Fra jeg åpnet mobbebloggen – for nøyaktig 16 dager siden – har jeg daglig mottatt minst 10 mail til mobboka@gmail.com. Responsen har som tidligere nevnt, vært enorm og langt over hva jeg hadde forventet. Jeg er svært ydmyk over at idéen, som er et resultat av et øyeblikks sinne som resulterte i et kreativt sleivspark, allerede har kommet til å bety så mye for så mange.
Jeg har ved et par anledninger kommet i tvil om det kanskje er slik at historiene er fortalt til fulle – at boken blir noe vi har lest før og kanskje ikke trenger. Jeg har derimot konkludert med, at ja – det er fortalt bruddstykker i media gjennom en rekke år – men de historiene jeg får tilsendt gir allikevel et unikt innblikk i hva mobbing fører med seg, hvordan vi trekker den med oss, og ikke minst hvordan vi kan gi slipp. Forskningen har stor makt. Men historiene som kommer ufiltrert og «uforsket» gir et annet blikk på mobbing. Her følger noen utdrag av de over 100 tilbakemeldingene jeg har fått de siste 16 dagene. Sammen og alene er de grunner gode nok til at bloggen og boken må skrives. Ta deg tid til å lese igjennom følgende:
– Hei! Jeg blir fortsatt kvalm. Så har jeg endelig tatt motet til meg og forteller min mobbehistorie. Jeg skriver det jeg husker og det jeg vil dele. Bruk hele greia om du vil. Eneste jeg ber om er at den er uredigert og serveres rå. Allerede nå har jeg vært på do og brekt meg….inntill videre holder vi identiteten min anonym i forbindelse med prosjektet. Mulig jeg velger å stå frem senere. Jeg støtter prosjektet 100%. Dette er viktig!
Før blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert i mobbebloggen: – Hei. Jeg er dritredd for at det blir dumt hvis du legger den ut, og at folk synes jeg er fæl. Men ok. Jeg vet logisk sett at jeg ikke er så fæl som jeg tror, og hvis det kan hjelpe noen, er det bra. Det er greit for meg at du bruker den.
Fra samme person, noen dager etter at blogginnlegget Styggedumma, det er meg, ble publisert: – Takk for at du gjør dette. Jeg kjente det utover uka at jeg kunne puste litt lettere. Jeg kan bevege skuldrene litt friere, og jeg greier å rette meg litt mer opp. Viste fram teksten til samboeren min, og nå er en prosess i gang. Jeg greide å «åpne krana», og nå er det en gedigen strøm som vil ut. Jeg håper jeg greier å fortsette gjennom skiten og forhåpentligvis er det noe fint på den andre siden. Igjen, takk.
– Heisann. Jeg vil bare enda en gang få sagt at jeg syns det er utrolig bra av deg å starte dette arbeidet. Jeg håper virkelig det blir en bok av det, og uansett om mitt bidrag blir inkludert eller ei så kommer jeg til å kjøpe den når den lanseres. Det er ei utrolig viktig bok, og jeg tror den kan hjelpe mange!
– Hei. Først vil jeg gjerne si at dette er en kjempeflott ide, og et nødvendig tema å opplyse om. Etter mye tenkning kom jeg fram til at jeg gjerne vil bidra med mine erfaringer som mobbeoffer, hvis dette fremdeles er mulig. Jeg har mye å fortelle og har opplevd mye gjennom livet selv om jeg bare er 22 år nå. Jeg er funksjonshemmet og ble mye mobbet grunnet dette. Håper å høre fra dere.
– Hei, Kristin, dette er litt skriblerier fra meg. Jeg vet det ikke fyller kriteriene du har beskrevet, men om du vil kan du bruke det fritt. Igjen får du meg til å tenke på ting jeg har skjøvet helt helt bakerst i bevisstheten, men som sikkert har vært med og formet meg, på godt og vondt. Lykke til med bokprosjektet! Klem fra meg
– Hei. Kom over bloggen tilfelding – eller, helt tilfeldig var det nå ikke, siden jeg har sett den omtalt rundt omkring i blogosfæren i det siste. Ville bare si at det du driver med er utrolig bra, og noe som egentlig burde vært gjort for lenge siden. Jeg har en følelse av at mange som har blitt mobbet har et veldig behov for å fortelle det til noen, på et eller annet vis. At flere nå får ta et oppgjør med det, at de oppmuntres til det, er bra! Jeg kommer kanskje til å skrive noe selv. Problemet er bare at jeg har blokkert ut de fleste minnene fra barndommen. Jeg husker lite/ingenting fra barneskolen, og heller ikke fra ungdomsskolen. Videregående var bedre, men også den er tåkete. Vennlig hilsen
– Hei. Dette er Eileen, jeg som har Villkatta bloggen. Første vil jeg si at jeg syntes Mobbeboka høres utrolig bra ut, og det er flott at du har tatt iniativ til dette! Å få fokuset vekk fra «mobbeoffer».. Jeg liker heller å se på meg selv som en «mobbe-overlever». Jeg har veldig lyst til å bidra til boken. Jeg har enda ikke skrevet noe, men om det kan være interessant atjeg prøver meg på ett bidrag, så gi gjerne beskjed. Anonymitet er ikke viktig for meg i denne sammenhengen, da jeg ikke tier inne med opplevelsene mine på barneskolen. Mvh, Eileen Hornell «Villkatta»
– Det har vært livgivende, inspirerende, tankevekkende og godt å se at noen tør å legge ut livet sitt i bloggform. Det har gitt meg mye næring til min helbredelsesprosess. Men jeg lurer på hvor mange vi er? Men jeg lurer ikke på hvorfor så mange utpreget intelligente mennesker er alkoholikere! Takk – så langt:-)
– Hei, Jeg får rett og slett ikke dette til. Jeg blir bare sint og sint og sint. Og mer sint, og klarer ikke å formidle dette skriftlig på noen måte. Men jeg har spurt en venninne om hun vil bidra, så det er mulig jeg kommer til å sende deg hennes bidrag etterhvert
– Jeg fikk høre om dette prosjektet ditt idag, og må si at du fortjener all verdens skryt og støtte for det du gjør. Det er utrolig deilig å vite at noen der ute gir en stemme til de som gjerne er så brutt ned at de ikke klarer å si ifra selv
– Hei, Jeg har akkurat oppdaget at du og bloggen din og boksprosjektet ditt finnes. synest det er et veldig bra inititativ du har tatt! Tror denne mobbeboken er viktig! Takk for at du våget å sette i gang og for jobben du gjør 🙂 Grunnen til at jeg skriver til deg, er at jeg lurer på om jeg har skrevet noe som kanskje kan være et bidrag til boka. Men jeg er ikke sikker. Ikke vet jeg om jeg tørr å gi fra meg teksten på den måten, og ikke er jeg helt sikker på om det passer inn i prosjektet i innhold og form. Jeg skriver nok litt mer «novelle-aktig» og i diktform enn for eksempel Ida -Virrvarr (det var på hennes blogg jeg oppdaga prosjektet). Mine erfaringer handler ikke om veldig offensiv mobbing og i hvert fall ikke om fysisk vold fra medelelver. Mer om små stikk gjennom lang tid, om sosial utestengelse og likegyldighet i forhold til at jeg fantes. Taushet. Om å bli gitt – og godta – en posisjon som uviktig og uverdig. Og noen episoder hvor folk mer direkte «bullied me around». Uansett – lykke til med dette viktige prosjektet!
– Hei. Jeg heter Silje og er 22 år gammel. Jeg håper at min historie kan være et bidrag til «Den Store Mobbeboka», som jeg uansett kommer til å kjøpe om den kommer ut 🙂 Synes at det er en kjempegod idè, og jeg er generelt veldig engasjert i dette temaet, samt emner som selvskading, spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer. Jeg ble mobbet i barneskoleårene, og det ble sett som en selvfølge at den dagen mobbingen stoppet, var alt bra igjen. Vel, det var det ikke. Ikke inni meg, og det får du lese om i historien min. Mobbingen preger meg fremdeles, selv om det er ti år siden jeg ble utsatt for dette. Jeg tenker ofte på det. Det lengste jeg har greid å beholde en jobb, er tre måneder, for jeg blir så preget av angst og depresjon hver gang det blir stilt krav til at jeg skal være normal og oppføre meg normalt… For jeg føler at jeg er mye mindre verdt enn alle andre, og at jeg ikke gjør en god nok jobb i det hele tatt. Med ditt yrke, vet du sikkert en del om dette. Jeg syns generelt at det er for lite fokus på de langsiktige problemene mobbing kan føre til. Lykke til med boka! Kontakt meg om du har videre spørsmål. Mvh Silje
Jeg håper bloggsfæren fortsetter å spre budskapet om bloggens eksistens og bokens tilblivelse. For å bli en komplett og nyansert bok, ønsker jeg fortsatt bidrag, slik at jeg har et rikt materiale å velge ut i fra. Jeg håper spesielt på kontakt med deg som selv har mobbet andre, familie til både «offer»/mobber, kollegaer og lærere. Skriv trygt – og anonymt om ønskelig – til mobbeboka@gmail.com
Den store mobbebloggen 