Dette er en vanskelig bloggpost å skrive. Som mor til et barn som har blitt mobbet, representerer den min største frykt – at mobbingen og dens konskevenser, skal bli så tung å bære at livet på et tidspunkt blir ulevelig.
På Oprah Winfrey Show, hørte jeg nettopp om unge, glade og flinke gutter som har tatt livet av seg på grunn seksualisert mobbing og mobbing på Internett. Livet blir uutholdelig, også for barn.
På tv2nyhetene.no, i en artikkel fra i sommer, kan man lese at det til Seksjon for sorgstøtte ved Akershus Universitetssykehus, kommer foreldre for å få hjelp etter at barna har tatt sitt eget liv på grunn av mobbing. Livet blir uutholdelig også for barn som har blitt mobbet i Norge.
Underveis i bokprosjektet mitt, har jeg snakket med flere foreldre som forteller at barna deres – fra 8 år og oppover – strever med selvmordstanker som følge av mobbing. Andre forteller at de selv som barn, både ønsket og forsøkte å dø som følge av mobbing. Jeg kjenner personlig også voksne som har valgt å avslutte livet fordi de ikke orker å kjempe lenger.
Tenk deg følgende: Barnet ditt kommer hjem fra skolen og forteller at han er lei av alle de stygge kommentarene fra andre i klassen, at han skjønner at han må være stygg og fæl siden de sier sånn. Så setter han fra seg sekken og går opp på rommet sitt og setter seg foran pcen. Når du kommer opp til ham litt senere, så finner du ham hengende i en ledning i vinduet. (Dette er et eksempel fra virkeligheten)
Hvor lett er det ikke å si til barnet sitt i forbifarten – det er bare ord, du må ikke høre på dem, det er de andre som er dumme som sier slikt. For meg er du vakrest og flinkest i hele verden uansett…
Hvor ofte sier lærerer til elever – bare overse dem, det går nok over snart?
Skal vi overse? Jeg mener vi ved den minste lille mistanke om mobbing, har plikt som voksne, til å undersøke hva som ligger bak slike uttalelser. Vi må stoppe opp, stille spørsmål og henvende oss til skolen og andre foreldre – selv om barnet ikke ønsker det. Jeg vet at mange barn går langt i å dekke over det de faktisk opplever, i frykt for at foreldrene skal sette i gang i et apparat som gjør det enda verre. Mange av dem som blir mobbet ønsker seg bare to ting – å være usynlig og få være i fred.
Senter for adferdsforskning i Stavanger, forteller at undersøkelser viser at mobbing skjer allerede fra 3 års alder – altså lenge før barna begynner på skolen. Personlig synes jeg det er betimelig å ha fokus på det som skjer på skolen og skolens ansvar – men vi trenger et bredere fokus. Vi er nødt for å starte den upopulære diskusjonen mange av oss kvier oss for – den som handler om oss selv og vårt eget ansvar som voksenperson og forbilde.
Barn må fra tidlig alder lære at de har rett til å være den de er og at de har rett til å hevde seg, beskytte seg og ikke være et offer. De må lære at det finnes grenser det ikke er lov for andre å overskride. Vi må utstyre barna med en GPS, så de kan navigere gjennom livet vel vitende om at de har rett til å besitte kontrollen over hva som er akseptabelt. Vi som voksne må være gode og tydelige forbilder som ikke selv godtar å bli behandlet dårlig – vi må vise barna våre at vi reagerer på overtramp og ikke selv inntar en aktiv rolle som offer. Vi må oppfordre barna til å si i fra, dytte unna – veilede dem i forhold til kroppsspråk og stemmeføring. Alt fra å snakke høyt og bestemt, til å lene seg fremover eller reise seg opp.
I følge den amerikanske barnepsykiateren Susan Lipkins, viser det seg at blant 50% av de barna som sier tydelig nei og setter grenser ved forsøk på mobbing, så gjentar det seg ikke. Hun mener at barn kan lukte det perfekte offeret – de som blir opprørte og ubekvemme, men som ikke forsvarer seg – som tåler og tier.
Det er viktig ikke å undervurdere det faktum at barn og unge som forteller om mobbing – i enkelte miljøer – kan bli sett på som tystere og at mobbingen derfor kan eskalere i et slikt omfang at det til slutt utgjør en risiko for hele familien. Til tross for rådene over, er det viktig ikke å ha et ensidig fokus på selvforsvar og at det er hele løsningen. Jeg vet om familier som har opplevd drapstrusler, knuste vinduer og hacking av datamaskiner.
Vi må dessuten også huske at mobberne og mobbeofferne, ikke utgjør den største gruppen. Barn påvirker andre barn, ofte mer enn voksne. Vi må bidra til å skape et positivt gruppepress og på den måten også hjelpe den største gruppen – de som ser på og lar være å gripe inn.
Det finnes ingen enkle løsninger – dessverre – men mobbing er i første instans de voksnes ansvar – og det er et kollektivt ansvar. Tiden er overmoden for å starte diskusjonen om hvilke ord vi bruker når vi omtaler andre mennesker. Tenke over hva vi ler av på TV. Være bevisst på eget kroppsspråk. Sette grenser for oss selv og markere urett. Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekevenser er et faktum. Vi må aldri glemme at graden av smerte som følger mobbingen, kan være ulevelig.
Mange barn som blir mobbet, utvikler depresjon som tegn på belastningene de lever med. Her er noen signaler det er verdt å være observant på:
- Tilbaketrekking – isolerer seg foran pc/TV
- Spiser mindre eller mer
- Lyver om venner
- Ønsker ikke å delta i sosiale sammenhenger som de før har likt/deltatt i
- Irritabilitet
- Fjern –vanskelig å få i tale. Konsentrasjonsproblemer
- Somatiske plager som hodepine og magevondt
- De som har en tendens til å være aktive, kan bli overdrevent aktive, selv om de er triste
- Endring i søvnmønster – sover mer eller mindre enn før
Den beste måten å finne ut om barnet er deprimert på, er å snakke med det og si hva du ser og tenker
Den store mobbebloggen 