikke slåss. Hvorfor viste jeg da fingeren? Hva faen feiler det meg? Kunne vi ikke gått over veien der det var fotgjengerfelt rett borti svingen? Fotgjengerfeltet er en kilometer unna, svarer jeg, og det var en som stanset for oss, han måtte da ha sett det, det var jo tre biler foran ham. Han er fortsatt klar for å slåss, jeg hadde da uansett ikke noe med å vise fingeren til ham. Om jeg ikke vet hvem han er, hvor lenge har jeg egentlig bodd her ute? Han er nemlig godt kjent her ute, sier han og nevner kallenavnet sitt. Jeg antar han ikke er kjent for sitt milde vesen og sier at jeg får vel sjekke opp hvem han er. Han er villig til å gi meg en sjanse siden jeg ikke vet bedre. Men, fortsetter han, hva var det godt for å vise fingeren? Min kone var på vei over med min sønn, svarer jeg, jeg oppfattet situasjonen med tuting og rusing av motor som truende og ble sint. Bare ikke gjør det igjen, sier han, og forklarer at han har en dårlig dag. Jeg tar med frue, to barn og vogn og går mot busstoppet mens jeg ønsker ham en bedre dag enn han har hatt hittil.

Jeg vet innerst inne at jeg har taklet situasjonen best mulig. Barna og min kone er skånet for å se meg bli slått ned, en traumatisk opplevelse de godt kan være foruten. Jeg har fått roet ned gemyttene og unngått en tøff situasjon for hele familien.

Det hjelper meg lite når jeg kommer hjem, når jeg får fordøyd det som tok bare et par minutter på fortauet. Da kommer følelsen av avmakt, av frykt, av å være i en annen persons vold. Da kommer den ekle klumpen av frykt som brer seg fra magen og sprer seg som en kreftsvulst ut i resten av kroppen. Så kommer sinnet igjen, det svære, vonde, svarte sinnet, som eter meg opp innenfra og ut. Raseriet og hevntørsten. Jeg sitter igjen og er elleve år gammel, på gulvet i gangen hjemme,  etter å ha gjemt meg i en time i en busk på vei hjem fra skolen. Jeg sitter igjen og er liten, svak og maktesløs og sverger at ingen, ingen skal noensinne få meg til å føle meg slik igjen, noensinne.

Avmaktsfølelsen er ikke der til daglig, jeg har det godt, jeg er en blid og selvstendig voksen mann med god selvtillit og føler meg som regel sterk og i kontroll over mitt eget liv. Derfor kommer denne følelsen tilbake som et massivt sjokk som rykker teppet vekk under beina på meg. Gjensynet viser meg at jeg aldri helt vil komme meg over det jeg opplevde som barn, aldri helt. Selv om jeg er mye sterkere enn jeg var da, selv om jeg er trygg, selvstendig, voksen, er det likevel en del av meg som alltid vil føle seg liten og redd, en liten del av meg som kryper sammen som et barn i gjensynet med avmakten.  

 

Denne historien mottok jeg i går, av en svært nær venn

Read Full Post »

Jeg hater ordet mobbing. Jeg hater ordet og greier ikke å høre på folk som snakker om det uten å bli kvalm. Jeg blir kvalm av bloggen din, jeg blir kvalm av hele konseptet. Jeg leser mange forskjellige blogger, og når ordet dukker opp greier jeg ikke å  fortsette å lese. Jeg kan ikke lese avisa eller se på nyheter, for ordet kan dukke opp. Jeg greier ikke å forme ordet og si det i en setning. Jeg greier så vidt å tenke det, men stort sett prøver jeg å la være. Fordi jeg ble mobbet.

Hele barneskolen og ungdomsskolen og videregående og hvis jeg drar til hjemstedet mitt og møter jevnaldrende skjer det fortsatt. Jeg er nesten aldri på hjemstedet, og hvis jeg er der, sitter jeg inne hos mamma, og så kjører jeg bil til pappa og så kjører jeg bil til farmor og så drar jeg hjem til byen. Jeg passer på å vente i bilen på stasjonen, fordi ofte står noen av mine jevnaldrende på perrongen. Jeg vet at de ikke sier noe, og jeg håper at de ikke kjenner meg igjen. Jeg håper at jeg har forandret meg så mye på de tre årene siden jeg flyttet derfra at de ikke kjenner meg igjen. Jeg ser dem på perrongen, jeg ser dem i butikken og i hagene i boligfeltene. De sitter på toget, og jeg passer på å sette meg langt unna alle sammen. Jeg er redd for å ta lokaltog, fordi jeg kan møte noen som ikke vil møte meg. Og jeg vil ikke møte dem, jeg greier ikke å se dem.

Jeg blir kvalm av tanken på at de eksisterer, jeg blir kvalm når jeg tenker på skolene jeg har gått på og lærerne der. Jeg blir kvalm når jeg ser gymbygget, jeg blir kvalm når jeg ser idrettsbanen. Jeg blir uvel av lukta på kulturhuskafeen, jeg blir dårlig når jeg spiser ostebaguett varmet til gummi i mikroen, så jeg gjør det ikke. Jeg takler ikke å tenke på å trene. Jeg burde begynne på noen slags trening, men jeg er redd de andre på treninga ler av meg når jeg ikke får til ting, så jeg blir hjemme.

Jeg er redd for å gå på butikken, for de andre kundene stirrer på meg når jeg ikke finner varen med en gang. Det hender jeg ikke greier å gå på jobben fordi kollegene mine synes sikkert jeg er dum når jeg ikke greier ting på første forsøk. Det er dager jeg ikke greier å gå ut i oppgangen i blokka der jeg bor, for naboene synes sikkert jeg er stygg.

Jeg er stygg. Jeg er dum. Jeg er dårlig og fæl. Jeg er Styggedumma. Jeg greier ikke å si etternavnet mitt uten å være flau, jeg har verdens styggeste etternavn, og alle ler av meg når de ser det, så jeg signerer alltid med en kjapp strek så de ikke ser hva jeg skriver. Da slipper jeg å forme bokstavene og da slipper jeg å se det. Jeg hater fornavnet mitt, det er skrikende og skarrende og alle ler av meg når de får høre hva jeg heter. Jeg greier ikke å konsentrere meg i fagsammenhenger, jeg blir svimmel og den eneste tanken jeg greier å tenke er at jeg er dum.

Jeg må ikke tro jeg kan noe eller greier noe eller er smart eller pen. Jeg er Styggedumma og alle hater meg.

(Innsendt av anonym)

Read Full Post »

Jeg har brukt formiddagen til å lese og svare på eposter sendt til mobbeboka@gmail.com. Her følger et utdrag fra en lang og nydelig mail jeg mottok i forrige uke. Den er skrevet av en klok og svært velformulert kvinne, som jeg er stolt over at vil dele tekstene sine i boka.

…Jeg kjenner at noe av det du skriver om på bloggen din som rører meg aller mest, er situasjonen rundt datteren din. Jeg blir sint på læreren hennes.
På de andre elevene. Men mest av alt får jeg lyst å fortelle deg at jeg
synes du er en uendelig klok og sterk mamma for datteren din! Du vet det
forhåpentligvis selv hvor viktig det du gjør er, det er vel derfor du
orker å stå i det vanskelige, men jeg vil likevel gjerne si det til deg
også. Det at du holder ut den revnende smerten det er å høre på barnet
ditt fortelle, det at du orker å ta inn over deg hvor vondt hun har det og
hva de voksne og barna på skolen får henne til å føle om seg selv, at du
orker det betyr et hav av forskjell. Når du orker å lytte og vite, kan hun
fortelle. Og det høres ut som du bekrefter henne på en helt nydelig måte!
Jeg vil bare heie på deg for det! og håper at du finner noen gode måter å
hjelpe henne på. Og at du selv ikke blir helt utslitt på veien. Uansett
hva skolen klarer å stille opp med eller ikke – vit at det du gjør for
datteren din er helt uvurdelig! Du betyr den viktigste forskjellen tror
jeg.
Det ble visst en lang mail dette her….
Ønsker deg alt godt!

Det er mye ved dette utdraget, resten av mailen hennes og teksten hun la ved, som beveger meg sterkt og som fikk meg i tenkemodus. Her følger et utdrag av svaret mitt – som jeg brukte flere dager på å klare og skrive:

Takk for en lang og gripende mail. Tårene renner etter å ha lest både
mailen og den siste teksten din.

…Jeg unner deg av hele mitt hjerte å ha funnet en god mann som du vil dele resten av livet med –
og som ser ut til å tåle at du har en større erfaringskoffert enn
mange andre. Det er nettopp det det handler om – som du skriver om min
datter og meg – å tåle og anerkjenne andres smerte og erfaringer.

Holde ut med det – sammen. Som Eidsvåg sier: Eg kan ikkje gå alle
skritta for deg. Men gudene skal vite at jeg gjerne skulle ha gjort
det for datteren min. Å være vitne til at ett av de menneskene du
elsker høyest her i verden må oppleve og tåle gjentatte overtramp og
trakassering, uten å kunne beskytte – er noe av det mest
hjertskjærende man kan oppleve (tror jeg). Og kanskje er det en av grunnene til at
mange foreldre og andre ikke ser – og heller ikke griper inn.

Kanskje det er for vondt?

Etter den omtalte Telefonsamtalen til en dårlig mor, så gikk jeg i
vakum i mange dager. Følelsene det aktiviserte rundt min egen barndom
og min egen følelse av usynlighet – i mange sammenhenger i livet – ble
overveldende og nærmest invalidiserende. Vanligvis er jeg en
handlingens kvinne, som kaster meg rundt og gjør de «riktige tingene»
– rent intuitivt. Men jeg klarte det ikke – ikke da.

Jeg måtte be min eksmann om være bindeleddet mellom skolen, de andre foreldrene og oss. Jeg var
livredd for at jeg projiserte mine egne og voldsomme reaksjoner over på
henne – og at jeg ved dét ville komme til å skade hennes sak.
Emosjonene raste ukontrollert og stygge tanker om de andre barna og deres
foreldre, overveldet meg. Jeg hadde lyst til å ringe rundt, møte opp
på skolen, skrike, kjefte og true!

Heldigvis roet det seg og jeg fikk skrevet av meg en hel del. Det, sammen med idéen om boken og senere
responsen på den, så har jeg funnet tilbake til handlekraften. Nå
føler jeg meg trygg på hva som er hennes følelser og hva som er mine.

Dette ble mye om meg og mitt, men grunnen til at jeg skriver om det,
er at det ble en tankevekker i forhold til å forstå hvorfor mange ikke
ser og ikke griper inn. Jeg oppdaget mange nye følelser i meg selv og
jeg fikk deler av min egen barndom slengt midt i ansiktet. Jeg har
aldri tenkt på meg selv som et mobbeoffer – og langt mindre snakket om
det jeg opplevde i barneskoleårene. Jeg liker som de fleste andre å ha
fokus på det jeg har klart og det faktum at jeg til alt overmål har
klart meg godt. Jeg har nok vært reddere enn jeg selv har forstått,
for at folk skulle se på meg svak – slik man gjerne tenker om erklærte offere.
Det har vært en stor tankevekker for «En flink pike».

Da jeg ba moren min lese innlegget Unnskyld for at jeg er lei meg i Krøllebloggen – noe jeg egentlig gruet meg litt til (av en eller annen grunn var jeg redd for at hun ville synes at jeg overdrev og ikke ville like tanken på at jeg så meg selv som et mobbeoffer), så ringte hun meg opp og sa:

Du har vært altfor snill i din omtale av det som skjedde i løpet av de årene. Det du opplevde var mye, mye verre enn det du har beskrevet. Du må ikke slutte å skrive om det du har opplevd, du har så utrolig mye å tilføre andre ved å sette ord på hvordan det virkelig var. Og husk en viktig
ting, jenta mi – du har ikke lenger noen du må beskytte.

Det var svært viktige ord å høre – etter så mange år.

 

 

Read Full Post »

En anonym ung mann har sendt Mobbebloggen tanker om annerledeshet og likeverd:

Jeg har ikke akkurat noen konkret historie å dele, dette er bare noen tanker som plutselig gikk opp for meg mange, mange år senere.

