Selvironi er ikke for alle

P3-dokumentaren «Selvironi uten armer og ben» er et sterkt eksempel på at selvironi er en viktig ressurs. Men det er ikke en løsning for alle.

Komikeren Sebastian Tjørstad forteller oss om hvordan hans evne til å bruke selvironi har gjort ham til den han er i dag. Vi kan også høre klipp fra showene hans, hvor han, for å bruke hans egne ord, kødder med seg selv og gjerne gir andre frie tøyler til å kødde med ham.

For Sebastian har selvironien utvilsomt vært en viktig ressurs som har gjort ham mindre sårbar og gitt ham en mulighet til å hevde seg, som mange både beundrer og misunner ham. Som mange andre blir jeg inspirert av styrken og åpenheten Sebastian Tjørstad viser, og tenker at vi er mange som har noe å lære av hans innstilling til livet og sine egne begrensninger.

Er det så enkelt?

I samme dokumentar sier komiker Kjartan fra «Kjetil og Kjartan-show» at selvironi er viktig for å unngå mobbing, og sammenstiller manglende selvironi med å være selvhøytidelig. Dette er uttalelser som gjør meg bekymret. For er det virkelig så enkelt, at om man bare kan le litt av seg selv, så avvæpner man mobberen og slipper unna? Hva skjer når voksne mener at om du ikke kan le av deg selv, så er du selvhøytidelig og mangler evnen til å innrømme feil – egenskaper de færreste av oss ønsker å bli assosiert med, nettopp fordi det gir signal som å være selvopptatt og kan hende også pompøs?

Jeg har de siste årene snakket med- og holdt foredrag for flere tusen barn og unge om mobbing og hva det vil si å være et godt forbilde for andre. Noe av det som opptar dem mest, er om det er greit å tulle med alt – inkludert seg selv – og hvordan man kan sette tydelige grenser for hva man aksepterer og ikke, når det gjelder spøk fra andre.

Ikke med på spøken

At enkelte situasjoner kan avvæpnes ved at man ler litt av seg selv, er hevet over enhver tvil. For barn og unge som er trygge på seg selv i utgangspunktet og er sammen med mennesker de er trygge på, kan dette være en god strategi. Også for oss voksne kan det være befriende å slå seg på låret og le litt av seg selv, når vi kløner med noe vi ikke mestrer fullt ut. Men for sårbare barn og unge som har opplevd krenkelser av ulik karakter (som kan være helt ukjent for andre), kan det være vanskelig å le av seg selv med troverdighet, og for mange vil det virke helt umulig å leve opp til en forventning om å være morsom, når det eneste de ønsker er å være usynlig og slippe uønsket oppmerksomhet.

Barn og unge jeg har snakket med forteller at det å late som man er med på «spøken» ved å le av seg selv, ikke endrer følelsen det som sårer gir inni dem. Mange skulle heller ønsker de hadde klart å sette tydelige grenser for seg selv ved å si: «Det der er det ikke greit at du sier til meg», istedenfor å le utvendig og gråte innvendig.

«Kom igjen ‘a, vi bare tulla»

I tillegg til ønsket om å være usynlige, blir mange barn og unge som opplever mobbing og krenkelser, svært selvkritiske og opptatt av å gjøre alt perfekt for at ingen skal kunne ta dem for noe. Mange blir også usikre på seg selv, og redde for å snakke i forsamlinger. Dessverre er det slik at mange av disse ofte får høre ting som «du må jo tåle litt, da», «kom igjen ‘a, vi bare tulla. Du må jo tåle en spøk og kunne le litt av deg selv du, også». Rett nok, barn og unge må rustes til å tåle en hel del. Men å latterliggjøre dem, og omtale de som av helt ulike årsaker ikke klarer å le av seg selv, som selvhøytidelige, er neppe det som gir trygghet til å slå av en spøk når alvoret sprenger på bak øyelokkene.

I motsetning til «ironigenerasjonen», som aldri mener alvor, som tillater seg å tulle med alt og alle, og ikke trenger å stå til ansvar for noe – fordi det var jo bare kødd – vil forventningen om å skulle være morsom på egen bekostning, heller gi mange sårbare barn og unge nok en grunn til å føle seg utilstrekkelige og dumme som ikke klarer dét engang.

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra NRK P3, og kan også leses på NRK Ytring

 

 

Reklame

Read Full Post »

Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves for mange som det siste de trenger i en slik krisesituasjon. Dette gjør at mange lar være å si fra – de blir skremt av formalitetene. Mange blir svært usikre på om det deres barn opplever egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

• God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
• At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
• Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
• Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
• Å bli møtt med varme og åpenhet
• Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
• Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

– Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU

 

Innlegget er også postet i A Curly Life

Read Full Post »

NRK – uten ansvar?

Så fin som mulig – eller fin nok som man er?

