Flere har skrevet til meg og spurt om mobbing i hjemmet kan regnes som mobbing. På foredraget Bitching – om skjult mobbing – kunne Liv Skotheim, en av forfatterne av boken ved samme navn, fortelle at det i følge forskere, ikke er uvanlig at mobbere bringer mobbing med seg inn i par- og andre familierelasjoner. Jeg mottar gjerne bidrag til boken om mobbing i hjemmet, da dette antageligvis er et lite omtalt og studert fenomen. Her følger en ung kvinnes tanker og erfaringer om temaet:
Jeg er en helt vanlig jente som fremdeles bor hjemme. Her bor jeg med min mor og bror på. Vi er som alle andre, alt annet enn perfekte. Jeg lengter heller ikke etter å bli perfekt, men jeg skulle ønske min stemme ble hørt innimellom.
Jeg har ingen planer om å bli hjemme veldig mye lengre, men det er en del ting som gjør at jeg bor her. Som for så vidt heller ikke har noe med det jeg ønsker å formidle med dere alle.
I kveld, som mange andre kvelder ligger broren min å provoserer. Vi krangler normalt en del, som alle søsken, men den siste tiden har jeg vært og blitt ganske frustrert. Jeg føler broren min begynner å bli litt nærgående og personlig.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men når han dag og ut dag inn kan sitte å legge ord i munnen på meg, fortelle meg at jeg har en viss type sinnstemning og hvordan jeg er denne dagen. I dag har jeg ikke vært noe særlig sammen med de andre, jeg klarer det ikke lengre. Å få slengt i trynet at jeg er sur og grinete og diverse andre ting, mens jeg egentlig ikke har sagt noe eller gjort noe som tilsier at dette stemmer.
Vi kranglet heftig før vi spiste middag tidligere i kveld, som ikke er uvanlig. Det er alltid meg mot røkkla, og jeg er dum som har andre meninger. Jeg har begynt å trekke meg vekk og heller spise alene enn å spise sammens med de to andre, som etter min mening, slafser i seg maten som om de var griser. Broren min er verst, en skulle ikke tro han fikk mat hos pappa liksom. Det er galt å si i fra og galt å gå vekk.
Jeg begynner å svare helt rolig og pent, selv om fortvilelsen lyser trolig ganske klart fordi stemmen min høres skingrende og lettere svak ut. Jeg må og løfte den så han kan høre den i andre enden av rommet, ett stykke unna. Derfor får jeg passet påskrevet og han på 12 sitter og forklarer at jeg hever stemmen, når jeg absolutt ikke gjør det. Fortvilelsen og de paniske følelsene brer seg i kroppen, mens jeg prøver å forklare at jeg ikke er sur og jeg må heve stemmen for å svare han helt der i andre enden.
Du må ikke tro at det gir seg ennå, han gir seg nemlig ikke ennå og fortsetter kappløpet om å få meg sint. Jeg kjenner sinnet brer seg i kroppen. Jeg er ganske fortvilet, samtidig som mamma ikke enser hva som skjer. Jeg har allerede rukket og spørre om hun kan stoppe han ett par ganger, og jeg får null respons annet enn ett kvarthjerta forsøk på å be han stoppe. Det ser nemlig ikke ut til å plage henne, at jeg er frustrert mens han ler (det som oppfattes som) en hånlig latter.
Det klikker for meg og jeg ANER IKKE hva jeg skal gjøre, følelsen av å volde han alvorlig smerte er nå ganske stor. Jeg kan ikke akkurat gjøre det, men jeg har lyst. Det er to mennesker, jeg har lyst til å slå her i verden og det er min mor og bror. ALDRI harjeg hatt lyst til å slå noen andre før. Fornuftig som jeg er, slår jeg ikke levende individer, så jeg lar det gå utover fryseren. Lukket får jeg en real smell og jeg setter meg ned igjen pottesur, klar for en slosskamp om det var dét det stod på. Broren min ler enn på lenge, og mamma er ignorant som normalt.
Når mamma kommer forbi meg litt senere på kvelden så prøver jeg å spørre hvorfor hun tillater dette, og jeg får bare ett unnskyldende svar om at jeg kan være stygg jeg også og at det på den måten går opp i opp. FORDI jeg er stygg tilbake når jeg ikke takler mer. Jeg er fullt klar over at jeg kan være skikkelig stygg i kjeften, men jeg er bare menneskelig jeg også. Jeg nevner konsekvenser, og jeg får den slengt rett tilbake til trynet mitt. Jeg sier at er det sånn du ser det , må jeg også ha konsekvenser. Men sier også at broren min er TOLV(!) han kan ikke få gjøre fritt som han vil uten regler. Jeg har det faktisk på mange måter strengere, jeg får lov til mye mindre og hun tolererer mindre fra meg. Sånn var det også før jeg ble voksen.
Tilslutt så nevner jeg at dette minner meg faktisk litt om mobbing, hever mora mi stemmer og blir sint før hun slenger ut at nå strekker jeg strikken så langt at den snart sprekker. Jeg holder kjeft og gidder ikke mer krangling i kveld. Jeg er lei, og føler meg psykisk utslitt og nedtråkket.
Dette er strengt tatt bare en helt normal kveld her i huset, og det skjer flere ganger i uken. Kveldene ender ofte med at jeg forsvinner ut av bildet enten psykisk eller fysisk fordi jeg blir så nedbrutt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.
Jeg får høre at det er jeg som er problemet og jeg som er kravstor. Jeg er kanskje kravstor når jeg ber om å få bli tatt hensyn til jeg også. Spesielt når det kommer til enkelte ting, som å ikke sove i stua mens det er andre her og vi har tilgjengelig seng og ikke bare spise dårlig og usunn mat.
Så jeg ble sittende å tenke litt da, og følelsen jeg sitter igjen med minner veldig om det som kan defineres som mobbing. Jeg sitter igjen med en følelse av å være fornektet, fornedret og mindreverdig. Jeg føler meg ikke som ett fullverdig familiemedlem, snarere en hushjelp som aldri gjør nok på noen som helst måte. Hver gang jeg prøver å snakke med familien min om det, så er det min feil og jeg er kravstor. Det tar tre sekunder og det går rett ut av hodet på mamma igjen. Da betyr det ingenting, fordi det ikke er sånn det ”skal” være.
Er det bare jeg som mener det er en form for mobbing?
Den store mobbebloggen 