Tidligere denne uken, kunne man lese i en ny oversikt fra Cambell Collaboration, at antimobbeprogrammene ofte er effektive, og i gjennomsnitt fører til at mobbing reduseres med 20–23 prosent – og mobbeofre med 17–20 prosent. Ikke overraskende, viser også oversikten at intensive program som går over tid er mest effektive, og at de mest vellykkede tiltakene inkluderer foreldremøter, bedre tilsyn på lekeplasser, og disiplinære metoder som for eksempel samtaler med mobbere, henvisning til rektor og frafall av privilegier (Kilde: www.forskning.no).
I forbindelse med denne rapporten, ble jeg (gjennom denne bloggen) kontaktet av journalist Magrete Nåvik i NRK P1, som ønsket å snakke med meg om rollen som mobber, til programmet «Mellom himmel og jord». Hun ville vite mer om hva vi kan gjøre for å forebygge mobbing. Mitt umiddelbare svar var: Vi må bli mer nysgjerrige på mobberen!
For, hvem er disse mobberne – og kan vi med hånden på hjertet kalle det vellykket antimobbearbeid når strategiene vi ofte bruker funderes i korrigering og regulering av adferd – og i enkelte tilfeller regelrett uthenging av mobberene? Dette uten at vi samtidig er nysgjerrige og utforskende i forhold til hvilken funksjon mobbingen har for den som utøver den?
Nåvik opplevde som jeg, at det er vanskelig å få tidligere mobbere og deres foresatte i tale – og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke bare skam forbundet med å være et mobbeoffer – slik mange av historiene i boken min «Fordi jeg fortjener det» beskriver – men det er også for mange stor skam forbundet med å være en som har mobbet, eller å ha et barn som mobber andre.
Noen snakker selvsagt ikke om at de har mobbet, av grunner som handler om mangel på innsikt og fordi de ikke synes de har gjort noe galt. Men mange lar også være – til tross for sterk anger – å snakke om det. Paradoksalt nok av samme årsak som at mobbeofre synes det er vanskelig å snakke om hva de har opplevd. Tidligere mobbere er også redde for å bli utstøtt, at folk skal endre sin oppfatning av dem som person – tro at de er fulle av personlige problemer, avflata følelsesmessig og svake. Sannheten er at mange tidligere mobbere også sliter med skam og dårlig samvittighet – og at ikke alle mobbere kommer fra dårlige hjem uten grenser eller er urokråker fulle av personlige problemer.
Når jeg er rundt og holder foredrag, opplever jeg ofte at det etterlyses en bedre dialog med foreldrene til barn som mobber, og at mange dessverre har en opplevelse av at disse foreldrenes beste forsvar er angrep. Med tanke på hvordan vi snakker om mobberen, og samfunnets syn på hvordan de bør straffes for sine handlinger, er det kanskje ikke så rart?
Personlig tror jeg på en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet – og at vi alle er oss vårt ansvar bevisst når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi er med på å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot.
Dette spørsmålet fikk jeg avslutningsvis i intervjuet på P1:
Hvis du måtte velge – ville du at ditt barn skulle vært en som mobbet – eller en som ble mobbet?
Mitt svar, samt mer om hvem mobberene er, kan du høre her: http://nl.nrk.no/podkast/aps/407/nrk_mellom_himmel_og_jord_2010-0905-1005_50296.mp3 (innslaget om mobbing startert i det 29.minutt)
Den store mobbebloggen 