Sent i går kveld ble jeg tipset om denne reportasjen på vg.no: Dette er fotojuks – NRK manipulerte Grand Prix-bilder. Lenketipset ble etterfulgt av spørsmål om ikke NRK – av alle – burde være seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å være gode forbilder for barn – og andre for den saks skyld.

Det er selvsagt ingen overraskelse at bilder manipuleres. Det har blitt en nokså vanlig del av mediehverdagen til de fleste av oss, og mange manipulerer sågar bilder av seg selv i bloggen sin. Det som derimot er overraskende – og svært bekymringsfullt – er å lese kommunikasjonsdirektør i NRK, Sigurd Sandvins uttalelse i saken:

«- Poenget der er jo at bildene og personene skal være så fine som mulig, mener han»

Som en bekjent skrev til meg i anledning overnevnte sak: «Som xfregnefant er det utrolig rart å se at Muri-guttens fregner er fjernet. Det hadde ikke gitt meg en god følelse som barn.»

I mobbeboka «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», handler dessverre mange av historiene om mobbing relatert til utseende i form av under- eller overvekt, hår, briller, skjeve tenner og slapp kroppsholdning. Listen er uendelig. Mange vokser opp i den tro at de aldri kan bli noe fordi de til stadighet hører at de ikke er pene nok, at de er stygge, fregnete, feite og ikke sexy nok. Mange preges gjennom hele voksenlivet av tanker om at de er stygge og at de fortjener å bli utstøtt – stygge som de er. Flere forteller at dette – i deres verden – har blitt til sannheter som har hindret dem i å satse på talenter de åpenbart har hatt. Livene deres har blitt betydelig begrenset som følge av vissheten om at de ikke er fine nok.

Det gjør det ekstra skuffende og provoserende at NRK i sin posisjon og med sine målgrupper – som i stor grad er barn – gjør seg til representanter for holdninger som fremmer et menneskesyn som på ingen måte er forenlig med hverken barneombudets eller kunnskapsministerens engasjement i mobbespørsmål.

Uttalelsene i denne saken mer enn antyder at NRK er i ferd med å synke ned på det samme lave og tabloide nivået som glossy ukepresse og andre TV-kanaler. Gjennom slike handlinger, holdninger og uttalelser, er også statskanalen med på å legge lista i forhold til hva som er fint nok for å kunne lykkes – nemlig fregnefri hud, perfekte tenner og valpefettfrie kropper.

Det bør være under NRKs verdighet å bidra til å etablere sannheter om at man ikke er fin nok i egenskap av den personen man er – og heller ikke i kraft av de talentene man innehar.

Read Full Post »

Mobbeboka for voksne – engasjementet skal leve videre

Omsider er boken sluttført og sendt til forlaget for korrekturlesing, sammensetting og design. Omslag er bestemt, illustrasjonsbilder fra fotodugnaden er valgt ut og tittelen er bestemt. Mobbeboka for voksne blir sluppet i februar 2010.

I tiden fremover skal jeg holde dere oppdatert om lanseringsdato- og fest, samt lage liste for forhåndsbestilling. Flere har også uttrykt ønske om en egen «Bok-Tweetup» og dato for dette vil bli bestemt på nyåret.

Mobbeboka på Facebook

Jeg ønsker alle velkommen som tilhengere av Mobbebokas Fanpage på Facebook, hvor jeg legger ut aktuelle nyheter om mobbing, lenker til blogginnlegg, nytt om boken og om stiftelsen Alle Sammen, som er under opprettelse. Stiftelsen skal jobbe med antimobbeprosjekter og inkluderingsarbeid på en ny og spennende måte – det er derfor all grunn til å følge med fremover. Jeg har blitt intervjuet av flere medier om boken den siste tiden, og vil holde dere oppdatert på hvor og når disse sakene kan leses. Dere er også hjertelig velkomne til å poste lenker til egne blogger, nyheter o.l på fanpagen.

Bloggen lever videre

Som et ledd i å holde et konstruktivt fokus på mobbing, ønsker jeg fortsatt å motta innlegg til å legge ut på bloggen i tiden fremover – være seg forslag til løsninger eller personlige erfaringer. Det eneste kravet er at ingen henges ut ved navn – eller annet som gjør at mennesker, bedrifter eller skoler føler seg uthengt. Jeg håper bloggen blir et sted for konstruktiv dialog og diskusjon rundt et tema som trenger  kontinuerlig tilførsel av kunnskap og genuint engasjement.

Det er viktig at tidenes mobilisering og dugnad i sosiale medier, ikke stanser ved utgivelsen av Mobbeboka for voksne. Mitt håp er at engasjementet og kunnskapen denne boken har brakt – og fortsatt bringer – lever videre med deres hjelp.

Ta en kikk også her:

Mobbebloggen på Twitter: @Mobbebloggen

Forfatteren av boken, Kristin Oudmayer skriver også i bloggen A Curly Life og kan følges på Twitter som @vrangest

Read Full Post »