I går ettermiddag hadde jeg en fin samtale på Facebook-chatten, med en dame jeg aldri tidligere har møtt. Hun kontaktet meg etter å ha lest om meg i et ukeblad i vinter, og etter det har vi snakket sporadisk sammen om mobbing og andre livserfaringer. I går var temaet en mobbesak i Fredrikstad Blad, som vi begge hadde lest, og vi snakket litt rundt om det er riktig å utvise mobberne. Samtalen tok en vending til ettertanke, og er gjengitt med tillatelse. Her kommer du rett inn i samtalen:
Jeg: det er jeg enig i, men jeg mener også at man har et ansvar for å skaffe mobberne nødvendig hjelp og oppfølging
Anonym mor: Ja, så klart,for det er jo som regel der problemet ligger. Men det nytter ikke og hjelpe selve mobberen når kanskje det er mobberens hjemmeforhold som ikke er bra.Og mobbeofferet må også få kjenne på att hun/han betyr noe i denne striden som berører deres fremtid.
Jeg: det siste må være det overordnede, men om det er hjemmeforhold som gjør at mobberne er som de er, så mener jeg allikevel – og kanskje er det derfor enda viktigere – at noen griper inn også der, med tanke på å hjelpe til…
Anonym mor: Ja det er det jeg mener også. Jeg opplevde, etter og ha vært i avisene angående generelt mobbing i skolene,att mobberen til vår sønn ville prate med meg. Og hos han så viste det seg att han var sjalu for att vår sønn hadde det sy mye bedre hjemme,enn han selv,han var sjalu, som han sa.
Jeg: stakkars unge… det er virkelig trist at det er slik – og det tror jeg det er for mange barn dessverre
Anonym mor: Vår gutt har heldigvis forståelse for att denne gutten (som stod for mobbinga) prater med meg. Vår gutt har ett godt nettverk rundt seg som gjør han sterk i dag,vår gutt vet også om denne guttens forhold hjemme. Jeg har vært hjemme der og pratet en del også.
Jeg: så utrolig generøst og flott gjort av deg – jeg blir oppriktig glad for å høre at noen gjør slikt, selv om man bærer på vonde erfaringer selv. Det krever en enorm raushet – som er så utrolig viktig for gutten din også. Han vokser opp med et godt forbilde 
Jeg: kan jeg få lov til å skrive et innlegg i mobbebloggen om denne samtalen? Navngir selvsagt ingen, men synes slike eksempler bør deles – og nettopp dette med foreldreengasjement, det er hjertebarnet mitt
Anonym mor: Tusen takk Kristin. Men vår gutt blir ikke sterkere av og se att tidligere mobber synker ned,og har det vondt. Men vi mener gutten vår får selv bestemme sitt eget forhold til tiidligere mobber, vi foreldre mener att dette er hans eget valg, vi har ingen rett og blande oss i det, og det må tidligere mobber respektere også.
Ja, du kan bare skrive, men vi ønsker alt skal være anonymt, for at vår sønn skal få starte sitt eget liv, på sine premisser.
Jeg festet meg særlig ved en setning: «Men vår gutt blir ikke sterkere av og se at tidligere mobber synker ned, og har det vondt»
Rause mødre er gode forbilder.
Den store mobbebloggen 