Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Tidligere denne uken, kunne man lese i en ny oversikt fra Cambell Collaboration, at antimobbeprogrammene ofte er effektive, og i gjennomsnitt fører til at mobbing reduseres med 20–23 prosent – og mobbeofre med 17–20 prosent. Ikke overraskende, viser også oversikten at intensive program som går over tid er mest effektive, og at de mest vellykkede tiltakene inkluderer foreldremøter, bedre tilsyn på lekeplasser, og disiplinære metoder som for eksempel samtaler med mobbere, henvisning til rektor og frafall av privilegier (Kilde: www.forskning.no).

I forbindelse med denne rapporten, ble jeg (gjennom denne bloggen) kontaktet av journalist Magrete Nåvik i NRK P1, som ønsket å snakke med meg om rollen som mobber, til programmet «Mellom himmel og jord». Hun ville vite mer om hva vi kan gjøre for å forebygge mobbing. Mitt umiddelbare svar var: Vi må bli mer nysgjerrige på mobberen!

For, hvem er disse mobberne – og kan vi med hånden på hjertet kalle det vellykket antimobbearbeid når strategiene vi ofte bruker funderes i korrigering og regulering av adferd – og i enkelte tilfeller regelrett uthenging av mobberene? Dette uten at vi samtidig er nysgjerrige og utforskende i forhold til hvilken funksjon mobbingen har for den som utøver den?

Nåvik opplevde som jeg, at det er vanskelig å få tidligere mobbere og deres foresatte i tale – og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke bare skam forbundet med å være et mobbeoffer – slik mange av historiene i boken min «Fordi jeg fortjener det» beskriver – men det er også for mange stor skam forbundet med å være en som har mobbet, eller å ha et barn som mobber andre.

Noen snakker selvsagt ikke om at de har mobbet, av grunner som handler om mangel på innsikt og fordi de ikke synes de har gjort noe galt. Men mange lar også være – til tross for sterk anger – å snakke om det. Paradoksalt nok av samme årsak som at mobbeofre synes det er vanskelig å snakke om hva de har opplevd. Tidligere mobbere er også redde for å bli utstøtt, at folk skal endre sin oppfatning av dem som person – tro at de er fulle av personlige problemer, avflata følelsesmessig og svake. Sannheten er at mange tidligere mobbere også sliter med skam og dårlig samvittighet – og at ikke alle mobbere kommer fra dårlige hjem uten grenser eller er urokråker fulle av personlige problemer.

Når jeg er rundt og holder foredrag, opplever jeg ofte at det etterlyses en bedre dialog med foreldrene til barn som mobber, og at mange dessverre har en opplevelse av at disse foreldrenes beste forsvar er angrep. Med tanke på hvordan vi snakker om mobberen, og samfunnets syn på hvordan de bør straffes for sine handlinger, er det kanskje ikke så rart?

Personlig tror jeg på en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet – og at vi alle er oss vårt ansvar bevisst når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi er med på å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot.

Dette spørsmålet fikk jeg avslutningsvis i intervjuet på P1:

Hvis du måtte velge – ville du at ditt barn skulle vært en som mobbet – eller en som ble mobbet?

Mitt svar, samt mer om hvem mobberene er,  kan du høre her: http://nl.nrk.no/podkast/aps/407/nrk_mellom_himmel_og_jord_2010-0905-1005_50296.mp3 (innslaget om mobbing startert i det 29.minutt)

Foredrag om mobbing

I kjølevannet av bokutgivelsen, og mye mediomtale, har jeg det siste halvåret fått mange forespørsler om å holde foredrag. Foredragene har sitt utspring i erfaringer jeg har gjort meg gjennom arbeidet med boken, personlige erfaringer og et langt arbeidsliv i psykiatrien.

Noen av foredragene holdes også sammen med Liv Skotheim (medforfatter av boken «Bitching» og journalist i Aftenposten).

Følgende foredrag holdes på forespørsel, og tilpasses hver målgruppe ut i fra størrelse og alderssammensetning:

Lærere

  • Skjult mobbing
  • Hvordan oppdage mobbing – hva tenker barn som mobbes og hva gjør de for å skjule det?
  • Mobbingens konskevenser
  • Forebygging – hvem har ansvaret?
  • Foreldresamarbeid

Elever

  • Hva er mobbing? (med utgangspunkt i skjult mobbing)
  • Konsekvenser av mobbing
  • Hva kan vi gjøre for å forebygge – hvem har ansvaret?
  • Mobbing og sosiale medier

Foreldre

  • Hva er mobbing? (med utgangspunkt i skjult mobbing)
  • Konsekvenser av mobbing
  • Hva kan vi gjøre for å forebygge – hvem har ansvaret?
  • Samarbeid med skolen
  • Mobbing og sosiale medier

Politikere

  • Hva er mobbing?
  • Samfunnsmessige konsekvenser av mobbing
  • Forebygging – hvem har ansvaret?
  • Politiske løsninger

Organisasjoner og bedrifter

  • Hva er mobbing?
  • Konsekvenser av mobbing – samfunnsmessige og personlige
  • Mobbing i arbeidslivet
  • Forebygging og intervensjon – hvem har ansvaret?
  • Sosiale medier

Alle foredragene inneholder eksempler fra virkeligheten, noe teori, en liten oppgave og er basert på dialog med tilhørerne. Foredragenes lengde er i utgangspunktet 1.5-2 timer (tilpasses etter behov) og holdes primært på ettermiddag- og kveldstid.

Ta gjerne kontakt på epost: mobbeboka@gmail.com dersom du/dere har forespørsel om foredrag og pris.

I går ettermiddag hadde jeg en fin samtale på Facebook-chatten, med en dame jeg aldri tidligere har møtt. Hun kontaktet meg etter å ha lest om meg i et ukeblad i vinter, og etter det har vi snakket sporadisk sammen om mobbing og andre livserfaringer. I går var temaet en mobbesak i Fredrikstad Blad, som vi begge hadde lest, og vi snakket litt rundt om det er riktig å utvise mobberne. Samtalen tok en vending til ettertanke, og er gjengitt med tillatelse. Her kommer du rett inn i samtalen:

Jeg: det er jeg enig i, men jeg mener også at man har et ansvar for å skaffe mobberne nødvendig hjelp og oppfølging

Anonym mor: Ja, så klart,for det er jo som regel der problemet ligger. Men det nytter ikke og hjelpe selve mobberen når kanskje det er mobberens hjemmeforhold som ikke er bra.Og mobbeofferet må også få kjenne på att hun/han betyr noe i denne striden som berører deres fremtid.

Jeg: det siste må være det overordnede, men om det er hjemmeforhold som gjør at mobberne er som de er, så mener jeg allikevel – og kanskje er det derfor enda viktigere – at noen griper inn også der, med tanke på å hjelpe til…

Anonym mor: Ja det er det jeg mener også. Jeg opplevde, etter og ha vært i avisene angående generelt mobbing i skolene,att mobberen til vår sønn ville prate med meg. Og hos han så viste det seg att han var sjalu for att vår sønn hadde det sy mye bedre hjemme,enn han selv,han var sjalu, som han sa.

Jeg: stakkars unge… det er virkelig trist at det er slik – og det tror jeg det er for mange barn dessverre

Anonym mor: Vår gutt har heldigvis forståelse for att denne gutten (som stod for mobbinga) prater med meg. Vår gutt har ett godt nettverk rundt seg som gjør han sterk i dag,vår gutt vet også om denne guttens forhold hjemme. Jeg har vært hjemme der og pratet en del også.

Jeg: så utrolig generøst og flott gjort av deg – jeg blir oppriktig glad for å høre at noen gjør slikt, selv om man bærer på vonde erfaringer selv. Det krever en enorm raushet –  som er så utrolig viktig for gutten din også. Han vokser opp med et godt forbilde :)

Jeg: kan jeg få lov til å skrive et innlegg i mobbebloggen om denne samtalen? Navngir selvsagt ingen, men synes slike eksempler bør deles – og nettopp dette med foreldreengasjement, det er hjertebarnet mitt :)

Anonym mor: Tusen takk Kristin. Men vår gutt blir ikke sterkere av og se att tidligere mobber synker ned,og har det vondt. Men vi mener gutten vår får selv bestemme sitt eget forhold til tiidligere mobber, vi foreldre mener att dette er hans eget valg, vi har ingen rett og blande oss i det, og det må tidligere mobber respektere også.

Ja, du kan bare skrive, men vi ønsker alt skal være anonymt, for at vår sønn skal få starte sitt eget liv, på sine premisser.

Jeg festet meg særlig ved en setning: «Men vår gutt blir ikke sterkere av og se at tidligere mobber synker ned, og har det vondt»

Rause mødre er gode forbilder.

Framsnakking

På tirsdag denne uken, holdt jeg foredrag om mobbing på Jar skole sammen Liv Skotheim i Aftenposten (forfatter av boken Bitching). 100 engasjerte, kloke og åpne elever hørte oss foredra om bitching (skjult mobbing), mobbingens opphav og konskevenser. Da Liv snakket om baksnakking og at det går inn i kategorien skjult mobbing, var det flere av elevene som nikket gjenkjennende og hadde mye på hjertet.

Det fikk Liv til å fortelle historien om en fest hun var på, hvor en liten gjeng satt og snakket stygt om en dame som ikke var tilstede. Flere var enige om at vedkommende var både sur og vanskelig. Liv bestemte seg for å gjøre et eksperiment, hun brøt derfor inn og sa: «Men – hun er jo en ganske god fotograf, da…?» De andre damene stoppet opp litt og nikket samtykkende: «Ja, jo – hun er jo det – også er hun jo veldig flink i jobben sin..»

Det ene gode ordet tok det andre rundt bordet, og når det kom til stykket, viste det seg at flere egentlig hadde fine ting å si om henne. En tankvekker for mange – også meg, første gangen jeg hørte historien (som er helt sann).

Jeg klager fra tid til annen over alskens invitasjoner som renner inn på Facebook. Da jeg kom hjem fra foredraget på Jar, hadde det dumpet inn nok en invitasjon – denne gangen en jeg hadde sansen for: Fansiden til  Framsnakking.

På siden deres står det:

Å framsnakke er å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre. Hjelp oss med å spre denne holdningen. Alle tjener på det.

Som jeg har skrevet om i mobbeboken «Fordi jeg fortjener det?»,  har vi alle et ansvar for hvordan måten vi omtaler andre på, påvirker omgivelsene våre – start derfor framsnakkingen nå!

Og ha en riktig god påske 🙂


For en tid tilbake fikk jeg en mail fra Lise Marie, en av bidragsyterne i boken, hvor hun kom med et tilbud som var så godt at jeg bokstavelig talt ikke trodde det var mulig – og derfor avslo høflig. Derimot skulle det vise seg, at Lise Marie og Magnus – som driver et lite produksjonsselskap , stod ved tilbudet om å lage en promofilm til boken – helt kostnadsfritt.

En sen ettermiddag i februar gikk vi i studio, og resultatet kan du se her:

Bilder: Øyvind Sviland – forside + “To personligheter”, Morten Prom – “Mann i vindu”, Anders Hoff – “Tvunget til taushet” og Maja Huse – “Styggedumma”.

Lyd: Øyvind Strand Endal

Underveis i arbeidet med boken – og i ettertid – har jeg skrevet og snakket mye om hvilket ansvar som hviler på oss voksne når det gjelder å opptre som gode forbilder både for egne og andres barn – i det øyemed å kunne forebygge mobbing. At det vi engasjerer oss i og applauderer på TV, er med på å legitimere hva barn og unge – ikke bare ler av – men også hvordan de synes det er akseptabelt å omtale og behandle andre mennesker.

Denne uken er det, som kjent for mange, sesongpremiere på flere kjente realityserier. Mange har i den forbindelse spurt meg om hva jeg synes om kroppsfokuset i Paradise Hotel og spillet som ofte foregår i kulissene på Farmen. Istedenfor å dømme seriene nord og ned – som følge av deres tilnærming til kropp, språkbruk og hersketeknikker – tenker jeg at ukens premierer åpner for spennende og viktige muligheter.

Ukens premierer er en gyllen anledning til å undre seg sammen med de unge – om hvordan det er akseptabelt å omtale andre mennesker og hvilke teknikker det er legitimt å bruke for å vinne spill og posisjoner. Det gir oss en anledning til å utforske hvordan de selv mener de hadde taklet å være i konfliktfylte og konspiratoriske situasjoner, og til å spørre de unge om hva de ville ha følt og gjort om noen snakket svært nedsettende om eller til dem, om noen løy og/eller stengte dem ute i sosiale sammenhenger. Sist, men ikke minst, en god anledning til å tilkjennegi hvor dine egne grenser går i forhold til hvordan andre får behandle deg – og hvordan det ville ha påvirket deg om noen trådte over disse grensene.

Realityserier har mest sannsynlig kommet for å bli – det samme har mobbing. Det fritar oss allikevel ikke – som enkeltindivider – fra å engasjere oss og være oss vårt ansvar bevisst – i en tid hvor media stadig sjeldnere synes å være det.

«Sånne som meg»

For snart en uke siden ble det avholdt en fantastisk lanseringsfest på M3, for mobbeboka «Fordi jeg fortjener det?». På det meste var det over 200 mennesker tilstede for å hylle boka og prosjektet. Festen bestod av rørende sang, energifylt dans, nydelige taler og høytlesning fra boken.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

«Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette».

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden, tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre siden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har ikke tidligere møttes, men har hatt kontakt gjennom Twitter og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vår lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av «Fordi jeg fortjener det?». Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesketyper samlet på ett sted. Ei heller hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for «sånne som meg» – og deg. Tusen takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker

%d bloggers like this: