De siste dagene har jeg mottat nær 50 henvendelser fra mennesker som på ulikt vis ønsker å bidra til skrivingen av Den store mobbeboka. En kjapp gjennomlesing viser at omlag 20 av innsenderene er i tvil om de egentlig har vært utsatt for mobbing – for som flere sier: Det var jo ikke synlig, så jeg er ikke sikker på om det kvalifiserer til å kalles for mobbing. Det var ingen som slo meg. Jeg var jo bare usynlig. Jeg er sikker på at det var mange som hadde det mye verre enn meg og hvis ikke denne teksten er noe for boka så bare si i fra, jeg blir ikke lei meg.
Flere nevner også at de ikke turde å fortelle noen om hva de opplevde mens det skjedde, da de ikke ønsket å bli stemplet som mobbeoffer. Andre lot være å si noe fordi de ønsket å være usynlig og ikke få mer negativ oppmerksomhet rettet mot seg. Mange sier at de som voksne ikke tør fortelle sine egne barn at de ble utsatt for mobbing, da dette av mange oppfattes som et svakhetstegn og fordi mange i dag er av den oppfatning at det er noe ved de barna som mobbes, som gjør at de mobbes. De forstår ikke sosialt samspill osv og blir derfor lette bytter. Hvem ønsker å komme med slike innrømmelser for sine barn?
Onsdag denne uken var jeg på et foredrag av Liv Skotheim (debattredakør i Aftenposten) og Ragnhild Fjellro (lektor på UIO med spesialfelt kjønn og medier). Anledningen var boken Bitching av Skotheim og Anna Holm Vågeland, utgitt på Pax forlag i desember 08.
Bitching omtales ofte som jentemobbing, skjult eller usynlig mobbing og har tradisjonelt sett vært mest fremtredende blant jenter. Norsk senter for adferdsforskning i Stavanger rapporterer allikevel om at dette er en mobbeform som er sterk vekst også blant gutter/menn. I dette innlegget som er inspirert av foredraget, kommer jeg til å omtale det som skjult mobbing. Noen av eksemplene jeg bruker, har jeg lånt fra foredraget.
Hva er skjult mobbing?
Dan Ulweus definerte i 1992 mobbing på følgende måte: Mobbing er gjentatt ondsinnet eller negativ adferd rettet mot en eller flere som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en sårende eller ubehagelig måte, er også mobbing.
Skjult mobbing har et lite fysisk språk og er den formen for mobbing som minner mest om voksenlivet – og som etter min mening i aller høyeste grad utspiller seg i voksenlivet. Den skjulte mobbingen spiller på at de færreste av ikke ønsker å bli sett på som en taper eller et offer. Den foregår ofte på en slik måte at den er vanskelig å bevise og «ta folk» for, og er i mange tilfeller en avansert form for sosial manipulasjon man kan se hos barn helt ned til 3 års alder. Medievitere og forskere er enige om at serier som Paradise Hotel, One tree Hill og Gossip Girl, er eksempler på konstruksjoner som gir både unge og voksne adgang til adferd og strategier de ikke ellers har.
De samme påpeker at de voksnes tilstedeværelse og reaksjoner under slike programmer er det som påvirker de unge sterkest. De oppfordrer voksne til å sette et fotnedslag og stille spørsmål som: Hva skjedde nå? Synes du var greit at hun oppførte seg sånn mot han gutten? Er han kul, eller? Faktumet er at mange voksne applauderer konfliktende i feks Paradise Hotel og gjerne kommer med slengbemerkninger om kropp, intellekt og utseende underveis. Seriene i seg selv er ikke nødvendigvis nedbrytende, men måten vi reagerer på er med på å legitimere denne type adferd ovenfor barna våre.
- Utfrysing – både synlig og skjult: Blir ikke bedt i bursdager eller på fest. Alltid valgt til sist når lag skal velges i gymmen. Inviteres ikke med i leken. Falske vennskap – innrømmes ikke med andre til stede og droppes helt når andre muligheter byr seg. Eks: Å snakke nedsettende om en venninne man har vokst i fra, for å forsvare at man ikke lengre ønsker å ha noe med vedkommende å gjøre, kan være starten på en type baksnakking som utvikler seg til mobbing og kan ende fatalt for den som blir omtalt
- Baksnakking, ironi, nedlatende kroppsspråk og spøk på andres vegne: Eks: En jente som ikke hadde turd eller orket å gå på skolen på 14 dager grunnet sjikanering og mobbing, lot seg omsider overtale til å komme tilbake, etter nitidig innsats fra skolen og foreldrene. Da hun kom inn i klasse rommet ble hun møtt med kommentaren: «Jøss, er du her? Vi trodde du hadde tatt livet av deg, vi. Eh, vi bare tulla, da – du må jo tåle en spøk».
- Ryktespredning, nettmobbing og sms: Eks: En jente var venneløs gjennom hele ungdomsskolen og opplevde at ingen ville ha noen med henne å gjøre uten å vite hvorfor. Til slutt var det en som fortalte henne at det gikk rykter om at hun brukte samme tampongen hele uken når hun hadde mensen. (Noe som selvsagt ikke var sant). De andre elevene snakket om hvor urenslig hun var, at hun luktet og var udelikat og ønsket derfor ikke å ha noe med henne å gjøre. Merk; det gikk flere år før hun fikk vite årsaken og omfanget av ryktene, til tross for at det var en kjent sak på hele skolen.
Hvem er det som bitcher?
10 av 100 norske jenter utsettes for usynlig mobbing. Av 100 jenter er 8 drillet på metodene beskrevet over. 10 er aktive hjelpere som er med i gjengen. 15 er hjelpere uten å være direkte involvert i gjengen. 30 er uaffiserte. 20 er tilstede uten å se eller gjøre noe.
De 8 mobberne er smarte, vellykkede, ressursterke, godt likt av mange – inkludert lærerne. De har ingen åpenbar grunn til å mobbe andre. Det er ofte jenter med høy selvtillit – men, og dette er viktig; de er jenter med lavt selvbilde. Det at mobberne ofte besitter sterke posisjoner i flere sosiale sammenhenger, gjør at mange av dem som mobbes blir selve symptomet og bæreren av det som er galt. Flere har fortalt meg at det har medført at tiltakene som blir satt inn, blir rettet mot dem og ikke mobberne. Selv har jeg nettopp vært vitne til hvordan skolen håndterer mobbeproblematikken rundt min egen datter. Hun er den som får 5 kryss for flinkhet når hun ikke reagerer så sterkt eller setter så tydelige grenser for seg selv at mobberne opplever det vanskelig. De innsendte historiene og foredraget Bitching viser at det ikke er et enkeltstående eksempel.
Konsekvenser av skjult mobbing
Psykologer som forsker på dette fenomenet, konkluderer med at det kan ta årevis å komme over følelsen av å bli sviktet av sine egne (jenter mobbes av jenter de kjenner) – og at de kan gjøre det svært vanskelig å utvikle nære vennskap og relasjoner i voksenlivet. Det er dessuten svært mye skam knyttet til mobbing, noe som gjør at man ikke forteller det til noen. Istedet gjør man alt for å være inkludert og lar være å sette grenser for seg selv og/eller tilkjennegi normalpsykologiske reaksjoner som sinne og gråt. Flere av de som har skrevet til meg, forteller at de ofte av omgivelsene har blitt omtalt som kalde og utilnærmelige og at dette er noe de også har brakt med seg inn i parforhold og i arbeidslivet – som et forsvar mot å bli dolket i ryggen.
Husk: Ingen er født bitch eller mobber. Det er dessuten lov å være mye uten å be om unnskyldning for det!
Den store mobbebloggen 