Framsnakking

På tirsdag denne uken, holdt jeg foredrag om mobbing på Jar skole sammen Liv Skotheim i Aftenposten (forfatter av boken Bitching). 100 engasjerte, kloke og åpne elever hørte oss foredra om bitching (skjult mobbing), mobbingens opphav og konskevenser. Da Liv snakket om baksnakking og at det går inn i kategorien skjult mobbing, var det flere av elevene som nikket gjenkjennende og hadde mye på hjertet.

Det fikk Liv til å fortelle historien om en fest hun var på, hvor en liten gjeng satt og snakket stygt om en dame som ikke var tilstede. Flere var enige om at vedkommende var både sur og vanskelig. Liv bestemte seg for å gjøre et eksperiment, hun brøt derfor inn og sa: «Men – hun er jo en ganske god fotograf, da…?» De andre damene stoppet opp litt og nikket samtykkende: «Ja, jo – hun er jo det – også er hun jo veldig flink i jobben sin..»

Det ene gode ordet tok det andre rundt bordet, og når det kom til stykket, viste det seg at flere egentlig hadde fine ting å si om henne. En tankvekker for mange – også meg, første gangen jeg hørte historien (som er helt sann).

Jeg klager fra tid til annen over alskens invitasjoner som renner inn på Facebook. Da jeg kom hjem fra foredraget på Jar, hadde det dumpet inn nok en invitasjon – denne gangen en jeg hadde sansen for: Fansiden til  Framsnakking.

På siden deres står det:

Å framsnakke er å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre. Hjelp oss med å spre denne holdningen. Alle tjener på det.

Som jeg har skrevet om i mobbeboken «Fordi jeg fortjener det?»,  har vi alle et ansvar for hvordan måten vi omtaler andre på, påvirker omgivelsene våre – start derfor framsnakkingen nå!

Og ha en riktig god påske 🙂

Reklame

Promovideo «Fordi jeg fortjener det»

For en tid tilbake fikk jeg en mail fra Lise Marie, en av bidragsyterne i boken, hvor hun kom med et tilbud som var så godt at jeg bokstavelig talt ikke trodde det var mulig – og derfor avslo høflig. Derimot skulle det vise seg, at Lise Marie og Magnus – som driver et lite produksjonsselskap , stod ved tilbudet om å lage en promofilm til boken – helt kostnadsfritt.

En sen ettermiddag i februar gikk vi i studio, og resultatet kan du se her:

Bilder: Øyvind Sviland – forside + “To personligheter”, Morten Prom – “Mann i vindu”, Anders Hoff – “Tvunget til taushet” og Maja Huse – “Styggedumma”.

Lyd: Øyvind Strand Endal

Realityserier – en anledning til å forebygge mobbing

Underveis i arbeidet med boken – og i ettertid – har jeg skrevet og snakket mye om hvilket ansvar som hviler på oss voksne når det gjelder å opptre som gode forbilder både for egne og andres barn – i det øyemed å kunne forebygge mobbing. At det vi engasjerer oss i og applauderer på TV, er med på å legitimere hva barn og unge – ikke bare ler av – men også hvordan de synes det er akseptabelt å omtale og behandle andre mennesker.

Denne uken er det, som kjent for mange, sesongpremiere på flere kjente realityserier. Mange har i den forbindelse spurt meg om hva jeg synes om kroppsfokuset i Paradise Hotel og spillet som ofte foregår i kulissene på Farmen. Istedenfor å dømme seriene nord og ned – som følge av deres tilnærming til kropp, språkbruk og hersketeknikker – tenker jeg at ukens premierer åpner for spennende og viktige muligheter.

Ukens premierer er en gyllen anledning til å undre seg sammen med de unge – om hvordan det er akseptabelt å omtale andre mennesker og hvilke teknikker det er legitimt å bruke for å vinne spill og posisjoner. Det gir oss en anledning til å utforske hvordan de selv mener de hadde taklet å være i konfliktfylte og konspiratoriske situasjoner, og til å spørre de unge om hva de ville ha følt og gjort om noen snakket svært nedsettende om eller til dem, om noen løy og/eller stengte dem ute i sosiale sammenhenger. Sist, men ikke minst, en god anledning til å tilkjennegi hvor dine egne grenser går i forhold til hvordan andre får behandle deg – og hvordan det ville ha påvirket deg om noen trådte over disse grensene.

Realityserier har mest sannsynlig kommet for å bli – det samme har mobbing. Det fritar oss allikevel ikke – som enkeltindivider – fra å engasjere oss og være oss vårt ansvar bevisst – i en tid hvor media stadig sjeldnere synes å være det.

«Sånne som meg»

For snart en uke siden ble det avholdt en fantastisk lanseringsfest på M3, for mobbeboka «Fordi jeg fortjener det?». På det meste var det over 200 mennesker tilstede for å hylle boka og prosjektet. Festen bestod av rørende sang, energifylt dans, nydelige taler og høytlesning fra boken.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

«Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette».

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden, tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre siden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har ikke tidligere møttes, men har hatt kontakt gjennom Twitter og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vår lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av «Fordi jeg fortjener det?». Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesketyper samlet på ett sted. Ei heller hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for «sånne som meg» – og deg. Tusen takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker

Fra ropert til høreapparat

Om boken

Det er en underlig, spennende og krevende tid. I dag har det blitt sendt ut pressemeldinger om boken, jeg har blitt intervjuet og har lest korrektur på et par andre intervjuer. Alt med sommerfugler og spenning i kroppen, mens små drypp med tilbakemeldinger på boken, har begynt å fylle mailboksen. Allerede i går var Virrvarr klar med sin fine omtale av boken, noe som satte i gang mange tanker – både om prosessen, men også om bokens betydning og oppbygging.

Virrvarr er inn på noe vesentlig i sin omtale av boken – dette er en spesiell bok på mange måter. Ikke bare har jeg brukt sosiale medier og dens dialogbaserte kommunikasjon til å lage den, men jeg har ervervet meg en dypere innsikt, bredere kunnskap og mange nye relasjoner underveis i prosessen. Samtidig har måten boken har blitt laget på, vekket stor oppmerksomhet i mange ulike medier, og den har i sannhet både tjent sin misjon og eksistert – dog ikke i håndfast materiale – i flere måneder før den slippes i butikkene.

Det å skrive en bok i kontinuerlig dialog med lesere og bidragsytere, gjør at mange allerede har et sterkt eierforhold til boken og sikkert også svært ulike forventninger til hva den inneholder. Mange har sagt eller skrevet til meg, at det å kunne få fortelle sin historie på denne måten, har utgjort en enorm forskjell sett i forhold til det å godta mobbingen som en del av livet og historien sin. Slike uttalelser har påvirket meg sterkt i skriveprosessen. Jeg hadde – og har fortsatt – en sterk agenda med boken. Boken skal tilbake individfokuset og vi skal bli vårt eget ansvar betydelig mer bevisst når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Med ny kunnskap og innsikt – i kombinasjon med den sterke stemmen jeg har vært heldig å få bruke  i ulike medier – endret skriveprosessen seg underveis.

Boken gikk fra i utgangspunktet å være en ropert, til å bli et høreapparat.

Jeg startet innledningsvis med å utdype betydelig mer enn det jeg endte opp med å gjøre til slutt. Underveis oppdaget jeg nemlig at det som ble både faglig og mer forskningsmessig forankret, forstyrret det sterke og personlige uttrykket i historiene.

Det viktigste med denne boken har hele tiden vært å slippe til stemmer vi vanligvis ikke hører. Min stemme høres nå til stadighet både her og der, og er derfor tonet noe ned i boken. For første gang (meg bekjent) er den mobbeutsatte i fokus uten synsing, analyser, spørsmålstegn og objektive konklusjoner. Jeg har ønsket å behandle disse stemmene med respekt og varme, og har derfor også valgt å ta med tekster som ikke er av høylitterær kvalitet (selv om de er betydelig bearbeidet språkmessig sett). Dette fordi historiene i sin kompleksitet eller enkelhet, forteller oss noe vi trenger å vite mer om. Jeg stoler på at du som leser boken, underveis, vil se poenget med en slik prioritering.

Det fine er at jeg sitter med nok materiale til en bok til. Dersom debatten og dialogen fortsetter i kjølevannet av «Fordi jeg fortjener det?», tenker jeg i bok nummer to å utdype, undersøke og kan hende driste meg til noe mer synsing. Jeg er allerede i dialog med en journalist og et par fagpersoner om en slik oppfølger, og ser frem til å ta fatt på dette arbeidet – om den tid kommer.

Mitt ønske er at du som kommer til å lese boken, åpner den med en innstilling om fordomsfritt å lytte og være åpen i ditt møte med menneskene som har bidratt til å lage den.

Avslutningsvis vil jeg beklage at bokens vakre bilder, dessverre ikke ytes rettferdighet i boken, grunnet feil hos trykkeriet. Dette rettes opp til neste opplag, for ja,vi er optimister og tror at mer enn 1500 mennesker vil og bør lese «Fordi jeg fortjener det?».

God fornøyelse.

(Uttrykket «fra ropert til høreapparat, er lånt i ærbødighet fra et av Marius Eriksen i Sermo Consultings mange foredrag om sosiale medier og web 2.0)

Innlegget er også postet i A Curly Life

Første respons på «Fordi jeg fortjener det?»

I kveld mottok jeg denne mailen fra Lise Marie – en av bidragsyterne i boken:

Da vi kom hjem nå, etter å ha besøkt mamma i dag, lå det flere brev og ventet. Jeg lurte fælt på hva den hvite, tykke konvolutten inneholdt, for jeg hadde da mottatt alle bøkene fra antikvariatet? Rev opp konvolutten, og holdt boken din i hendene.

Og jeg innrømmer  – jeg var sånn tissetrengt, at jeg tok den med meg på do. Jeg gikk gjennom innholdsfortegnelsen og fant min egen historie. Og ble rørt. Det du hadde skrevet om meg, om det vi har felles. At historien, selv om den er korrigert, var min egen. Og konstrastene, da. Tjukka – Den peneste mammaen i verden. Sukk og stønn. Jeg sitter her med gråten i halsen, og kjenner at jeg er så takknemlig – så inderlig takknemlig for at du lot meg få bidra, både for meg selv og for andre. Og jeg er så stolt, over at jeg faktisk klarte å sette ord på det og turte å stå frem. Jeg er så glad for det du skrev innledningsvis om å synliggjøre seg selv. Det er jo nettopp det du gjør med denne boken også, kjære Kristin. Synliggjør en så vanskelig problemstilling som dessverre berører så veldig mange. Tusen takk! ( Aldri har vel et «takk» føltes så tamt, men jeg er bare rett og slett overveldet.) Jeg bladde videre på historiene, og leste et par. Noen av dem er skrevet på nynorsk. Det er vakkert. Vakkert alt sammen, hvordan skjebnene har blitt satt ord på. Som jeg gleder meg å lese den fra perm til perm.

Siste nytt om «Fordi jeg fortjener det?»

Dagen i går var på mange måter en gledens dag. Først hadde jeg hyggelig intervjubesøk av journalist Lars Kluge fra A-magasinet (+ fotograf), som intervjuet meg til spalten «Spørsmål og svar», i anledning deres reportasjeserie om mobbing (anbefales!).

Da intervjuet var ferdig, ventet det en melding fra forlagssjef Bente Pihlstrøm om at boken var kommet i hus. Følgelig kastet jeg meg i bilen og kjørte inn til byen for å beskue resultatet. (Faktisk var jeg så spent at jeg antagelig ikke burde ha kjørt bil). Det var i sannhet et stort og nærmest ubeskrivelig øyeblikk å kjenne boken i hånden og se navnet mitt på omslaget. I øyeblikket ligger en haug med bøker på stuebordet mitt, og jeg er stadig bortom for å se, bla i og kjenne på.

Førsteinntrykket er at boken ser svært bra ut, er god å holde i og at tekstene er satt sammen på en måte som gir flyt og gjør den lett å lese. Jeg håper alle bokens bidragsytere føler den yter deres bidrag rettferdighet. Jeg er i hvert fall verdens stolteste forfatter og redaktør av en viktig bok om mobbing.

Lansering og lanseringfest

Som tidligere nevnt, blir boken offisielt lansert mandag 15.februar. Den kan riktignok allerede kjøpes på forlagets hjemmeside Humanist forlag. Det er ingen lett sak som debutant, å få bokhandlere til å ta inn boken sin. Etter iherdig innsats fra forlagssjefen, er det derfor en stor glede at både Norli og Ark har valgt å ta inn boken – dog i beskjedne opplag. Etterspørsel og omtale av boken vil helt sikkert virke positivt på tilgangen, så stikk gjerne innom din bokhandler og spør etter boken.

En bok som har blitt til etter tidenes dugnad i sosiale medier, bør selvsagt feires behørig og mitt ønske er at alle som har vært involvert  i prosessen, og som kjenner et slags eierskap til boken, vil bli med å feire den. I tillegg til alle som er opptatt av temaet mobbing og som synes en bok er verdt å feire, selvsagt.

Festen går av stabelen torsdag 18.februar kl.19, på M3 i Oslo. Det er allerede nær 100 påmeldte på Facebook, i tillegg til venner og familie jeg vet kommer til å ta turen. Det blir musikalske innslag, taler og høytlesning fra boken. (Dersom du har lyst til å si noen ord eller bidra på annen måte, gi meg et hint, så utveksler vi epostadresser). På M3 er det mulig å kjøpe både mat og drikke – i tillegg til signert bok.

Intervjuer, foredrag og TV-opptredener

Det er flere som har spurt meg om ikke jeg kan lage en oversikt over hvor man kan lese, høre og se intervjuer i forbindelse med boken. Hittil har jeg i hovedsak brukt Twitter og Facebook til dette, men jeg skal forsøke å samle opp og oppdatere bloggen oftere fremover. Her følger en liten og foreløpig oversikt over ferske og kommende intervjuer/opptredener og foredrag.

Nylige intervjuer

• TV2 Nyhetskanalen (31.desember) om mobbing i skolen
• FRITANKE.no, intervju om boken og mobbing
• klikk.no/foreldre: Slik oppdager du at barnet ditt mobber
• klikk.no/foreldre: 9 knep som stanser mobbingen

Kommende intervjuer

• Askeravisen, 11.februar
• God Morgen Norge, fredag 12.februar (med nettmøte etter sending)
• A-magasinets spalte «Spørsmål og svar» fredag 12.februar
• =Oslo – månedens forfatter i mars (med egenskrevet tekst)

Foredrag om boken

• Studia i Bergen, 19.mars kl.14, sammen med bidragsyter i boken Ørjan Langbakk
• Litterær lørdag, folkebiblioteket i Trondheim, en lørdag i april (dato ikke bestemt)

Bloggere som har skrevet om boken

• Confusicus – Om mobbing, fordi jeg fortjener det?
• Nakri/Ord – Mobbeboka
• Picturealife – Ukens rose

«Fordi jeg fortjener det?»

– En bok om mobbing, håp og ansvar

I dag er det nøyaktig tre uker til lansering av boken som har blitt til blant annet gjennom denne bloggen. Dette skal selvsagt behørig markeres og informasjon om hvor og når, kommer jeg tilbake til. Dog håper jeg alle som har bidratt, eller «bare» synes boken er verdt å feire i seg selv, vil delta.

Om boken:

Fordi jeg fortjener det? er et resultat av tidenes engasjement i norske sosiale medier. Gjennom å bruke blogging, Twitter, Facebook og Flickr, samlet Kristin Oudmayer inn over 200 historier om mobbing.

Boken tar tilbake individfokuset og lar stemmer vi vanligvis ikke hører, komme til orde. Gjennom svært personlige tekster møter vi mobberen, den mobbeutsatte og deres familier, som gir leseren et hjerterått innblikk i mobbingens opphav og konsekvenser. Enkelte forteller at de opplevde fysisk ubehag som kvalme, angst og søvnløshet da begynte å skrive, og mange har aldri tidligere fortalt sin historie. Flere av bidragsyterne i boken har valgt å være anonyme av hensyn til familie og arbeidsgiver. Noen er redde for å bli mobbet på nytt, mens andre frykter nok en gang å bli sett på som et utskudd og et offer.

Bidragsyterne er i alderen 17-66 år, og tekstene viser med tydelighet at mobbing rammer på tvers av sosiale lag og aldersgrupper. Boken gir innsikt i hvilke faktorer som er avgjørende for om livet som mobbeutsatt blir levelig eller ikke. Den bringer håp og plasserer ansvaret der det skal være – hos deg og meg.

Blant bidragsyterne er kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Aslak i Gatas Parlament, Olaf Thommessen og bloggeren Ida Jackson.

Boken kan forhåndsbestilles på forlagets hjemmeside

Drømmen blir til virkelighet!

Dette har vært en av de mektigste dagene i mitt liv. Først fikk jeg tilsendt hele bokomslaget til siste gjennomsyn – og ble svært positivt overrasket. Det ble om mulig enda finere enn jeg hadde våget å håpe på, og det var med en aldri så liten klump i halsen jeg viste det frem til fotografen av forsidebildet, Øyvind Sviland og kunstneren bak maleriet som er på den ene klaffen, Tone Sem-Jacobsen.

I kveld fikk jeg tips av en Twitter-bekjent om at boken allerede ligger ute til forhåndsbestilling på Haugen bok. Jeg er rett og slett ikke i besittelse av ord som kan beskrive lykkefølelsen jeg fikk da jeg klikket på lenken hans og så meg selv titulert (pussig ord forresten – med en t) som forfatter Kristin Oudmayer, og bildet av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp.» En bok som har blitt til virkelighet som følge av modige menneskers innsats og en dugnad av de sjeldne i sosiale medier.

Jeg håper du som leser dette også tar deg bryet med å lese boken. Enten du kjøper den selv, låner den av en venn eller på biblioteket – så håper jeg du etter å ha lest den, vil bidra til å holde følgende budskap varmt:

Den viktigste innsatsen mot mobbing gjøres før den blir et faktum. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme – hos deg og meg.

(Innlegget er også postet i A Curly Life)

Forbilder og ansvar

I går ble den årlige idrettsgallaen arrangert i Håkons hall, og NRK var som vanlig ansvarlig både for gjennomføring og sending. Tradisjonen tro ble nasjonale idrettsutøvere hyllet for sin innsats i året som gikk og flere kjente idrettspersonligheter var blant prisutdelerne. Som tidligere og nåværende forbilder, burde det føles som en ære å få være med å løfte idretten og det den står for, gjennom å dele ut priser.

På Idrettsforbundets nettsider kan man lese følgende, i anledning en kampanje som skal forebygge og bekjempe diskriminering  av homofile, og som jeg velger å tro har sitt utspring i forbundets grunntanke om en inkluderende og tolerant idrett:

1.6 Toleranse og likeverd

Mål:

Å utvikle toleranse, forståelse og skape erkjennelse av menneskers likeverd for å unngå diskriminering, trakassering og hets.

Ansvar:

Alle organisasjonsledd.

Det er nulltoleranse for diskriminering og trakassering uansett kjønn, etnisk bakgrunn, livssyn, seksuell orientering og funksjonshemming.

Kari Traa og Steinar Hoen – begge profilerte idrettskjendiser og store forbilder for både voksne og barn – hadde det ærefulle oppdraget å dele ut prisen til årets trener (som forøvrig ble Åsmund Martinsen, treneren til Andreas Torkildsen). Duoen Traa og Hoen innledet med følgende – til latter fra salen og helt sikkert hos mange foran TV-skjermene hjemme:

«Tippeligaklubbene har gjort et felles nyttårsforsett: de skal ikke ansatte Tom Nordlie i 2010. Men nyttårsforsettene brytes som kjent allerede i februar».

Og før Traa og Hoen åpnet vinnerkonvolutten, fortsatte de til stor latter fra den fullsatte OL-arenaen Håkons Hall:
«Prisen går til Tom Nordlie…nei, han er jo ikke nominert». (www.dagbladet.no)

I dag går Tom Nordlie ut i Dagbladet og VG og reagerer kraftig på det han opplever som ren mobbing.  Hvorpå Klaus Wiese som var prosjektleder for sendingen sier det «ikke var vondt ment» og Hoen, på sin side, sier det bare var «for moro».

Fordi intensjonen ikke var å mobbe, og fordi det bare var «for moro», så er det greit å stå foran 1 million seere – mange av dem barn og unge – å henge ut en mann som, ja, riktig nok er omstridt og selv har tatt sin plass i media, men som like fullt fortsatt både er familiemann, arbeidstaker – og et menneske?

Jeg tror heller ikke deres intensjon var ondsinnet og ment som mobbing. Men – mobbingens vesen er nettopp slik at det er “lov” å snakke stygt om- og harselere med folk – fordi alle andre gjør det. Og mange har ment og mener mye om Nordlie og hans stil.

I boken «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag, februar 2010), skriver jeg om at tiden er overmoden for å starte en diskusjon om hvilke ord vi bruker når vi omtaler andre mennesker. Tenke over om uenighet i sak/stil gjør det legitimt å rakke ned på og latterliggjøre utseende og valgene til mennesker man er dypt uenig med. At vi må tåle å ta et oppgjør med oss selv når det gjelder hva vi ler av på TV med barna til stede: om det er det ok å sitte klistret til Paradise Hotel med 12-åringen og fryde seg høylytt når deltagerne kaller hverandre feit, din jævla homo eller mongo, om det er ok å formidle at rettferdighet skjer fyllest når de pene ”vinner” over de stygge?

Idrettskjendiser, såvel som media, har et betydelig ansvar i forhold til hvordan de snakker med- og om andre mennesker. I kraft av å være forbilder med stor innflytelse, er de gjennom egen oppførsel med å definere og legitimere hva som er akseptabel oppførsel for oss andre.

Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekvenser er et faktum, og at alle – uavhengig av posisjon – er forbilder med et spesielt ansvar.