Jeg hørte nemlig et foredrag av et barn av en alkoholiker som fortalte at han som barn hele tiden gikk og skyldte på seg selv for det som skjedde med moren hans. Han tenkte at «hvis jeg bare..», så ville moren slutte å drikke. «Hvis jeg bare får god karakter på den stilen», «hvis jeg bare vasker vinduene», og så videre. Og da gikk det opp for meg at det var sånn jeg tenkte om mobbingen jeg opplevde på barneskolen også.

Jeg tenkte hele tiden «hvis jeg bare» om hvordan jeg måtte forandre meg for at det skulle ta slutt. «Hvis jeg bare blir litt tynnere», «hvis jeg bare klarer å veie mindre enn 40 kilo, som de andre», eller «hvis jeg bare later som at alt de sier er morsomt, vil de slutte å mobbe meg». Som voksen skjønner jeg, eller tror jeg iallefall, at de såklart ikke hadde sluttet å mobbe meg uansett, det handlet ikke om jeg virkelig var tjukk eller rar eller noe som helst, det handlet om at de bare valgte seg ut noen. Det ble meg.

I tillegg snakket barnet av rusmisbrukeren om hvordan han hele tiden jobbet med å holde oppe en fasade utad, han ville ikke at noen utenfor familien skulle merke at moren hans drakk. Han unnskyldte seg med tanken om at «moren min drikker ikke noe mer enn de andre».

For meg var det motsatt – i den forstand at jeg prøvde å holde det hemmelig hjemme. Jeg ville ikke at mamma og pappa skulle vite at jeg ble mobbet, jeg ville ikke at de skulle tro jeg var teit. Jeg har fremdeles aldri snakket med dem om hvordan jeg hadde det, og har ingen aning om hvor mye de visste eller ikke visste.

En annen sær ting er at alt det jeg fikk innprentet på barneskolen – for 13-19 år siden – fremdeles står skrevet med permanent skrift i sjela mi, og dukker frem igjen med jevne mellomrom. Jeg husker ekstremt få konkrete episoder, faktisk husker jeg ekstremt lite på generell basis. Men følelsen av å ikke være som de andre, av å ikke høre hjemme, av å aldri kunne bli likeverdig, tror jeg aldri jeg blir kvitt…

Read Full Post »

Skrytepave

Jenta på 9 år som ofte mobbes på grunn kropp, og som veksler mellom å være inne i varmen og utenfor i jentegjengen, kommer rett fra utviklingssamtale og viser stolt frem en engelskbok hun hadde fått av læreren. En bok for 11 åringer:

Jenta: Se her, hva jeg fikk av læreren i samtalen nettopp. Er det ikke en fin engelskbok?

«Venninnen»: Næh, hva fikk du den for, da? Fordi du er så dårlig i engelsk og trenger ekstrabok?

Jenta: Nei, jeg fikk en bok hun (lærerern) selv hadde hatt på skolen da hun var 11 år, fordi hun synes jeg er den flinkeste i klassen i engelsk og fordi hun har skjønt at jeg vil lære mer.

«Venninnen» (sier mens hun snur seg bort for å snakke med noen andre): Din skrytepave!

Read Full Post »

Bollerud

(Forfatteren ønsker å være anonym)

Det var musikklæreren som fant på kjælenavnet. Han var korpsdirigent og hadde stort nedslagsfelt. Selv var jeg en oppvakt og aktiv fjerdeklassing som ikke visste at jeg kvalifiserte til navnet. Bollerud.  

Slik ble jeg døpt og navnet heftet ved meg gjennom hele grunnskolen. Jeg lot som jeg ikke brydde meg, selv om kommentarer fra gymlærerinnen,  som selv ikke var noen sylfide, skapte latter som jallet mellom veggene i gymsalen.

Se på Bollerud, grasiøs som en flodhest, og HØR  det dundrer i gulvet når hun tar sats for å hoppe over bukken!

Jeg lo selv også og fortsatte å leve opp til forventningene som tykk og blid.

Men…jeg sluttet å ta sats.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »

%d bloggere liker dette: