Framsnakking

På tirsdag denne uken, holdt jeg foredrag om mobbing på Jar skole sammen Liv Skotheim i Aftenposten (forfatter av boken Bitching). 100 engasjerte, kloke og åpne elever hørte oss foredra om bitching (skjult mobbing), mobbingens opphav og konskevenser. Da Liv snakket om baksnakking og at det går inn i kategorien skjult mobbing, var det flere av elevene som nikket gjenkjennende og hadde mye på hjertet.

Det fikk Liv til å fortelle historien om en fest hun var på, hvor en liten gjeng satt og snakket stygt om en dame som ikke var tilstede. Flere var enige om at vedkommende var både sur og vanskelig. Liv bestemte seg for å gjøre et eksperiment, hun brøt derfor inn og sa: «Men – hun er jo en ganske god fotograf, da…?» De andre damene stoppet opp litt og nikket samtykkende: «Ja, jo – hun er jo det – også er hun jo veldig flink i jobben sin..»

Det ene gode ordet tok det andre rundt bordet, og når det kom til stykket, viste det seg at flere egentlig hadde fine ting å si om henne. En tankvekker for mange – også meg, første gangen jeg hørte historien (som er helt sann).

Jeg klager fra tid til annen over alskens invitasjoner som renner inn på Facebook. Da jeg kom hjem fra foredraget på Jar, hadde det dumpet inn nok en invitasjon – denne gangen en jeg hadde sansen for: Fansiden til  Framsnakking.

På siden deres står det:

Å framsnakke er å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre. Hjelp oss med å spre denne holdningen. Alle tjener på det.

Som jeg har skrevet om i mobbeboken «Fordi jeg fortjener det?»,  har vi alle et ansvar for hvordan måten vi omtaler andre på, påvirker omgivelsene våre – start derfor framsnakkingen nå!

Og ha en riktig god påske 🙂

Reklame

Read Full Post »

«Sånne som meg»

For snart en uke siden ble det avholdt en fantastisk lanseringsfest på M3, for mobbeboka «Fordi jeg fortjener det?». På det meste var det over 200 mennesker tilstede for å hylle boka og prosjektet. Festen bestod av rørende sang, energifylt dans, nydelige taler og høytlesning fra boken.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

«Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette».

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden, tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre siden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har ikke tidligere møttes, men har hatt kontakt gjennom Twitter og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vår lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av «Fordi jeg fortjener det?». Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesketyper samlet på ett sted. Ei heller hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for «sånne som meg» – og deg. Tusen takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker

Read Full Post »

Fra ropert til høreapparat

Om boken

Det er en underlig, spennende og krevende tid. I dag har det blitt sendt ut pressemeldinger om boken, jeg har blitt intervjuet og har lest korrektur på et par andre intervjuer. Alt med sommerfugler og spenning i kroppen, mens små drypp med tilbakemeldinger på boken, har begynt å fylle mailboksen. Allerede i går var Virrvarr klar med sin fine omtale av boken, noe som satte i gang mange tanker – både om prosessen, men også om bokens betydning og oppbygging.

Virrvarr er inn på noe vesentlig i sin omtale av boken – dette er en spesiell bok på mange måter. Ikke bare har jeg brukt sosiale medier og dens dialogbaserte kommunikasjon til å lage den, men jeg har ervervet meg en dypere innsikt, bredere kunnskap og mange nye relasjoner underveis i prosessen. Samtidig har måten boken har blitt laget på, vekket stor oppmerksomhet i mange ulike medier, og den har i sannhet både tjent sin misjon og eksistert – dog ikke i håndfast materiale – i flere måneder før den slippes i butikkene.

Det å skrive en bok i kontinuerlig dialog med lesere og bidragsytere, gjør at mange allerede har et sterkt eierforhold til boken og sikkert også svært ulike forventninger til hva den inneholder. Mange har sagt eller skrevet til meg, at det å kunne få fortelle sin historie på denne måten, har utgjort en enorm forskjell sett i forhold til det å godta mobbingen som en del av livet og historien sin. Slike uttalelser har påvirket meg sterkt i skriveprosessen. Jeg hadde – og har fortsatt – en sterk agenda med boken. Boken skal tilbake individfokuset og vi skal bli vårt eget ansvar betydelig mer bevisst når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Med ny kunnskap og innsikt – i kombinasjon med den sterke stemmen jeg har vært heldig å få bruke  i ulike medier – endret skriveprosessen seg underveis.

Boken gikk fra i utgangspunktet å være en ropert, til å bli et høreapparat.

Jeg startet innledningsvis med å utdype betydelig mer enn det jeg endte opp med å gjøre til slutt. Underveis oppdaget jeg nemlig at det som ble både faglig og mer forskningsmessig forankret, forstyrret det sterke og personlige uttrykket i historiene.

Det viktigste med denne boken har hele tiden vært å slippe til stemmer vi vanligvis ikke hører. Min stemme høres nå til stadighet både her og der, og er derfor tonet noe ned i boken. For første gang (meg bekjent) er den mobbeutsatte i fokus uten synsing, analyser, spørsmålstegn og objektive konklusjoner. Jeg har ønsket å behandle disse stemmene med respekt og varme, og har derfor også valgt å ta med tekster som ikke er av høylitterær kvalitet (selv om de er betydelig bearbeidet språkmessig sett). Dette fordi historiene i sin kompleksitet eller enkelhet, forteller oss noe vi trenger å vite mer om. Jeg stoler på at du som leser boken, underveis, vil se poenget med en slik prioritering.

Det fine er at jeg sitter med nok materiale til en bok til. Dersom debatten og dialogen fortsetter i kjølevannet av «Fordi jeg fortjener det?», tenker jeg i bok nummer to å utdype, undersøke og kan hende driste meg til noe mer synsing. Jeg er allerede i dialog med en journalist og et par fagpersoner om en slik oppfølger, og ser frem til å ta fatt på dette arbeidet – om den tid kommer.

Mitt ønske er at du som kommer til å lese boken, åpner den med en innstilling om fordomsfritt å lytte og være åpen i ditt møte med menneskene som har bidratt til å lage den.

Avslutningsvis vil jeg beklage at bokens vakre bilder, dessverre ikke ytes rettferdighet i boken, grunnet feil hos trykkeriet. Dette rettes opp til neste opplag, for ja,vi er optimister og tror at mer enn 1500 mennesker vil og bør lese «Fordi jeg fortjener det?».

God fornøyelse.

(Uttrykket «fra ropert til høreapparat, er lånt i ærbødighet fra et av Marius Eriksen i Sermo Consultings mange foredrag om sosiale medier og web 2.0)

Innlegget er også postet i A Curly Life

Read Full Post »

«Fordi jeg fortjener det?»

– En bok om mobbing, håp og ansvar

I dag er det nøyaktig tre uker til lansering av boken som har blitt til blant annet gjennom denne bloggen. Dette skal selvsagt behørig markeres og informasjon om hvor og når, kommer jeg tilbake til. Dog håper jeg alle som har bidratt, eller «bare» synes boken er verdt å feire i seg selv, vil delta.

Om boken:

Fordi jeg fortjener det? er et resultat av tidenes engasjement i norske sosiale medier. Gjennom å bruke blogging, Twitter, Facebook og Flickr, samlet Kristin Oudmayer inn over 200 historier om mobbing.

Boken tar tilbake individfokuset og lar stemmer vi vanligvis ikke hører, komme til orde. Gjennom svært personlige tekster møter vi mobberen, den mobbeutsatte og deres familier, som gir leseren et hjerterått innblikk i mobbingens opphav og konsekvenser. Enkelte forteller at de opplevde fysisk ubehag som kvalme, angst og søvnløshet da begynte å skrive, og mange har aldri tidligere fortalt sin historie. Flere av bidragsyterne i boken har valgt å være anonyme av hensyn til familie og arbeidsgiver. Noen er redde for å bli mobbet på nytt, mens andre frykter nok en gang å bli sett på som et utskudd og et offer.

Bidragsyterne er i alderen 17-66 år, og tekstene viser med tydelighet at mobbing rammer på tvers av sosiale lag og aldersgrupper. Boken gir innsikt i hvilke faktorer som er avgjørende for om livet som mobbeutsatt blir levelig eller ikke. Den bringer håp og plasserer ansvaret der det skal være – hos deg og meg.

Blant bidragsyterne er kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Aslak i Gatas Parlament, Olaf Thommessen og bloggeren Ida Jackson.

Boken kan forhåndsbestilles på forlagets hjemmeside

Read Full Post »

Forbilder og ansvar

I går ble den årlige idrettsgallaen arrangert i Håkons hall, og NRK var som vanlig ansvarlig både for gjennomføring og sending. Tradisjonen tro ble nasjonale idrettsutøvere hyllet for sin innsats i året som gikk og flere kjente idrettspersonligheter var blant prisutdelerne. Som tidligere og nåværende forbilder, burde det føles som en ære å få være med å løfte idretten og det den står for, gjennom å dele ut priser.

På Idrettsforbundets nettsider kan man lese følgende, i anledning en kampanje som skal forebygge og bekjempe diskriminering  av homofile, og som jeg velger å tro har sitt utspring i forbundets grunntanke om en inkluderende og tolerant idrett:

1.6 Toleranse og likeverd

Mål:

Å utvikle toleranse, forståelse og skape erkjennelse av menneskers likeverd for å unngå diskriminering, trakassering og hets.

Ansvar:

Alle organisasjonsledd.

Det er nulltoleranse for diskriminering og trakassering uansett kjønn, etnisk bakgrunn, livssyn, seksuell orientering og funksjonshemming.

Kari Traa og Steinar Hoen – begge profilerte idrettskjendiser og store forbilder for både voksne og barn – hadde det ærefulle oppdraget å dele ut prisen til årets trener (som forøvrig ble Åsmund Martinsen, treneren til Andreas Torkildsen). Duoen Traa og Hoen innledet med følgende – til latter fra salen og helt sikkert hos mange foran TV-skjermene hjemme:

«Tippeligaklubbene har gjort et felles nyttårsforsett: de skal ikke ansatte Tom Nordlie i 2010. Men nyttårsforsettene brytes som kjent allerede i februar».

Og før Traa og Hoen åpnet vinnerkonvolutten, fortsatte de til stor latter fra den fullsatte OL-arenaen Håkons Hall:
«Prisen går til Tom Nordlie…nei, han er jo ikke nominert». (www.dagbladet.no)

I dag går Tom Nordlie ut i Dagbladet og VG og reagerer kraftig på det han opplever som ren mobbing.  Hvorpå Klaus Wiese som var prosjektleder for sendingen sier det «ikke var vondt ment» og Hoen, på sin side, sier det bare var «for moro».

Fordi intensjonen ikke var å mobbe, og fordi det bare var «for moro», så er det greit å stå foran 1 million seere – mange av dem barn og unge – å henge ut en mann som, ja, riktig nok er omstridt og selv har tatt sin plass i media, men som like fullt fortsatt både er familiemann, arbeidstaker – og et menneske?

Jeg tror heller ikke deres intensjon var ondsinnet og ment som mobbing. Men – mobbingens vesen er nettopp slik at det er “lov” å snakke stygt om- og harselere med folk – fordi alle andre gjør det. Og mange har ment og mener mye om Nordlie og hans stil.

I boken «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag, februar 2010), skriver jeg om at tiden er overmoden for å starte en diskusjon om hvilke ord vi bruker når vi omtaler andre mennesker. Tenke over om uenighet i sak/stil gjør det legitimt å rakke ned på og latterliggjøre utseende og valgene til mennesker man er dypt uenig med. At vi må tåle å ta et oppgjør med oss selv når det gjelder hva vi ler av på TV med barna til stede: om det er det ok å sitte klistret til Paradise Hotel med 12-åringen og fryde seg høylytt når deltagerne kaller hverandre feit, din jævla homo eller mongo, om det er ok å formidle at rettferdighet skjer fyllest når de pene ”vinner” over de stygge?

Idrettskjendiser, såvel som media, har et betydelig ansvar i forhold til hvordan de snakker med- og om andre mennesker. I kraft av å være forbilder med stor innflytelse, er de gjennom egen oppførsel med å definere og legitimere hva som er akseptabel oppførsel for oss andre.

Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekvenser er et faktum, og at alle – uavhengig av posisjon – er forbilder med et spesielt ansvar.

Read Full Post »