Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘baksnakking’

På tirsdag denne uken, holdt jeg foredrag om mobbing på Jar skole sammen Liv Skotheim i Aftenposten (forfatter av boken Bitching). 100 engasjerte, kloke og åpne elever hørte oss foredra om bitching (skjult mobbing), mobbingens opphav og konskevenser. Da Liv snakket om baksnakking og at det går inn i kategorien skjult mobbing, var det flere av elevene som nikket gjenkjennende og hadde mye på hjertet.

Det fikk Liv til å fortelle historien om en fest hun var på, hvor en liten gjeng satt og snakket stygt om en dame som ikke var tilstede. Flere var enige om at vedkommende var både sur og vanskelig. Liv bestemte seg for å gjøre et eksperiment, hun brøt derfor inn og sa: «Men – hun er jo en ganske god fotograf, da…?» De andre damene stoppet opp litt og nikket samtykkende: «Ja, jo – hun er jo det – også er hun jo veldig flink i jobben sin..»

Det ene gode ordet tok det andre rundt bordet, og når det kom til stykket, viste det seg at flere egentlig hadde fine ting å si om henne. En tankvekker for mange – også meg, første gangen jeg hørte historien (som er helt sann).

Jeg klager fra tid til annen over alskens invitasjoner som renner inn på Facebook. Da jeg kom hjem fra foredraget på Jar, hadde det dumpet inn nok en invitasjon – denne gangen en jeg hadde sansen for: Fansiden til  Framsnakking.

På siden deres står det:

Å framsnakke er å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre. Hjelp oss med å spre denne holdningen. Alle tjener på det.

Som jeg har skrevet om i mobbeboken «Fordi jeg fortjener det?»,  har vi alle et ansvar for hvordan måten vi omtaler andre på, påvirker omgivelsene våre – start derfor framsnakkingen nå!

Og ha en riktig god påske 🙂


Read Full Post »

Nær historie om stort mot og følelsen av å være annerledes, skrevet av Mylian, en jente jeg har vært heldig å komme i kontakt med gjennom Erfaringsbloggen:

Jeg har aldri vært en av de som passet spesielt godt inn noen plass. Spesielt ikke der jeg egentlig hørte hjemme. Barneskolen var en evig runde med mobbing for hvordan kroppen min var. Jeg var liten og tykkfallen frem til syvende. Da gikk jeg fra å være tykkfallen, til å få markerte former. Også det ble noe de andre kunne mobbe meg for. Men det gjorde ikke så mye, jeg hadde min gjemmeplass gjennom barneskolen. Noe som var bare mitt, ingen av de andre barna kunne se meg der.

De andre barna spilte fotball eller håndball. Jeg danset. Jeg hadde aldri noen ønske om å bli en prima ballerina, men jeg ville vise at jeg også kunne være flink i noe. Jeg var velsignet med en utrolig dyktig danseinstruktør som så at jeg ikke egnet meg som ballerina. Mitt felt ble sportsdans, og der fikk jeg briljere. Jeg var en dyktig sportsdanser, noe som sikkert førte til at jeg gikk fra å være en stor, liten jente, til å bli nett, men med kurver. Jeg mistet det formløse fettet de andre barna kunne erte meg for, og fikk former som jeg gjemte bort i store klær. Jeg var i det minste ikke tykk lengre.

De store klærne geleidet meg gjennom ungdomsskolen. Ingen så meg, ingen tok notis av meg. Det var deilig. Jeg kunne gjemme meg i mengden, ingen behøvde å se meg lengre. De gangene jeg eksponerte meg selv på noen slags måte, var når jeg danset. Men der gjorde det ingenting, det var fortsatt min verden. Jeg skilte dans og skole, og når jeg danset, fikk jeg være svane. På skolen var jeg anonym igjen. Det ble min redning. Skulle jeg vært til overmåte synlig på ungdomsskolen, i likhet med barneskolen, vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Men det gikk. Jeg gikk ut fra ungdomsskolen med gode karakterer, og kunne søke meg hvor som helst på videregående. Jeg gikk ikke ut ifra ungdomsskolen med noen premie for mest sosiale elev, men jeg hadde fått være i fred, og jeg kunne gjøre hva jeg ville nå. Jeg kunne dra hvor jeg ville for å gå på skole. Jeg valgte skole med omhu. Jeg valgte en skole i en ny by, og håpet på en ny start, med blanke ark.

