Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Avmakt’

Gjensyn med avmakten

 Et av de sterkeste minnene jeg sitter igjen med når jeg tenker på tiden da jeg ble mobbet, er følelsen av avmakt. Følelsen av at andre har makt over ditt liv, at andre har deg i sin makt. Følelsen av at du ikke har noe du selv skulle sagt, at du lever på andres nåde. Det er en følelse jeg sverget at jeg aldri skulle oppleve igjen i voksen alder.

Nå ville skjebnen det annerledes, som den jo egentlig alltid vil.

I forrige uke fikk jeg et ubehagelig gjensyn med avmakten min i forhold til fysisk overmakt og trusselen om fysisk vold. Da min gravide kone og jeg, sammen med dagbarn og to og et halvt år gammel sønn, var på vei til bussen, var det en hyggelig person som stoppet bilen sin og lot oss slippe over veien. Før vi rakk å komme oss over, suste en bil forbi, rett foran min kone og min sønn. I motsatt kjøreretning tuter en annen bilist sint, fire-fem ganger. Jeg blir rasende og strekker frem høyrearm, viser fingeren.

Det som skjer så, forløper så fort. Bilen stopper, snur, står en stund ved et vikepliktskilt og svinger så over veien og inn på fortauet. Ut kommer en ung mann, sikkert midt i tjueårene, solariumsbrun og sprekkferdig av muskler. Foran min kone og to barn vil han at jeg skal slåss med ham, fordi jeg viste ham fingeren. Jeg har ingen hensikt om å gjøre det. Jeg setter ikke ned dagbarnet, den ett år gamle gutten jeg har på armen, han som ville løpt rett ut i veien om jeg slapp ham. Han påstår jeg gjemmer meg bak ungen. Jeg sier at det gjør jeg ikke, men jeg vil ikke slåss. Hvorfor viste jeg da fingeren? Hva faen feiler det meg? Kunne vi ikke gått over veien der det var fotgjengerfelt rett borti svingen? Fotgjengerfeltet er en kilometer unna, svarer jeg, og det var en som stanset for oss, han måtte da ha sett det, det var jo tre biler foran ham. Han er fortsatt klar for å slåss, jeg hadde da uansett ikke noe med å vise fingeren til ham. Om jeg ikke vet hvem han er, hvor lenge har jeg egentlig bodd her ute? Han er nemlig godt kjent her ute, sier han og nevner kallenavnet sitt. Jeg antar han ikke er kjent for sitt milde vesen og sier at jeg får vel sjekke opp hvem han er. Han er villig til å gi meg en sjanse siden jeg ikke vet bedre. Men, fortsetter han, hva var det godt for å vise fingeren? Min kone var på vei over med min sønn, svarer jeg, jeg oppfattet situasjonen med tuting og rusing av motor som truende og ble sint. Bare ikke gjør det igjen, sier han, og forklarer at han har en dårlig dag. Jeg tar med frue, to barn og vogn og går mot busstoppet mens jeg ønsker ham en bedre dag enn han har hatt hittil.

Jeg vet innerst inne at jeg har taklet situasjonen best mulig. Barna og min kone er skånet for å se meg bli slått ned, en traumatisk opplevelse de godt kan være foruten. Jeg har fått roet ned gemyttene og unngått en tøff situasjon for hele familien.

Det hjelper meg lite når jeg kommer hjem, når jeg får fordøyd det som tok bare et par minutter på fortauet. Da kommer følelsen av avmakt, av frykt, av å være i en annen persons vold. Da kommer den ekle klumpen av frykt som brer seg fra magen og sprer seg som en kreftsvulst ut i resten av kroppen. Så kommer sinnet igjen, det svære, vonde, svarte sinnet, som eter meg opp innenfra og ut. Raseriet og hevntørsten. Jeg sitter igjen og er elleve år gammel, på gulvet i gangen hjemme,  etter å ha gjemt meg i en time i en busk på vei hjem fra skolen. Jeg sitter igjen og er liten, svak og maktesløs og sverger at ingen, ingen skal noensinne få meg til å føle meg slik igjen, noensinne.

Avmaktsfølelsen er ikke der til daglig, jeg har det godt, jeg er en blid og selvstendig voksen mann med god selvtillit og føler meg som regel sterk og i kontroll over mitt eget liv. Derfor kommer denne følelsen tilbake som et massivt sjokk som rykker teppet vekk under beina på meg. Gjensynet viser meg at jeg aldri helt vil komme meg over det jeg opplevde som barn, aldri helt. Selv om jeg er mye sterkere enn jeg var da, selv om jeg er trygg, selvstendig, voksen, er det likevel en del av meg som alltid vil føle seg liten og redd, en liten del av meg som kryper sammen som et barn i gjensynet med avmakten.  

 

Denne historien mottok jeg i går, av en svært nær venn

Read Full Post »

%d bloggers like this: