Tiden er moden for et mobbeombud

I snart et halvt år har jeg holdt på med bokprosjektet «Den store mobbeboka for voksne», og om ikke lenge så sender jeg det ferdige resultatet til Humanist Forlag som skal gi ut boken.

Disse månedene har vært svært lærerike og intense. Jeg har mottatt ca 200 mobbehistorier, som alle er behørig lest og tenkt igjennom. Jeg har lest mange kloke og fine blogginnlegg om temaet. Jeg har vært i aviser, på radio og i ukeblader og snakket om mobbing. Jeg har holdt foredrag og har truffet mange fine mennesker jeg antageligvis aldri ville ha truffet, om det ikke var for idéen om å lage en bok om mobbing gjennom sosiale medier.

Jeg var ved bokidéens fødsel ikke klar over at den skulle komme til å utløse et så stort og bredt engasjement. Men jeg er glad for å oppdage at vi er mange som ønsker å bidra, og at vi i tillegg er mange som har økt vår egen bevissthet når det gjelder mobbing. Jeg har personlig hatt flere møter med meg selv i døren og vært vitne til at andre som har opplevd det samme. Dette er møter jeg tror vi har hatt godt av, og som i mange sammenhenger er med på å løfte ulike debatter til et mer saklig nivå.

Det å skrive en bok gjennom sosiale medier – og det å sette ord på et vanskelig tema som mobbing – har synliggjort flere ting. Nesten daglig får jeg tilsendt – både på Facebook, Twitter og mail – utklipp av reportasjer, eksempler på uttalelser, diskusjoner osv, hvor folk ønsker å få en tilbakemelding på hva jeg synes om dette – om dette er mobbing eller ikke – og hva som burde og kan gjøres.

Nesten like ofte får jeg mail fra folk som har lest Mobbebloggen og hørt om Mobbeboka, som vil jeg skal ringe dem fordi de trenger å snakke med noen om mobbing. Flere sier at det er lettere å ta kontakt med meg enn å lete frem organisasjoner, da jeg har et navn og et ansikt relatert til temaet. Jeg er svært ydmyk over tilliten jeg blir vist – ikke bare i forhold til alle som bidrar i boken – men også i forhold til å bli oppfattet som en man kan rådføre seg med og fortelle om skambelagte ting.

Jeg har forsøkt så godt det lar seg gjøre å svare på alle henvendelser og gi skikkelige tilbakemeldinger – selv om det i blant tar tid. Dessverre har ikke alle fått den oppfølgingen de hadde trengt og fortjent. Dette gjelder særlig de som ønsker at jeg skal ringe dem, fordi de synes det er vanskelig å skrive og/eller har liten tilgang til Internett. Som tobarnsmor med hus og jobb ved siden av bokskriving, er det ikke alltid lett å finne tiden det krever å kunne få til en god samtale.

Desto mer jeg snakker med andre om trykket jeg opplever når det gjelder henvendelser, desto klarere står det for meg at dette har blitt til en oppgave som er i overkant stor. Det sier jeg vel vitende om at det finnes flere støttegrupper når det gjelder mobbing – og som alle gjør en fantastisk jobb. Dette er langt i fra noe jeg driver med som den eneste. Jeg tror allikevel terskelen for å kontakte meg i mange tilfeller er lavere fordi jeg er tilgjengelig og synlig på nettet – og fordi jeg har tilkjennegitt et tydelig engasjement og forhåpentligvis tilført noe kunnskap.

Jeg tror derfor det er viktig på nytt å reise spørsmålet om et eget Mobbeombud som jobber bredt og dedikert i forhold til mobbing. Faktisk har jeg behov for å gå så langt som å bruke ordet krever. Jeg synes vi er i vår fulle rett til å kreve at det offentlige tar et betydelig større ansvar når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Mobbing dreier seg om betraktelig mer enn barn som blir mobbet på skolen og deres fortvilede foreldre.

Vi trenger et Mobbeombud som er tydelig tilstede i sosiale medier, såvel som ute i den fysiske verden. Et ombud med spesielt ansvar for å utrede, koordinere og initiere ulike tiltak rettet mot mobbing i alle dens ulike fasetter.

Reklame

Read Full Post »

Bokkontrakt og stort engasjement

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg i bloggen de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående.

Onsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme  på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg den gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære!

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det folk som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

Read Full Post »

Bitching – skjult mobbing

De siste dagene har jeg mottat nær 50 henvendelser fra mennesker som på ulikt vis ønsker å bidra til skrivingen av Den store mobbeboka. En kjapp gjennomlesing viser at omlag 20 av innsenderene er i tvil om de egentlig har vært utsatt for mobbing – for som flere sier: Det var jo ikke synlig, så jeg er ikke sikker på om det kvalifiserer til å kalles for mobbing. Det var ingen som slo meg. Jeg var jo bare usynlig. Jeg er sikker på at det var mange som hadde det mye verre enn meg og hvis ikke denne teksten er noe for boka så bare si i fra, jeg blir ikke lei meg.

Flere nevner også at de ikke turde å fortelle noen om hva de opplevde mens det skjedde, da de ikke ønsket å bli stemplet som mobbeoffer. Andre lot være å si noe fordi de ønsket å være usynlig og ikke få mer negativ oppmerksomhet rettet mot seg. Mange sier at de som voksne ikke tør fortelle sine egne barn at de ble utsatt for mobbing, da dette av mange oppfattes som et svakhetstegn og fordi mange i dag er av den oppfatning at det er noe ved de barna som mobbes, som gjør at de mobbes. De forstår ikke sosialt samspill osv og blir derfor lette bytter. Hvem ønsker å komme med slike innrømmelser for sine barn?

Onsdag denne uken var jeg på et foredrag av Liv Skotheim (debattredakør i Aftenposten) og Ragnhild Fjellro (lektor på UIO med spesialfelt kjønn og medier). Anledningen var boken Bitching av Skotheim og Anna Holm Vågeland, utgitt på Pax forlag i desember 08.

Bitching omtales ofte som jentemobbing, skjult eller usynlig mobbing og har tradisjonelt sett vært mest fremtredende blant jenter. Norsk senter for adferdsforskning i Stavanger rapporterer allikevel om at dette er en mobbeform som er sterk vekst også blant gutter/menn. I dette innlegget som er inspirert av foredraget, kommer jeg til å omtale det som skjult mobbing. Noen av eksemplene jeg bruker, har jeg lånt fra foredraget.

Hva er skjult mobbing?

Dan Ulweus definerte i 1992 mobbing på følgende måte: Mobbing er gjentatt ondsinnet eller negativ adferd rettet mot en eller flere som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en sårende eller ubehagelig måte, er også mobbing.

Skjult mobbing har et lite fysisk språk og er den formen for mobbing som minner mest om voksenlivet – og som etter min mening i aller høyeste grad utspiller seg i voksenlivet. Den skjulte mobbingen spiller på at de færreste av ikke ønsker å bli sett på som en taper eller et offer. Den foregår ofte på en slik måte at den er vanskelig å bevise og «ta folk» for, og er i mange tilfeller en avansert form for sosial manipulasjon man kan se hos barn helt ned til 3 års alder. Medievitere og forskere er enige om at serier som Paradise Hotel, One tree Hill og Gossip Girl, er eksempler på konstruksjoner som gir både unge og voksne adgang til adferd og strategier de ikke ellers har.

De samme påpeker at de voksnes tilstedeværelse og reaksjoner under slike programmer er det som påvirker de unge sterkest. De oppfordrer voksne til å sette et fotnedslag og stille spørsmål som: Hva skjedde nå? Synes du var greit at hun oppførte seg sånn mot han gutten? Er han kul, eller? Faktumet er at mange voksne applauderer konfliktende i feks Paradise Hotel og gjerne kommer med slengbemerkninger om kropp, intellekt og utseende underveis. Seriene i seg selv er ikke nødvendigvis nedbrytende, men måten vi reagerer på er med på å legitimere denne type adferd ovenfor barna våre.

• Utfrysing – både synlig og skjult: Blir ikke bedt i bursdager eller på fest. Alltid valgt til sist når lag skal velges i gymmen. Inviteres ikke med i leken. Falske vennskap – innrømmes ikke med andre til stede og droppes helt når andre muligheter byr seg. Eks: Å snakke nedsettende om en venninne man har vokst i fra, for å forsvare at man ikke lengre ønsker å ha noe med vedkommende å gjøre, kan være starten på en type baksnakking som utvikler seg til mobbing og kan ende fatalt for den som blir omtalt
• Baksnakking, ironi, nedlatende kroppsspråk og spøk på andres vegne: Eks: En jente som ikke hadde turd eller orket å gå på skolen på 14 dager grunnet sjikanering og mobbing, lot seg omsider overtale til å komme tilbake, etter nitidig innsats fra skolen og foreldrene. Da hun kom inn i klasse rommet ble hun møtt med kommentaren: «Jøss, er du her? Vi trodde du hadde tatt livet av deg, vi. Eh, vi bare tulla, da – du må jo tåle en spøk».
• Ryktespredning, nettmobbing og sms: Eks: En jente var venneløs gjennom hele ungdomsskolen og opplevde at ingen ville ha noen med henne å gjøre uten å vite hvorfor. Til slutt var det en som fortalte henne at det gikk rykter om at hun brukte samme tampongen hele uken når hun hadde mensen. (Noe som selvsagt ikke var sant). De andre elevene snakket om hvor urenslig hun var, at hun luktet og var udelikat og ønsket derfor ikke å ha noe med henne å gjøre. Merk; det gikk flere år før hun fikk vite årsaken og omfanget av ryktene, til tross for at det var en kjent sak på hele skolen.

Hvem er det som bitcher?

10 av 100 norske jenter utsettes for usynlig mobbing. Av 100 jenter er 8 drillet på metodene beskrevet over. 10 er aktive hjelpere som er med i gjengen.  15 er hjelpere uten å være direkte involvert i gjengen. 30 er uaffiserte. 20 er tilstede uten å se eller gjøre noe.

De 8 mobberne er smarte, vellykkede, ressursterke, godt likt av mange – inkludert lærerne. De har ingen åpenbar grunn til å mobbe andre. Det er ofte jenter med høy selvtillit – men, og dette er viktig; de er jenter med lavt selvbilde. Det at mobberne ofte besitter sterke posisjoner i flere sosiale sammenhenger, gjør at mange av dem som mobbes blir selve symptomet og bæreren av det som er galt. Flere har fortalt meg at det har medført at tiltakene som blir satt inn, blir rettet mot dem og ikke mobberne. Selv har jeg nettopp vært vitne til hvordan skolen håndterer mobbeproblematikken rundt min egen datter. Hun er den som får 5 kryss for flinkhet når hun ikke reagerer så sterkt eller setter så tydelige grenser for seg selv at mobberne opplever det vanskelig. De innsendte historiene og foredraget Bitching viser at det ikke er et enkeltstående eksempel.

Konsekvenser av skjult mobbing

Psykologer som forsker på dette fenomenet, konkluderer med at det kan ta årevis å komme over følelsen av å bli sviktet av sine egne (jenter mobbes av jenter de kjenner) – og at de kan gjøre det svært vanskelig å utvikle nære vennskap og relasjoner i voksenlivet. Det er dessuten svært mye skam knyttet til mobbing, noe som gjør at man ikke forteller det til noen. Istedet gjør man alt for å være inkludert og lar være å sette grenser for seg selv og/eller tilkjennegi normalpsykologiske reaksjoner som sinne og gråt. Flere av de som har skrevet til meg, forteller at de ofte av omgivelsene har blitt omtalt som kalde og utilnærmelige og at dette er noe de også har brakt med seg inn i parforhold og i arbeidslivet – som et forsvar mot å bli dolket i ryggen.

Husk: Ingen er født bitch eller mobber. Det er dessuten lov å være mye uten å be om unnskyldning for det!

 

Read Full Post »

En bok skal bli til

Først; la meg benytte anledningen til å takke for det fantastiske engasjementet som råder i Twitter-byen og bloggsfæren! Til nå har jeg mottatt 14 svært velskrevne og gripende historier, og jeg vet at flere er i anmarsj. Jeg leser, gråter, vemmes, forbanner og smiler. Tilbakemeldingene så langt, tilsier at dette er en viktig og riktig bok å skrive – og at det er mange sterke stemmer der ute som må høres.

Jeg håper bidragene og engasjementet både i bloggen, til boken, på Facebook og på Twitter vil vedvare lenge og at vi sammen er med på å gjøre noe som er unikt i norsk sammenheng – hva temaet angår. Ikke bare åpner vi for et nytt fokus og en ny innfallsvinkel når det gjelder mobbing, men vi – voksne menneskene – bruker sosiale medier til å skrive en bok sammen. Det i seg selv bør være verdt masse oppmerksomhet!

Det er mange som skriver til meg og lurer på praktiske detaljer. Og siden jeg ikke har vært så tydelig på dette før (antageligvis fordi jeg ikke ventet slik voldsom respons) så følger herved en liten oversikt – eller oppskrift om du vil:

• Send innlegget du vil bidra med som Word-fil til mobbeboka@gmail.com og legg ved noe bio om deg selv – slik som alder, jobb/studier, sivilstatus og gjerne et bilde av deg selv (helst sorthvitt), eller et som kjennetegner deg som person på annen måte. Om du ikke er glad i å skrive selv, så kan vi snakkes på telefonen eller møtes. (Jeg skriver raskt og har klisterhjerne)
• Er du redd for rettskrivingsfeil, dårlige setninger, for lang tekst osv? Så vit at selv om jeg forbeholder meg retten til å rette opp det groveste samt omformulere enkelte setninger, så er din stemme som skal høres – ditt preg skal ikke tas bort. Dersom du ber om korrektur, så skal du få det. Lengden derimot, må forlaget og jeg stå fritt til å redigere.
• Om du vil være anonym, så er det selvsagt helt greit. Skriv gjerne noe om hvorfor du velger det. Jeg tenker at det i seg selv også er et budskap om noe
• Det er foreløpig ikke satt noen tidsfrist, men jo mer jeg har å legge på bordet for forlaget – så tidlig som mulig – desto bedre utgangspunkt
• Har du lyst til å bidra med et blogginnlegg, så send meg epostadressen og jeg registrerer deg som forfatter i bloggen

 

Bloggen/boka ønsker spesielt å komme i kontakt med deg som er eller har vært:

• mobbet eller mobber andre – det er svært viktig å få innsyn i mobberens liv og tanker, for å kunne forstå fenomenet bedre og for å kunne sette inn egnede tiltak også av forebyggende karakter
• homfil/lesbisk og har opplevd mobbing
• har opplevd mobbing pga hudfarge, språk, religion
• i familie, kollega eller venn med en mobber
• i familie, kollega eller venn med en som har blitt/blir mobbet
• opplevd mobbing pga funksjonshemming
• lærer og har grepet inn i mobbing eller latt være å gripe inn

Siste tips: Når du skriver, så tenk nøye over om du gjør andre gjenkjennelige og eventuelt hva slags konsekvenser det kan bringe med seg både for deg og dem som omtales.

Til slutt: Boken skal gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Boken kommer forhåpentligvis både til å sjokkere og glede med sine virkelighetsnære skildringer – men den skal som nevnt ikke være en klagemur. Vi må gjennom åpenhet få tydelig frem at man ikke nødvendigvis ender opp som rusmisbruker eller konemishandler selv om man har en erfaringskoffert man helst skulle ha vært foruten. Den kan nemlig benyttes konstruktivt og former oss til dem vi er i dag.

En spesiell takk til: Virrvarr (og hennes bidrag) og Vampus for sin omtale av bokprosjektet. Jeg utfordrer herved alle anerkjente og godt besøkte blogger til å følge deres eksempel!

Read Full Post »