Blanke ark fikk jeg. Jeg var virkelig en av de elevene som blomstret på videregående. Jeg beholdt de store klærne, andre skulle ikke få mobbe meg for kroppen her også. Men jeg fikk videreutvikle sosiale ferdigheter, ble mer åpen og turte å gi av meg selv. Det var en helt ny opplevelse å kunne gi av seg selv, uten å måtte være redd for å bli dømt. Eller mobbet, i verste tilfelle. Men store klær ble mitt varemerke på videregående, og det var greit. Det var min ting, og ingen sa noe på det heller.

Ut fra videregående bar det, i rasende fart. Aldri hadde jeg opplevd at år på skolebenken hadde gått så fort før. Tiden for å skilles fra gode venner stod for dør, og det var greit. Jeg hadde lært meg at det var mulig for mennesker å bli mer voksne.

Så jeg flyttet til en ny by, med friskt mot. Jeg vet ikke hva jeg regnet meg, men noe i meg håpet om å bli tatt imot med åpne armer også her. Jeg var tross alt trådd inn i de voksnes rekker. Jeg fikk meg en liten leilighet, og jobb som servitør.

Plutselig var jeg åtte år gammel igjen, og tilbake på barneskolen. Jeg klarte helt fint å omstille meg til å skulle gå i figurnære klær igjen. Ingen mobbet kropp, jeg fikk derimot en del komplimenter for at jeg hadde en flott kropp. Men jeg hadde gjort tabben å flyttet til en liten by. Jeg fikk fort stempel som raring, og einstøing. Byen tok ikke godt imot meg, og det ble begynnelsen på den verste mobbingen jeg noensinne har opplevd.

Jeg klarte aldri å skape meg vennskapelige bånd til kollegene mine, de ble bare mennesker jeg jobbet med. Utgangspunktet mitt var labert. Jeg kjente ingen i denne nye byen, og det ble ikke som forespeilet. En del skumle tanker fikk utvikle seg hos meg. Kanskje de gode vennene på videregående ikke var venner, de var mennesker som måtte tolerere meg på grunn av at vi gikk på samme skole? En depresjon meldte seg etter tre ensomme måneder i ny by. Jeg hadde ingen som jeg kunne støtte meg til. Jeg kunne ikke ringe mamma eller pappa. Det ville bydd på forklaringsproblemer. Jeg hadde måtte forklart at mobbingen begynte på barneskolen, og hadde fortsatt derifra. Jeg måtte kanskje forklare hvorfor jeg var så sjenert. Jeg visste jeg ikke kom til å klare å takle mamma og pappa, så jeg isolerte meg i enda større grad. Om det virkelig var mulig. Jeg sluttet å snakke med kolleger, jeg snakket kun med de gjestene jeg måtte håndtere. Jeg ble mer innesluttet enn jeg noensinne hadde vært.

Jeg opplevde baksnakking fra kolleger, og andre som ikke kjente meg på noen måte. Til og med det å skulle handle ble en utfordring, fordi mennesker hvisket om meg der. Jeg ble den rare jenta i byen. Hun som aldri snakket med noen. Jeg vil tro mange regnet med det var noe feil med meg, siden jeg ikke skapte meg et nettverk eller fikk noen venner. Realiteten var at det var vanskelig for meg, og når jeg ikke klarte det på første forsøk gav jeg opp. Jeg var fortsatt sjenert, feig og livredd. Enn om noen så meg for den jeg egentlig var? En liten tykk pike som ikke passet inn noen plasser?

Jeg så aldri utfrysningen fra en hel by, for hva det var. Mobbing. Mobbing fra voksne mennesker. Mobbing fra mennesker som skulle kunne gripe inn når barn og tenåringer gjorde sånt. Og det var kanskje min feil, som låste meg så. Jeg frøs til is. Når første forsøk feilet, dukket den lille tykke jenta opp igjen. Jenta som bare ønsket aksept, men som ikke ante hvordan hun skulle prøve å få det. Denne gangen kom ikke store klær til å hjelpe meg.

Jeg fattet en beslutning etter et år, på plassen som fortonte seg som helvette for meg. Jeg måtte pakke sakene mine, og flytte igjen. Jeg begynte å pakke ned tingene mine. Enn om det ble akkurat det samme på en ny plass? Skulle jeg bare gi opp? Skulle jeg seile gjennom livet, ensom, som en slags nomade? Den tykke jenta som flyttet hver gang det ble for ille? Jeg kunne fortsatt ikke ringe mamma. Det ville by på for mange problemer. midt opp i alle de jeg hadde fra før.
Tingene ble pakket ut på ny plass. Denne gangen måtte det gå. Dette, eller ingenting. Gikk ikke dette, så jeg bare en utvei. Jeg hadde fått meg ny jobb, som servitør igjen. Kanskje jeg var heldigere denne gangen. Verre kunne det i alle fall ikke bli.

Jeg møtte opp første dag, litt sjenert og umåtelig redd. Men jeg møtte en smilende pike, som tok vel imot meg. Jeg fikk en god start, og fikk et godt utgangpunkt. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde fått meg et lite, men trygt nettvekt. Jeg trivdes! For andre gang i løpet av mitt liv, trivdes jeg!

I denne lille, men koselige byen fikk jeg starten jeg trengte. Jeg fikk et solid nettverk, og møtte Aron. Aron ble mitt livs første, og hittil største kjærlighet. Han var hele min verden, og for første gang i mitt liv, lærte noen meg om min egen verdi. Per i dag er jeg veldig klar over min egen verdi. Ikke fordi jeg har fått høre det hele livet. Men fordi jeg var heldig. Jeg møtte på et knippe nydelige mennesker i det jeg var i ferd med å gi opp.

Jeg vet nå at jeg ikke kan gi opp. Jeg vokste meg stor og sterk, til slutt. Greit, kanskje ikke stor, men sterk er jeg. Jeg skal i sommer flytte til Trondheim, en storby for første gang i mitt liv. Og det kommer til å gå fint! Fordi jeg endte opp som en sterk, engasjert og smart jente. Jeg fikk endelig ryggraden og beinet i nesen som jeg trengte.

Det er første og siste gang jeg forteller den historien.

Read Full Post »

De siste dagene har jeg mottat nær 50 henvendelser fra mennesker som på ulikt vis ønsker å bidra til skrivingen av Den store mobbeboka. En kjapp gjennomlesing viser at omlag 20 av innsenderene er i tvil om de egentlig har vært utsatt for mobbing – for som flere sier: Det var jo ikke synlig, så jeg er ikke sikker på om det kvalifiserer til å kalles for mobbing. Det var ingen som slo meg. Jeg var jo bare usynlig. Jeg er sikker på at det var mange som hadde det mye verre enn meg og hvis ikke denne teksten er noe for boka så bare si i fra, jeg blir ikke lei meg.

Flere nevner også at de ikke turde å fortelle noen om hva de opplevde mens det skjedde, da de ikke ønsket å bli stemplet som mobbeoffer. Andre lot være å si noe fordi de ønsket å være usynlig og ikke få mer negativ oppmerksomhet rettet mot seg. Mange sier at de som voksne ikke tør fortelle sine egne barn at de ble utsatt for mobbing, da dette av mange oppfattes som et svakhetstegn og fordi mange i dag er av den oppfatning at det er noe ved de barna som mobbes, som gjør at de mobbes. De forstår ikke sosialt samspill osv og blir derfor lette bytter. Hvem ønsker å komme med slike innrømmelser for sine barn?

Onsdag denne uken var jeg på et foredrag av Liv Skotheim (debattredakør i Aftenposten) og Ragnhild Fjellro (lektor på UIO med spesialfelt kjønn og medier). Anledningen var boken Bitching av Skotheim og Anna Holm Vågeland, utgitt på Pax forlag i desember 08.

Bitching omtales ofte som jentemobbing, skjult eller usynlig mobbing og har tradisjonelt sett vært mest fremtredende blant jenter. Norsk senter for adferdsforskning i Stavanger rapporterer allikevel om at dette er en mobbeform som er sterk vekst også blant gutter/menn. I dette innlegget som er inspirert av foredraget, kommer jeg til å omtale det som skjult mobbing. Noen av eksemplene jeg bruker, har jeg lånt fra foredraget.

Hva er skjult mobbing?

Dan Ulweus definerte i 1992 mobbing på følgende måte: Mobbing er gjentatt ondsinnet eller negativ adferd rettet mot en eller flere som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en sårende eller ubehagelig måte, er også mobbing.

Skjult mobbing har et lite fysisk språk og er den formen for mobbing som minner mest om voksenlivet – og som etter min mening i aller høyeste grad utspiller seg i voksenlivet. Den skjulte mobbingen spiller på at de færreste av ikke ønsker å bli sett på som en taper eller et offer. Den foregår ofte på en slik måte at den er vanskelig å bevise og «ta folk» for, og er i mange tilfeller en avansert form for sosial manipulasjon man kan se hos barn helt ned til 3 års alder. Medievitere og forskere er enige om at serier som Paradise Hotel, One tree Hill og Gossip Girl, er eksempler på konstruksjoner som gir både unge og voksne adgang til adferd og strategier de ikke ellers har.

De samme påpeker at de voksnes tilstedeværelse og reaksjoner under slike programmer er det som påvirker de unge sterkest. De oppfordrer voksne til å sette et fotnedslag og stille spørsmål som: Hva skjedde nå? Synes du var greit at hun oppførte seg sånn mot han gutten? Er han kul, eller? Faktumet er at mange voksne applauderer konfliktende i feks Paradise Hotel og gjerne kommer med slengbemerkninger om kropp, intellekt og utseende underveis. Seriene i seg selv er ikke nødvendigvis nedbrytende, men måten vi reagerer på er med på å legitimere denne type adferd ovenfor barna våre.

  • Utfrysing – både synlig og skjult: Blir ikke bedt i bursdager eller på fest. Alltid valgt til sist når lag skal velges i gymmen. Inviteres ikke med i leken. Falske vennskap – innrømmes ikke med andre til stede og droppes helt når andre muligheter byr seg. Eks: Å snakke nedsettende om en venninne man har vokst i fra, for å forsvare at man ikke lengre ønsker å ha noe med vedkommende å gjøre, kan være starten på en type baksnakking som utvikler seg til mobbing og kan ende fatalt for den som blir omtalt
  • Baksnakking, ironi, nedlatende kroppsspråk og spøk på andres vegne: Eks: En jente som ikke hadde turd eller orket å gå på skolen på 14 dager grunnet sjikanering og mobbing, lot seg omsider overtale til å komme tilbake, etter nitidig innsats fra skolen og foreldrene. Da hun kom inn i klasse rommet ble hun møtt med kommentaren: «Jøss, er du her? Vi trodde du hadde tatt livet av deg, vi. Eh, vi bare tulla, da – du må jo tåle en spøk».
  • Ryktespredning, nettmobbing og sms: Eks: En jente var venneløs gjennom hele ungdomsskolen og opplevde at ingen ville ha noen med henne å gjøre uten å vite hvorfor. Til slutt var det en som fortalte henne at det gikk rykter om at hun brukte samme tampongen hele uken når hun hadde mensen. (Noe som selvsagt ikke var sant). De andre elevene snakket om hvor urenslig hun var, at hun luktet og var udelikat og ønsket derfor ikke å ha noe med henne å gjøre. Merk; det gikk flere år før hun fikk vite årsaken og omfanget av ryktene, til tross for at det var en kjent sak på hele skolen.

Hvem er det som bitcher?

10 av 100 norske jenter utsettes for usynlig mobbing. Av 100 jenter er 8 drillet på metodene beskrevet over. 10 er aktive hjelpere som er med i gjengen.  15 er hjelpere uten å være direkte involvert i gjengen. 30 er uaffiserte. 20 er tilstede uten å se eller gjøre noe.

De 8 mobberne er smarte, vellykkede, ressursterke, godt likt av mange – inkludert lærerne. De har ingen åpenbar grunn til å mobbe andre. Det er ofte jenter med høy selvtillit – men, og dette er viktig; de er jenter med lavt selvbilde. Det at mobberne ofte besitter sterke posisjoner i flere sosiale sammenhenger, gjør at mange av dem som mobbes blir selve symptomet og bæreren av det som er galt. Flere har fortalt meg at det har medført at tiltakene som blir satt inn, blir rettet mot dem og ikke mobberne. Selv har jeg nettopp vært vitne til hvordan skolen håndterer mobbeproblematikken rundt min egen datter. Hun er den som får 5 kryss for flinkhet når hun ikke reagerer så sterkt eller setter så tydelige grenser for seg selv at mobberne opplever det vanskelig. De innsendte historiene og foredraget Bitching viser at det ikke er et enkeltstående eksempel.

Konsekvenser av skjult mobbing

Psykologer som forsker på dette fenomenet, konkluderer med at det kan ta årevis å komme over følelsen av å bli sviktet av sine egne (jenter mobbes av jenter de kjenner) – og at de kan gjøre det svært vanskelig å utvikle nære vennskap og relasjoner i voksenlivet. Det er dessuten svært mye skam knyttet til mobbing, noe som gjør at man ikke forteller det til noen. Istedet gjør man alt for å være inkludert og lar være å sette grenser for seg selv og/eller tilkjennegi normalpsykologiske reaksjoner som sinne og gråt. Flere av de som har skrevet til meg, forteller at de ofte av omgivelsene har blitt omtalt som kalde og utilnærmelige og at dette er noe de også har brakt med seg inn i parforhold og i arbeidslivet – som et forsvar mot å bli dolket i ryggen.

Husk: Ingen er født bitch eller mobber. Det er dessuten lov å være mye uten å be om unnskyldning for det!

 

Read Full Post »

%d bloggers like this: