Om å gripe inn og selv bli grepet

Jeg har brukt formiddagen til å lese og svare på eposter sendt til mobbeboka@gmail.com. Her følger et utdrag fra en lang og nydelig mail jeg mottok i forrige uke. Den er skrevet av en klok og svært velformulert kvinne, som jeg er stolt over at vil dele tekstene sine i boka.

…Jeg kjenner at noe av det du skriver om på bloggen din som rører meg aller mest, er situasjonen rundt datteren din. Jeg blir sint på læreren hennes.
På de andre elevene. Men mest av alt får jeg lyst å fortelle deg at jeg
synes du er en uendelig klok og sterk mamma for datteren din! Du vet det
forhåpentligvis selv hvor viktig det du gjør er, det er vel derfor du
orker å stå i det vanskelige, men jeg vil likevel gjerne si det til deg
også. Det at du holder ut den revnende smerten det er å høre på barnet
ditt fortelle, det at du orker å ta inn over deg hvor vondt hun har det og
hva de voksne og barna på skolen får henne til å føle om seg selv, at du
orker det betyr et hav av forskjell. Når du orker å lytte og vite, kan hun
fortelle. Og det høres ut som du bekrefter henne på en helt nydelig måte!
Jeg vil bare heie på deg for det! og håper at du finner noen gode måter å
hjelpe henne på. Og at du selv ikke blir helt utslitt på veien. Uansett
hva skolen klarer å stille opp med eller ikke – vit at det du gjør for
datteren din er helt uvurdelig! Du betyr den viktigste forskjellen tror
jeg.
Det ble visst en lang mail dette her….
Ønsker deg alt godt!

Det er mye ved dette utdraget, resten av mailen hennes og teksten hun la ved, som beveger meg sterkt og som fikk meg i tenkemodus. Her følger et utdrag av svaret mitt – som jeg brukte flere dager på å klare og skrive:

Takk for en lang og gripende mail. Tårene renner etter å ha lest både
mailen og den siste teksten din.

…Jeg unner deg av hele mitt hjerte å ha funnet en god mann som du vil dele resten av livet med –
og som ser ut til å tåle at du har en større erfaringskoffert enn
mange andre. Det er nettopp det det handler om – som du skriver om min
datter og meg – å tåle og anerkjenne andres smerte og erfaringer.

Holde ut med det – sammen. Som Eidsvåg sier: Eg kan ikkje gå alle
skritta for deg. Men gudene skal vite at jeg gjerne skulle ha gjort
det for datteren min. Å være vitne til at ett av de menneskene du
elsker høyest her i verden må oppleve og tåle gjentatte overtramp og
trakassering, uten å kunne beskytte – er noe av det mest
hjertskjærende man kan oppleve (tror jeg). Og kanskje er det en av grunnene til at
mange foreldre og andre ikke ser – og heller ikke griper inn.

Kanskje det er for vondt?

Etter den omtalte Telefonsamtalen til en dårlig mor, så gikk jeg i
vakum i mange dager. Følelsene det aktiviserte rundt min egen barndom
og min egen følelse av usynlighet – i mange sammenhenger i livet – ble
overveldende og nærmest invalidiserende. Vanligvis er jeg en
handlingens kvinne, som kaster meg rundt og gjør de «riktige tingene»
– rent intuitivt. Men jeg klarte det ikke – ikke da.

Jeg måtte be min eksmann om være bindeleddet mellom skolen, de andre foreldrene og oss. Jeg var
livredd for at jeg projiserte mine egne og voldsomme reaksjoner over på
henne – og at jeg ved dét ville komme til å skade hennes sak.
Emosjonene raste ukontrollert og stygge tanker om de andre barna og deres
foreldre, overveldet meg. Jeg hadde lyst til å ringe rundt, møte opp
på skolen, skrike, kjefte og true!

Heldigvis roet det seg og jeg fikk skrevet av meg en hel del. Det, sammen med idéen om boken og senere
responsen på den, så har jeg funnet tilbake til handlekraften. Nå
føler jeg meg trygg på hva som er hennes følelser og hva som er mine.

Dette ble mye om meg og mitt, men grunnen til at jeg skriver om det,
er at det ble en tankevekker i forhold til å forstå hvorfor mange ikke
ser og ikke griper inn. Jeg oppdaget mange nye følelser i meg selv og
jeg fikk deler av min egen barndom slengt midt i ansiktet. Jeg har
aldri tenkt på meg selv som et mobbeoffer – og langt mindre snakket om
det jeg opplevde i barneskoleårene. Jeg liker som de fleste andre å ha
fokus på det jeg har klart og det faktum at jeg til alt overmål har
klart meg godt. Jeg har nok vært reddere enn jeg selv har forstått,
for at folk skulle se på meg svak – slik man gjerne tenker om erklærte offere.
Det har vært en stor tankevekker for «En flink pike».

Da jeg ba moren min lese innlegget Unnskyld for at jeg er lei meg i Krøllebloggen – noe jeg egentlig gruet meg litt til (av en eller annen grunn var jeg redd for at hun ville synes at jeg overdrev og ikke ville like tanken på at jeg så meg selv som et mobbeoffer), så ringte hun meg opp og sa:

Du har vært altfor snill i din omtale av det som skjedde i løpet av de årene. Det du opplevde var mye, mye verre enn det du har beskrevet. Du må ikke slutte å skrive om det du har opplevd, du har så utrolig mye å tilføre andre ved å sette ord på hvordan det virkelig var. Og husk en viktig
ting, jenta mi – du har ikke lenger noen du må beskytte.

Det var svært viktige ord å høre – etter så mange år.

 

 

Reklame

Read Full Post »