Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘stygg’

Jeg hater ordet mobbing. Jeg hater ordet og greier ikke å høre på folk som snakker om det uten å bli kvalm. Jeg blir kvalm av bloggen din, jeg blir kvalm av hele konseptet. Jeg leser mange forskjellige blogger, og når ordet dukker opp greier jeg ikke å  fortsette å lese. Jeg kan ikke lese avisa eller se på nyheter, for ordet kan dukke opp. Jeg greier ikke å forme ordet og si det i en setning. Jeg greier så vidt å tenke det, men stort sett prøver jeg å la være. Fordi jeg ble mobbet.

Hele barneskolen og ungdomsskolen og videregående og hvis jeg drar til hjemstedet mitt og møter jevnaldrende skjer det fortsatt. Jeg er nesten aldri på hjemstedet, og hvis jeg er der, sitter jeg inne hos mamma, og så kjører jeg bil til pappa og så kjører jeg bil til farmor og så drar jeg hjem til byen. Jeg passer på å vente i bilen på stasjonen, fordi ofte står noen av mine jevnaldrende på perrongen. Jeg vet at de ikke sier noe, og jeg håper at de ikke kjenner meg igjen. Jeg håper at jeg har forandret meg så mye på de tre årene siden jeg flyttet derfra at de ikke kjenner meg igjen. Jeg ser dem på perrongen, jeg ser dem i butikken og i hagene i boligfeltene. De sitter på toget, og jeg passer på å sette meg langt unna alle sammen. Jeg er redd for å ta lokaltog, fordi jeg kan møte noen som ikke vil møte meg. Og jeg vil ikke møte dem, jeg greier ikke å se dem.

Jeg blir kvalm av tanken på at de eksisterer, jeg blir kvalm når jeg tenker på skolene jeg har gått på og lærerne der. Jeg blir kvalm når jeg ser gymbygget, jeg blir kvalm når jeg ser idrettsbanen. Jeg blir uvel av lukta på kulturhuskafeen, jeg blir dårlig når jeg spiser ostebaguett varmet til gummi i mikroen, så jeg gjør det ikke. Jeg takler ikke å tenke på å trene. Jeg burde begynne på noen slags trening, men jeg er redd de andre på treninga ler av meg når jeg ikke får til ting, så jeg blir hjemme.

Jeg er redd for å gå på butikken, for de andre kundene stirrer på meg når jeg ikke finner varen med en gang. Det hender jeg ikke greier å gå på jobben fordi kollegene mine synes sikkert jeg er dum når jeg ikke greier ting på første forsøk. Det er dager jeg ikke greier å gå ut i oppgangen i blokka der jeg bor, for naboene synes sikkert jeg er stygg.

Jeg er stygg. Jeg er dum. Jeg er dårlig og fæl. Jeg er Styggedumma. Jeg greier ikke å si etternavnet mitt uten å være flau, jeg har verdens styggeste etternavn, og alle ler av meg når de ser det, så jeg signerer alltid med en kjapp strek så de ikke ser hva jeg skriver. Da slipper jeg å forme bokstavene og da slipper jeg å se det. Jeg hater fornavnet mitt, det er skrikende og skarrende og alle ler av meg når de får høre hva jeg heter. Jeg greier ikke å konsentrere meg i fagsammenhenger, jeg blir svimmel og den eneste tanken jeg greier å tenke er at jeg er dum.

Jeg må ikke tro jeg kan noe eller greier noe eller er smart eller pen. Jeg er Styggedumma og alle hater meg.

(Innsendt av anonym)

Read Full Post »

%d bloggers like this: