«Man beskriver ikke folk slik de er, men slik de får deg til å føle deg», hørte jeg en gang min venn Marco Elsafadi si under et inspirerende foredrag. En setning som har blitt svært viktig når jeg holder foredrag om mobbing.
Jeg har holdt et stort antall foredrag dette året, og jeg er ydmyk over muligheten jeg har fått til å nå ut til mange mennesker med et budskap jeg brenner for, og tror inderlig på: Det finnes håp, og vi har alle et ansvar.
For noen dager siden var jeg innleder på en motivasjonskveld i regi av FRI (et tilbud for å bedre kontinuiteten i arbeidet med å få soningsfanger tilbake i samfunnet), på Nyby’n aktivitetskafé i Drammen. Temaet var mobbing, med utgangspunkt i boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. På forhånd var det varslet stor interesse for temaet, og at det ville komme tilhørere fra både sonings- og behandlingsinstitusjoner i nærheten.
Under forberedelsene til innlegget, gikk det opp for meg at det å snakke om dette temaet til akkurat denne målgruppen, kanskje er noe av det viktigste og mest spesielle jeg har gjort så langt. I tillegg skulle min bror, mor og stefar også være til stede og høre meg snakke om dette for første gang.
Allerede før jeg begynte å snakke, var jeg dypt beveget av stemningen i det stappfulle lokalet. Her var de tøffeste, barskeste og mest skamfulle og sørgmodige guttene og jentene fra fengslene, gata og institusjonene samlet. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på hva jeg fikk være en del av denne kvelden.
For første gang fortalte jeg om en del av oppveksten min, som har vært svært skambelagt. Jeg fortalte om det å vokse opp med rusmisbruk, og sviket jeg opplevde da faren min, etter skilsmissen fra min mor, gikk fra å love en hel masse og aldri holde noe – til å trekke seg helt unna og ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg fortalte om hvor skamfullt og uforståelig det var for meg som barn. Og at jeg i stedet for å fortelle om sorgen jeg bar på, laget meg de utroligste eventyrhistorier, som jeg presenterte for andre som en sannhet – og som gjorde meg enda mer utsatt i forhold til mobbingen jeg opplevde på den tiden.
Slidesene jeg hadde ble fort overflødige, og foredraget ble mest av alt en lang og nær dialog med tilhørerne. Jeg fikk høre vonde historier fra flere fedre, om hvordan deres barn ble mobbet grunnet måten de har levd- eller lever livet sitt på – med rus og kriminalitet. Og hvor vanskelig det er å bli tatt alvorlig av hjelpeapparatet når man ønsker å hjelpe til – av de samme årsakene. Flere hadde også svært gode tanker rundt ansvaret de selv har for å beskytte barna når de har dårlige perioder – og at rusen ikke fritar dem fra å sette barnets beste først.
Det var mye som gjorde inntrykk denne kvelden, men særlig to spørsmål utmerket seg. En av de store, flotte gutta – min bror – spurte meg og alle de andre som var tilstede:
«Er det slik, at vi som er tidligere rusmisbrukere, og kanskje har en kriminell fortid, må godta, som en konsekvens av livet vi har levd, å bli sett ned på, ekskludert og utestengt? Er det sånn at vi faktisk fortjener det på grunn alt vi har gjort?»
En annen av gutta, som jeg fikk spesielt god kontakt med, spurte:
”Etter det du har fortalt om det du har opplevd, så lurer jeg veldig på hva det var som gjorde at du har klart deg så bra. Kan du si litt om det?”
Selv om jeg har tenkt det mange ganger, og nevnt det i ulike sammenhenger, var det svært spesielt å kunne si – med moren min tilstede – at det var fordi jeg har en mor som har vært stabilt tilstede. En mor som alltid har trodd på meg og aldri har latt meg gi opp. Hvorpå han svarte, som en del av et lengre svar:
”Takk for svaret ditt. Du er heldig – jeg har aldri hatt noen…”
Etter vi var ferdige, kom flere av tilhørerne bort til meg med spørsmål og tilbakemeldinger. En av gutta klemte meg og sa: ”Tusen takk for at du gjorde dette for oss. Dette trengte jeg å høre. Du gir tilbake troen på at jeg skal fortsette å kjempe for å bli inkludert – og for datteren min”.
Da jeg satt på toget hjem, ble det plutselig veldig klart for meg: Tross alle hyggelige og takknemlige tilbakemeldinger, så hadde jeg gitt dem få, om noen, svar i det hele tatt. Svarene lå i dem selv, og jeg var den heldige som fikk være tilstede når mange av dem oppdaget det.
Jeg er fortsatt fylt av denne kvelden. Aldri har jeg opplevd sterkere nærhet eller blitt vist større tillit i en foredragssituasjon. Og aldri har jeg vært vitne til et mer åpent og inkluderende fellesskap. Aldri har jeg vært stoltere av familien min. Det å møte mennesker der de er, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.
Når jeg tenker tilbake på denne kvelden, kommer stadig Marco Elsafadis kloke ord tilbake. Det samme gjør denne setningen fra Gabriellas sång:
«Jag har aldrig glömt vem jag var. Jag har bara låtit det sova»
Innlegget er også postet i A Curly Life
Den store mobbebloggen 