Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘mobbing’

P3-dokumentaren «Selvironi uten armer og ben» er et sterkt eksempel på at selvironi er en viktig ressurs. Men det er ikke en løsning for alle.

Komikeren Sebastian Tjørstad forteller oss om hvordan hans evne til å bruke selvironi har gjort ham til den han er i dag. Vi kan også høre klipp fra showene hans, hvor han, for å bruke hans egne ord, kødder med seg selv og gjerne gir andre frie tøyler til å kødde med ham.

For Sebastian har selvironien utvilsomt vært en viktig ressurs som har gjort ham mindre sårbar og gitt ham en mulighet til å hevde seg, som mange både beundrer og misunner ham. Som mange andre blir jeg inspirert av styrken og åpenheten Sebastian Tjørstad viser, og tenker at vi er mange som har noe å lære av hans innstilling til livet og sine egne begrensninger.

Er det så enkelt?

I samme dokumentar sier komiker Kjartan fra «Kjetil og Kjartan-show» at selvironi er viktig for å unngå mobbing, og sammenstiller manglende selvironi med å være selvhøytidelig. Dette er uttalelser som gjør meg bekymret. For er det virkelig så enkelt, at om man bare kan le litt av seg selv, så avvæpner man mobberen og slipper unna? Hva skjer når voksne mener at om du ikke kan le av deg selv, så er du selvhøytidelig og mangler evnen til å innrømme feil – egenskaper de færreste av oss ønsker å bli assosiert med, nettopp fordi det gir signal som å være selvopptatt og kan hende også pompøs?

Jeg har de siste årene snakket med- og holdt foredrag for flere tusen barn og unge om mobbing og hva det vil si å være et godt forbilde for andre. Noe av det som opptar dem mest, er om det er greit å tulle med alt – inkludert seg selv – og hvordan man kan sette tydelige grenser for hva man aksepterer og ikke, når det gjelder spøk fra andre.

Ikke med på spøken

At enkelte situasjoner kan avvæpnes ved at man ler litt av seg selv, er hevet over enhver tvil. For barn og unge som er trygge på seg selv i utgangspunktet og er sammen med mennesker de er trygge på, kan dette være en god strategi. Også for oss voksne kan det være befriende å slå seg på låret og le litt av seg selv, når vi kløner med noe vi ikke mestrer fullt ut. Men for sårbare barn og unge som har opplevd krenkelser av ulik karakter (som kan være helt ukjent for andre), kan det være vanskelig å le av seg selv med troverdighet, og for mange vil det virke helt umulig å leve opp til en forventning om å være morsom, når det eneste de ønsker er å være usynlig og slippe uønsket oppmerksomhet.

Barn og unge jeg har snakket med forteller at det å late som man er med på «spøken» ved å le av seg selv, ikke endrer følelsen det som sårer gir inni dem. Mange skulle heller ønsker de hadde klart å sette tydelige grenser for seg selv ved å si: «Det der er det ikke greit at du sier til meg», istedenfor å le utvendig og gråte innvendig.

«Kom igjen ‘a, vi bare tulla»

I tillegg til ønsket om å være usynlige, blir mange barn og unge som opplever mobbing og krenkelser, svært selvkritiske og opptatt av å gjøre alt perfekt for at ingen skal kunne ta dem for noe. Mange blir også usikre på seg selv, og redde for å snakke i forsamlinger. Dessverre er det slik at mange av disse ofte får høre ting som «du må jo tåle litt, da», «kom igjen ‘a, vi bare tulla. Du må jo tåle en spøk og kunne le litt av deg selv du, også». Rett nok, barn og unge må rustes til å tåle en hel del. Men å latterliggjøre dem, og omtale de som av helt ulike årsaker ikke klarer å le av seg selv, som selvhøytidelige, er neppe det som gir trygghet til å slå av en spøk når alvoret sprenger på bak øyelokkene.

I motsetning til «ironigenerasjonen», som aldri mener alvor, som tillater seg å tulle med alt og alle, og ikke trenger å stå til ansvar for noe – fordi det var jo bare kødd – vil forventningen om å skulle være morsom på egen bekostning, heller gi mange sårbare barn og unge nok en grunn til å føle seg utilstrekkelige og dumme som ikke klarer dét engang.

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra NRK P3, og kan også leses på NRK Ytring

 

 

Read Full Post »

I avisa Nordlys kan man i dag lese psykolog Jan Atle Andersens uttalelser om at mobbeofre må slutte å la seg mobbe. I Aftenposten har han utdypet noe mer, og sier: «Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet».

Jeg har hørt Andersen uttale lignende ting tidligere, og som mange andre blir jeg rystet over hans manglende kunnskap når det gjelder det faktum at mennesker som blir mobbet, som regel ikke har mulighet til å komme ut av offerrollen ved å endre væremåte. Hans tenkning og menneskesyn må ikke skape presedens for hvordan vi tenker om dem som opplever krenkelser i form av mobbing eller andre typer overgrep.

Min erfaring er, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker som har opplevd mobbing eller andre overgrep, at det å være et offer er forbundet med svært lite status og opplevelse av makt. Det siste de fleste ønsker, er at noen skal oppdage at de har blitt mobbet. Vel vitende om at flere enn Andersen, forbinder det med svakhet og stakkarslighet. Når Andersen snakker om ofre slik han gjør, er han med på å opprettholde stigma rundt hvem det er som blir mobbet, uten tanke for at mange av dem både er kloke, innsiktsfulle og velfungerende mennesker – tross sin sårbarhet.  At noen mennesker er sårbare og mottagelige for mobbing, gir ikke andre rett til å utsette dem for krenkelser og overgrep.

I boken «Fordi jeg fortjener det?», har jeg skrevet om viktigheten av at vi som voksne lærer barna våre å sette tydelige grenser for seg selv, slik at de blir mindre sårbare. Vi må utstyre barna med en indre GPS som gjør dem i stand til å navigere gjennom livet. Det handler både om å være rause og inkluderende forbilder som foreldre, men like viktig er det å være gode forbilder når det gjelder å sette grenser for seg selv, og vise barna at vi ikke godtar å bli dårlig behandlet. På samme måte som barn lar seg påvirke av våre holdninger når det gjelder å ha romslighet for annerledeshet, så blir barn også påvirket av å være vitne til hva vi voksne lever med av overtramp og urettferdighet på egne vegne.

Vi som voksne har et ansvar for å gjøre barn best mulig rustet til å møte en verden hvor ting både kan være ubehagelig, vanskelig og potensielt krenkende. En viktig del av dette er å hjelpe barn å sortere det de opplever – ikke alt som er ubehagelig eller medfører uenighet og kamp, er mobbing.  Det er dog ikke ensbetydende med at barn blir i stand til å kunne velge bort å bli såret – noe som heller ikke skal være et mål. Det må aldri bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser.

Mange barn, unge og voksne tror at de fortjener å bli mobbet. Ikke bare fordi de ikke passet inn i samfunnsmalen, men også fordi de attpåtil ikke klarte å beskytte seg selv. Jeg er redd Andersens uttalelser underbygger deres følelse av utilstrekkelighet og skam, og gjør det enda vanskeligere å be om hjelp – i en for enkelte – uutholdelig livssituasjon.

Det bør være hevet over enhver tvil, at det aldri er mobbeofferets skyld at det blir mobbet – like lite som at det er voldtektsofferets skyld at det blir voldtatt.

Innlegget er også postet i A Curly Life

Read Full Post »

Når jeg snakker om temaet mobbing i media, er det en utfordring å balansere budskapet slik at jeg klarer å være personlig uten å bli privat, men også å snakke om egne erfaringer uten å utlevere eller henge ut andre. Og viktigst av alt, barna mine skal selvsagt beskyttes.

Tirsdag 8.februar var jeg gjest i Dagsrevyen. Temaet var mobbing, og det ble en fin og spesiell opplevelse å dele egne erfaringer og tanker i studio med Viggo Johansen.

Klikker du på lenka, kan du se og høre innslaget: Gjest i Dagsrevyen

Read Full Post »

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje. 

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing. 

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken«Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til! 

Bry deg – stopp mobbingen!

Read Full Post »

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som i liten grad forbindes med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje kan man egentlig ikke gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker…

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

Read Full Post »

«Man beskriver ikke folk slik de er, men slik de får deg til å føle deg», hørte jeg en gang min venn Marco Elsafadi si under et inspirerende foredrag. En setning som har blitt svært viktig når jeg holder foredrag om mobbing.

Jeg har holdt et stort antall foredrag dette året, og jeg er ydmyk over muligheten jeg har fått til å nå ut til mange mennesker med et budskap jeg brenner for, og tror inderlig på: Det finnes håp, og vi har alle et ansvar.

For noen dager siden var jeg innleder på en motivasjonskveld i regi av FRI (et tilbud for å bedre kontinuiteten i arbeidet med å få soningsfanger tilbake i samfunnet), på Nyby’n aktivitetskafé i Drammen. Temaet var mobbing, med utgangspunkt i boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. På forhånd var det varslet stor interesse for temaet, og at det ville komme tilhørere fra både sonings- og behandlingsinstitusjoner i nærheten.

Under forberedelsene til innlegget, gikk det opp for meg at det å snakke om dette temaet til akkurat denne målgruppen, kanskje er noe av det viktigste og mest spesielle jeg har gjort så langt. I tillegg skulle min bror, mor og stefar også være til stede og høre meg snakke om dette for første gang.

Allerede før jeg begynte å snakke, var jeg dypt beveget av stemningen i det stappfulle lokalet. Her var de tøffeste, barskeste og mest skamfulle og sørgmodige guttene og jentene fra fengslene, gata og institusjonene samlet. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på hva jeg fikk være en del av denne kvelden.

For første gang fortalte jeg om en del av oppveksten min, som har vært svært skambelagt. Jeg fortalte om det å vokse opp med rusmisbruk, og sviket jeg opplevde da faren min, etter skilsmissen fra min mor, gikk fra å love en hel masse og aldri holde noe – til å trekke seg helt unna og ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg fortalte om hvor skamfullt og uforståelig det var for meg som barn. Og at jeg i stedet for å fortelle om sorgen jeg bar på, laget meg de utroligste eventyrhistorier, som jeg presenterte for andre som en sannhet – og som gjorde meg enda mer utsatt i forhold til mobbingen jeg opplevde på den tiden.

Slidesene jeg hadde ble fort overflødige, og foredraget ble mest av alt en lang og nær dialog med tilhørerne. Jeg fikk høre vonde historier fra flere fedre, om hvordan deres barn ble mobbet grunnet måten de har levd- eller lever livet sitt på – med rus og kriminalitet. Og hvor vanskelig det er å bli tatt alvorlig av hjelpeapparatet når man ønsker å hjelpe til – av de samme årsakene. Flere hadde også svært gode tanker rundt ansvaret de selv har for å beskytte barna når de har dårlige perioder – og at rusen ikke fritar dem fra å sette barnets beste først.

Det var mye som gjorde inntrykk denne kvelden, men særlig to spørsmål utmerket seg. En av de store, flotte gutta – min bror – spurte meg og alle de andre som var tilstede:

«Er det slik, at vi som er tidligere rusmisbrukere, og kanskje har en kriminell fortid, må godta, som en konsekvens av livet vi har levd, å bli sett ned på, ekskludert og utestengt? Er det sånn at vi faktisk fortjener det på grunn alt vi har gjort?»

En annen av gutta, som jeg fikk spesielt god kontakt med, spurte:

”Etter det du har fortalt om det du har opplevd, så lurer jeg veldig på hva det var som gjorde at du har klart deg så bra. Kan du si litt om det?”

Selv om jeg har tenkt det mange ganger, og nevnt det i ulike sammenhenger, var det svært spesielt å kunne si – med moren min tilstede – at det var fordi jeg har en mor som har vært stabilt tilstede. En mor som alltid har trodd på meg og aldri har latt meg gi opp. Hvorpå han svarte, som en del av et lengre svar:

”Takk for svaret ditt. Du er heldig – jeg har aldri hatt noen…”

Etter vi var ferdige, kom flere av tilhørerne bort til meg med spørsmål og tilbakemeldinger. En av gutta klemte meg og sa: ”Tusen takk for at du gjorde dette for oss. Dette trengte jeg å høre. Du gir tilbake troen på at jeg skal fortsette å kjempe for å bli inkludert – og for datteren min”.

Da jeg satt på toget hjem, ble det plutselig veldig klart for meg: Tross alle hyggelige og takknemlige tilbakemeldinger, så hadde jeg gitt dem få, om noen, svar i det hele tatt. Svarene lå i dem selv, og jeg var den heldige som fikk være tilstede når mange av dem oppdaget det.

Jeg er fortsatt fylt av denne kvelden. Aldri har jeg opplevd sterkere nærhet eller blitt vist større tillit i en foredragssituasjon. Og aldri har jeg vært vitne til et mer åpent og inkluderende fellesskap. Aldri har jeg vært stoltere av familien min. Det å møte mennesker der de er, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.

Når jeg tenker tilbake på denne kvelden, kommer stadig Marco Elsafadis kloke ord tilbake. Det samme gjør denne setningen fra Gabriellas sång:

«Jag har aldrig glömt vem jag var. Jag har bara låtit det sova»

 

Innlegget er også postet i A Curly Life

 

Read Full Post »

Tidligere denne uken, kunne man lese i en ny oversikt fra Cambell Collaboration, at antimobbeprogrammene ofte er effektive, og i gjennomsnitt fører til at mobbing reduseres med 20–23 prosent – og mobbeofre med 17–20 prosent. Ikke overraskende, viser også oversikten at intensive program som går over tid er mest effektive, og at de mest vellykkede tiltakene inkluderer foreldremøter, bedre tilsyn på lekeplasser, og disiplinære metoder som for eksempel samtaler med mobbere, henvisning til rektor og frafall av privilegier (Kilde: www.forskning.no).

I forbindelse med denne rapporten, ble jeg (gjennom denne bloggen) kontaktet av journalist Magrete Nåvik i NRK P1, som ønsket å snakke med meg om rollen som mobber, til programmet «Mellom himmel og jord». Hun ville vite mer om hva vi kan gjøre for å forebygge mobbing. Mitt umiddelbare svar var: Vi må bli mer nysgjerrige på mobberen!

For, hvem er disse mobberne – og kan vi med hånden på hjertet kalle det vellykket antimobbearbeid når strategiene vi ofte bruker funderes i korrigering og regulering av adferd – og i enkelte tilfeller regelrett uthenging av mobberene? Dette uten at vi samtidig er nysgjerrige og utforskende i forhold til hvilken funksjon mobbingen har for den som utøver den?

Nåvik opplevde som jeg, at det er vanskelig å få tidligere mobbere og deres foresatte i tale – og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke bare skam forbundet med å være et mobbeoffer – slik mange av historiene i boken min «Fordi jeg fortjener det» beskriver – men det er også for mange stor skam forbundet med å være en som har mobbet, eller å ha et barn som mobber andre.

Noen snakker selvsagt ikke om at de har mobbet, av grunner som handler om mangel på innsikt og fordi de ikke synes de har gjort noe galt. Men mange lar også være – til tross for sterk anger – å snakke om det. Paradoksalt nok av samme årsak som at mobbeofre synes det er vanskelig å snakke om hva de har opplevd. Tidligere mobbere er også redde for å bli utstøtt, at folk skal endre sin oppfatning av dem som person – tro at de er fulle av personlige problemer, avflata følelsesmessig og svake. Sannheten er at mange tidligere mobbere også sliter med skam og dårlig samvittighet – og at ikke alle mobbere kommer fra dårlige hjem uten grenser eller er urokråker fulle av personlige problemer.

Når jeg er rundt og holder foredrag, opplever jeg ofte at det etterlyses en bedre dialog med foreldrene til barn som mobber, og at mange dessverre har en opplevelse av at disse foreldrenes beste forsvar er angrep. Med tanke på hvordan vi snakker om mobberen, og samfunnets syn på hvordan de bør straffes for sine handlinger, er det kanskje ikke så rart?

Personlig tror jeg på en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet – og at vi alle er oss vårt ansvar bevisst når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi er med på å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot.

Dette spørsmålet fikk jeg avslutningsvis i intervjuet på P1:

Hvis du måtte velge – ville du at ditt barn skulle vært en som mobbet – eller en som ble mobbet?

Mitt svar, samt mer om hvem mobberene er,  kan du høre her: http://nl.nrk.no/podkast/aps/407/nrk_mellom_himmel_og_jord_2010-0905-1005_50296.mp3 (innslaget om mobbing startert i det 29.minutt)

Read Full Post »

I går ettermiddag hadde jeg en fin samtale på Facebook-chatten, med en dame jeg aldri tidligere har møtt. Hun kontaktet meg etter å ha lest om meg i et ukeblad i vinter, og etter det har vi snakket sporadisk sammen om mobbing og andre livserfaringer. I går var temaet en mobbesak i Fredrikstad Blad, som vi begge hadde lest, og vi snakket litt rundt om det er riktig å utvise mobberne. Samtalen tok en vending til ettertanke, og er gjengitt med tillatelse. Her kommer du rett inn i samtalen:

Jeg: det er jeg enig i, men jeg mener også at man har et ansvar for å skaffe mobberne nødvendig hjelp og oppfølging

Anonym mor: Ja, så klart,for det er jo som regel der problemet ligger. Men det nytter ikke og hjelpe selve mobberen når kanskje det er mobberens hjemmeforhold som ikke er bra.Og mobbeofferet må også få kjenne på att hun/han betyr noe i denne striden som berører deres fremtid.

Jeg: det siste må være det overordnede, men om det er hjemmeforhold som gjør at mobberne er som de er, så mener jeg allikevel – og kanskje er det derfor enda viktigere – at noen griper inn også der, med tanke på å hjelpe til…

Anonym mor: Ja det er det jeg mener også. Jeg opplevde, etter og ha vært i avisene angående generelt mobbing i skolene,att mobberen til vår sønn ville prate med meg. Og hos han så viste det seg att han var sjalu for att vår sønn hadde det sy mye bedre hjemme,enn han selv,han var sjalu, som han sa.

Jeg: stakkars unge… det er virkelig trist at det er slik – og det tror jeg det er for mange barn dessverre

Anonym mor: Vår gutt har heldigvis forståelse for att denne gutten (som stod for mobbinga) prater med meg. Vår gutt har ett godt nettverk rundt seg som gjør han sterk i dag,vår gutt vet også om denne guttens forhold hjemme. Jeg har vært hjemme der og pratet en del også.

Jeg: så utrolig generøst og flott gjort av deg – jeg blir oppriktig glad for å høre at noen gjør slikt, selv om man bærer på vonde erfaringer selv. Det krever en enorm raushet –  som er så utrolig viktig for gutten din også. Han vokser opp med et godt forbilde :)

Jeg: kan jeg få lov til å skrive et innlegg i mobbebloggen om denne samtalen? Navngir selvsagt ingen, men synes slike eksempler bør deles – og nettopp dette med foreldreengasjement, det er hjertebarnet mitt :)

Anonym mor: Tusen takk Kristin. Men vår gutt blir ikke sterkere av og se att tidligere mobber synker ned,og har det vondt. Men vi mener gutten vår får selv bestemme sitt eget forhold til tiidligere mobber, vi foreldre mener att dette er hans eget valg, vi har ingen rett og blande oss i det, og det må tidligere mobber respektere også.

Ja, du kan bare skrive, men vi ønsker alt skal være anonymt, for at vår sønn skal få starte sitt eget liv, på sine premisser.

Jeg festet meg særlig ved en setning: «Men vår gutt blir ikke sterkere av og se at tidligere mobber synker ned, og har det vondt»

Rause mødre er gode forbilder.

Read Full Post »

Underveis i arbeidet med boken – og i ettertid – har jeg skrevet og snakket mye om hvilket ansvar som hviler på oss voksne når det gjelder å opptre som gode forbilder både for egne og andres barn – i det øyemed å kunne forebygge mobbing. At det vi engasjerer oss i og applauderer på TV, er med på å legitimere hva barn og unge – ikke bare ler av – men også hvordan de synes det er akseptabelt å omtale og behandle andre mennesker.

Denne uken er det, som kjent for mange, sesongpremiere på flere kjente realityserier. Mange har i den forbindelse spurt meg om hva jeg synes om kroppsfokuset i Paradise Hotel og spillet som ofte foregår i kulissene på Farmen. Istedenfor å dømme seriene nord og ned – som følge av deres tilnærming til kropp, språkbruk og hersketeknikker – tenker jeg at ukens premierer åpner for spennende og viktige muligheter.

Ukens premierer er en gyllen anledning til å undre seg sammen med de unge – om hvordan det er akseptabelt å omtale andre mennesker og hvilke teknikker det er legitimt å bruke for å vinne spill og posisjoner. Det gir oss en anledning til å utforske hvordan de selv mener de hadde taklet å være i konfliktfylte og konspiratoriske situasjoner, og til å spørre de unge om hva de ville ha følt og gjort om noen snakket svært nedsettende om eller til dem, om noen løy og/eller stengte dem ute i sosiale sammenhenger. Sist, men ikke minst, en god anledning til å tilkjennegi hvor dine egne grenser går i forhold til hvordan andre får behandle deg – og hvordan det ville ha påvirket deg om noen trådte over disse grensene.

Realityserier har mest sannsynlig kommet for å bli – det samme har mobbing. Det fritar oss allikevel ikke – som enkeltindivider – fra å engasjere oss og være oss vårt ansvar bevisst – i en tid hvor media stadig sjeldnere synes å være det.

Read Full Post »

I går ble den årlige idrettsgallaen arrangert i Håkons hall, og NRK var som vanlig ansvarlig både for gjennomføring og sending. Tradisjonen tro ble nasjonale idrettsutøvere hyllet for sin innsats i året som gikk og flere kjente idrettspersonligheter var blant prisutdelerne. Som tidligere og nåværende forbilder, burde det føles som en ære å få være med å løfte idretten og det den står for, gjennom å dele ut priser.

På Idrettsforbundets nettsider kan man lese følgende, i anledning en kampanje som skal forebygge og bekjempe diskriminering  av homofile, og som jeg velger å tro har sitt utspring i forbundets grunntanke om en inkluderende og tolerant idrett:

1.6 Toleranse og likeverd

Mål:

Å utvikle toleranse, forståelse og skape erkjennelse av menneskers likeverd for å unngå diskriminering, trakassering og hets.

Ansvar:

Alle organisasjonsledd.

Det er nulltoleranse for diskriminering og trakassering uansett kjønn, etnisk bakgrunn, livssyn, seksuell orientering og funksjonshemming.

Kari Traa og Steinar Hoen – begge profilerte idrettskjendiser og store forbilder for både voksne og barn – hadde det ærefulle oppdraget å dele ut prisen til årets trener (som forøvrig ble Åsmund Martinsen, treneren til Andreas Torkildsen). Duoen Traa og Hoen innledet med følgende – til latter fra salen og helt sikkert hos mange foran TV-skjermene hjemme:

«Tippeligaklubbene har gjort et felles nyttårsforsett: de skal ikke ansatte Tom Nordlie i 2010. Men nyttårsforsettene brytes som kjent allerede i februar».

Og før Traa og Hoen åpnet vinnerkonvolutten, fortsatte de til stor latter fra den fullsatte OL-arenaen Håkons Hall:
«Prisen går til Tom Nordlie…nei, han er jo ikke nominert». (www.dagbladet.no)

I dag går Tom Nordlie ut i Dagbladet og VG og reagerer kraftig på det han opplever som ren mobbing.  Hvorpå Klaus Wiese som var prosjektleder for sendingen sier det «ikke var vondt ment» og Hoen, på sin side, sier det bare var «for moro».

Fordi intensjonen ikke var å mobbe, og fordi det bare var «for moro», så er det greit å stå foran 1 million seere – mange av dem barn og unge – å henge ut en mann som, ja, riktig nok er omstridt og selv har tatt sin plass i media, men som like fullt fortsatt både er familiemann, arbeidstaker – og et menneske?

Jeg tror heller ikke deres intensjon var ondsinnet og ment som mobbing. Men – mobbingens vesen er nettopp slik at det er “lov” å snakke stygt om- og harselere med folk – fordi alle andre gjør det. Og mange har ment og mener mye om Nordlie og hans stil.

I boken «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag, februar 2010), skriver jeg om at tiden er overmoden for å starte en diskusjon om hvilke ord vi bruker når vi omtaler andre mennesker. Tenke over om uenighet i sak/stil gjør det legitimt å rakke ned på og latterliggjøre utseende og valgene til mennesker man er dypt uenig med. At vi må tåle å ta et oppgjør med oss selv når det gjelder hva vi ler av på TV med barna til stede: om det er det ok å sitte klistret til Paradise Hotel med 12-åringen og fryde seg høylytt når deltagerne kaller hverandre feit, din jævla homo eller mongo, om det er ok å formidle at rettferdighet skjer fyllest når de pene ”vinner” over de stygge?

Idrettskjendiser, såvel som media, har et betydelig ansvar i forhold til hvordan de snakker med- og om andre mennesker. I kraft av å være forbilder med stor innflytelse, er de gjennom egen oppførsel med å definere og legitimere hva som er akseptabel oppførsel for oss andre.

Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekvenser er et faktum, og at alle – uavhengig av posisjon – er forbilder med et spesielt ansvar.

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: