«Sånne som meg»

For snart en uke siden ble det avholdt en fantastisk lanseringsfest på M3, for mobbeboka «Fordi jeg fortjener det?». På det meste var det over 200 mennesker tilstede for å hylle boka og prosjektet. Festen bestod av rørende sang, energifylt dans, nydelige taler og høytlesning fra boken.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

«Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette».

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden, tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre siden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har ikke tidligere møttes, men har hatt kontakt gjennom Twitter og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vår lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av «Fordi jeg fortjener det?». Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesketyper samlet på ett sted. Ei heller hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for «sånne som meg» – og deg. Tusen takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker

Reklame

Read Full Post »

Drømmen blir til virkelighet!

Dette har vært en av de mektigste dagene i mitt liv. Først fikk jeg tilsendt hele bokomslaget til siste gjennomsyn – og ble svært positivt overrasket. Det ble om mulig enda finere enn jeg hadde våget å håpe på, og det var med en aldri så liten klump i halsen jeg viste det frem til fotografen av forsidebildet, Øyvind Sviland og kunstneren bak maleriet som er på den ene klaffen, Tone Sem-Jacobsen.

I kveld fikk jeg tips av en Twitter-bekjent om at boken allerede ligger ute til forhåndsbestilling på Haugen bok. Jeg er rett og slett ikke i besittelse av ord som kan beskrive lykkefølelsen jeg fikk da jeg klikket på lenken hans og så meg selv titulert (pussig ord forresten – med en t) som forfatter Kristin Oudmayer, og bildet av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp.» En bok som har blitt til virkelighet som følge av modige menneskers innsats og en dugnad av de sjeldne i sosiale medier.

Jeg håper du som leser dette også tar deg bryet med å lese boken. Enten du kjøper den selv, låner den av en venn eller på biblioteket – så håper jeg du etter å ha lest den, vil bidra til å holde følgende budskap varmt:

Den viktigste innsatsen mot mobbing gjøres før den blir et faktum. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme – hos deg og meg.

(Innlegget er også postet i A Curly Life)

Read Full Post »

Et hjerte i et bilde i en bok

Jeg sitter sammenkrøpet i sofaen med krøllene rett til værs og lurer på hva som egentlig har truffet meg de siste dagene. Det er en forunderlig og spennende følelse, og når jeg tenker etter så kan jeg formelig kjenne i hele kroppen, hva det er som har truffet meg. Det er en slags storm.

En god Twitter-venn definerte nettopp følelsen av storm på denne måten: Å få åpnet dører inn til nye skattekammere i livets labyrint. Og det er omtrent slik det føles å ha dratt i gang prosjektet Den store mobbeboka for voksne. Jeg oppdager stadig nye skattekammere og jeg opplever et nærvær og et engasjement jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om.

Åpenhet, engasjement og generøsitet er ord som beskriver de siste dagers stormfulle kappløp mot å realisere den største drømmen av alle – en bokutgivelse. Tilbakemeldingene fra forlaget er så langt overveldende. De følger prosjektet på nettet og heier fra sidelinjen mens de ber meg holde frem som jeg stevner (sitat).

Stormen symboliserer håp. Jeg er truffet av håp! Håp om at det blir et meningsfylt prosjekt som gjør kunnskap om til innsikt, og på den måten bidrar til varig endring.

Dette bildet har en av dem som står meg aller nærmest, Tone Sem-Jacobsen, malt som sitt bidrag til Den store mobbeboka for voksne. Med litt hjelp fra Markus Design, skal dette bli bloggens og bokas logo. Går alt som jeg ønsker, blir det også forsiden på boken:

Jeg ønsket meg et bilde til boken som symboliserte håp og oppgjør med skam. Jeg fikk så uendelig mye mer. Bildet viser med tydelighet følelsen av å være utenfor. Skammen som sitter i hjørnet velger jeg å tenke er et symbol på skammen man kan føle både over å være utsatt for mobbing, men også over å være en som har mobbet. Uansett så er det mulig å parkere den i hjørnet. En tredje dimensjon er at ikke alle klarer å reise seg – noen blir for alltid sittende der – enten som mobber eller offer.

Som en som selv har blitt mobbet, så treffende skrev det på Facebook: Det var et veldig fint bilde. Det illustrerer veldig godt hvordan mobbeoffere har det – de har et stort hjerte, men folk rundt ser det ikke 🙂 Man danner ofte et skall rundt seg som tøff, men er egentlig veldig liten inne i seg.

Jeg liker også å tenke at den som virkelig er stor og som kan stå der rak i ryggen, er den som beholder hjertet synlig og på rett sted.

For å understreke hva mer som traff meg – dette skrev Tone da jeg fikk bildet: Det er ditt fordi du er min venn for alltid, og fordi du betyr så uendelig mye for meg.

 

(Innlegget er også postet i A Curly life)

Read Full Post »