Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Siv Jensen’

– og å møte seg selv i døren.

I kveld har jeg gjort begge deler.

Det hele begynte faktisk mens jeg lå på stranden i formiddag og tenkte på en av Siv Jensens taler under valgkampåpningen i Bø i forrige uke. Der viste hun seg nok en gang i særklasse når det gjelder å sarkastisere (som jeg kaller det) og rakke ned på den sittende regjeringen. Men altså, der lå jeg og fintenkte på at jeg skulle blogge om balansegangen mellom det å bedrive utstrakt hersketeknikk og mobbing. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer irritert ble jeg ved tanken på hennes unike maktposisjon og det faktum at hun er et potensielt forbilde. Jeg tenkte over om jeg synes det er greit at – i dette tilfellet – Siv Jensen, som en voksen dame i nevnte posisjon og i beste sendetid, legitimerer hånliggjøring og svært nedsettende personkarakteristikker gjennom måten hun omtaler andre politikere.

Er det greit at barn og voksne ter seg slik for å oppnå makt og posisjon. Helliger målet midlet, bare fordi det er valgår?

Dette var altså før jeg satte opp min egen musefelle, som ei så fint sa det.

Da jeg kom hjem fra stranden, tenkte jeg at jeg skulle undersøke litt og se om jeg fant klipp fra nevnte tale. Jeg kom over dette klippet på YouTube, da jeg søkte på Siv Jensen, tale, Bø:

Deretter la jeg ut en lenke på Facebook og på Twitter. Hvorfor? Den hadde av flere årsaker en viss underholdningsverdi.

Første respons fra en Facebook-venn, lød omtrent slik:

– «hmf, kjenner meg litt traumatisert faktisk..»

Min respons: Beklager! Men det er lettere for meg å leve videre som traumatisert, når jeg har dratt med meg flere 😉 Hørt (og sett) noe skrekkelig?

Andre Facebook-venn: AuAuAu.. her blir det massiv velgerflukt!

Min respons: JA, det håper jeg da inderlig! For et lavmål og noe så inni gamperæva stygt

Tredje Facebook-venn: Trodde vi var i mot mobbing jeg ?????

Min respons: Jeg mobber ikke! Jeg grøsser av en sannhet – sangen er fæl og Siv har ikke stemme 🙂

Innimellom- og etter disse kommentarene var det flere andre kommentarer. Noen mente det ikke kunne oppfattes som mobbing og at Siv og hennes parti er blant de største mobberne i landet. En satte meg på plass for å kommentere og mente det var verdt å melde seg ut av Mobbebok-gruppen på grunn av holdningene jeg representerte.

En klok dame skrev: Mobbingens vesen er nettopp at det er «lov» å snakke stygt om folk fordi ALLE ANDRE gjør det. Det er veldig trygt for deg å slenge dritt om Siv Jensen Kristin. Men what`s the point? Jeg skjønner heller ikke hvorfor en som profilerer seg så sterkt mot mobbing gjør et poeng av at noen synger dårlig? Og publiserer det slik?

Det er det mest betimelige spørsmålet jeg har fått. For faktumet er at Facebook spesielt, er et sted man har lett for å føle at man er nær og personlig med «sine». Det vil si, det har det vært inntil nylig. Og dette viser i kontekst hvor lett det er å falle i samme grøften som alle andre. For – er det egentlig greit at jeg ytrer meg i slike ordelag om en annen person,»bare» fordi hun selv fremstår med det jeg kaller menneskefiendtlige holdninger og bruker hersketeknikker som grenser til mobbing?

Legitimerer det min offentlige sarkasme? Selvsagt ikke.

Mine nære – som kjenner meg godt – vet at jeg elsker sarkasme og ironi, også på egne vegne. Og når jeg sitter i stua og drodler med mine, så er det ikke fritt for at jeg sarkastiserer og ironiserer en hel del. Som regel med god respons, da de fleste rundt meg er på samme måte.

Men nå er det altså slik at jeg skriver en bok om mobbing. Jeg har selv valgt å stikke hodet frem i media og mene noe offentlig om mobbing. Facebook er ikke lenger å betrakte som «min egen stue». Jeg er opptatt av å leve som jeg prediker ellers i livet og smaker nå min egen medisin. Sarkasmen skal jeg ikke bare spare på – men også porsjonere ut annerledes. Jeg lærer stadig. Flere ting faktisk.

Jeg er oppriktig lei meg for at mine tre kommentarer over, kunne oppfattes som at jeg (av alle) bifaller mobbing. Det gjør jeg selvsagt ikke. Videosnutten fikk meg til å tenke på en venninne som alltid synger i fylla, og til henne sier jeg: Du synger helt for J****, jeg kommer til å få varige mén av dette… Det har meg bekjent aldri blitt oppfattet som mobbing og jeg vet jeg hadde tålt å høre det samme selv. Derfor tenkte jeg på ingen måte på dette som mobbing – men som uskyldig underholdning med «mine». Så lett kan man altså sette opp sin egen musefelle – selv om man jobber for å bekjempe mobbing.

Faktumet er at jeg åpenbart sitter i glasshus og at jeg har mange øyne rettet mot meg. Jeg har om mulig et enda større ansvar enn tidligere, for hvordan jeg fremstår og formidler meg. Det ansvaret tar jeg alvorlig. Jeg er ikke» bare Kristin» lenger – heller ikke på Facebook. Det er uvant, men jeg lærer.

Siv Jensen derimot, er godt vant og burde også være sitt ansvar bevisst – selv om det er valgår.

Read Full Post »

%d bloggere liker dette: