Selvironi er ikke for alle

P3-dokumentaren «Selvironi uten armer og ben» er et sterkt eksempel på at selvironi er en viktig ressurs. Men det er ikke en løsning for alle.

Komikeren Sebastian Tjørstad forteller oss om hvordan hans evne til å bruke selvironi har gjort ham til den han er i dag. Vi kan også høre klipp fra showene hans, hvor han, for å bruke hans egne ord, kødder med seg selv og gjerne gir andre frie tøyler til å kødde med ham.

For Sebastian har selvironien utvilsomt vært en viktig ressurs som har gjort ham mindre sårbar og gitt ham en mulighet til å hevde seg, som mange både beundrer og misunner ham. Som mange andre blir jeg inspirert av styrken og åpenheten Sebastian Tjørstad viser, og tenker at vi er mange som har noe å lære av hans innstilling til livet og sine egne begrensninger.

Er det så enkelt?

I samme dokumentar sier komiker Kjartan fra «Kjetil og Kjartan-show» at selvironi er viktig for å unngå mobbing, og sammenstiller manglende selvironi med å være selvhøytidelig. Dette er uttalelser som gjør meg bekymret. For er det virkelig så enkelt, at om man bare kan le litt av seg selv, så avvæpner man mobberen og slipper unna? Hva skjer når voksne mener at om du ikke kan le av deg selv, så er du selvhøytidelig og mangler evnen til å innrømme feil – egenskaper de færreste av oss ønsker å bli assosiert med, nettopp fordi det gir signal som å være selvopptatt og kan hende også pompøs?

Jeg har de siste årene snakket med- og holdt foredrag for flere tusen barn og unge om mobbing og hva det vil si å være et godt forbilde for andre. Noe av det som opptar dem mest, er om det er greit å tulle med alt – inkludert seg selv – og hvordan man kan sette tydelige grenser for hva man aksepterer og ikke, når det gjelder spøk fra andre.

Ikke med på spøken

At enkelte situasjoner kan avvæpnes ved at man ler litt av seg selv, er hevet over enhver tvil. For barn og unge som er trygge på seg selv i utgangspunktet og er sammen med mennesker de er trygge på, kan dette være en god strategi. Også for oss voksne kan det være befriende å slå seg på låret og le litt av seg selv, når vi kløner med noe vi ikke mestrer fullt ut. Men for sårbare barn og unge som har opplevd krenkelser av ulik karakter (som kan være helt ukjent for andre), kan det være vanskelig å le av seg selv med troverdighet, og for mange vil det virke helt umulig å leve opp til en forventning om å være morsom, når det eneste de ønsker er å være usynlig og slippe uønsket oppmerksomhet.

Barn og unge jeg har snakket med forteller at det å late som man er med på «spøken» ved å le av seg selv, ikke endrer følelsen det som sårer gir inni dem. Mange skulle heller ønsker de hadde klart å sette tydelige grenser for seg selv ved å si: «Det der er det ikke greit at du sier til meg», istedenfor å le utvendig og gråte innvendig.

«Kom igjen ‘a, vi bare tulla»

I tillegg til ønsket om å være usynlige, blir mange barn og unge som opplever mobbing og krenkelser, svært selvkritiske og opptatt av å gjøre alt perfekt for at ingen skal kunne ta dem for noe. Mange blir også usikre på seg selv, og redde for å snakke i forsamlinger. Dessverre er det slik at mange av disse ofte får høre ting som «du må jo tåle litt, da», «kom igjen ‘a, vi bare tulla. Du må jo tåle en spøk og kunne le litt av deg selv du, også». Rett nok, barn og unge må rustes til å tåle en hel del. Men å latterliggjøre dem, og omtale de som av helt ulike årsaker ikke klarer å le av seg selv, som selvhøytidelige, er neppe det som gir trygghet til å slå av en spøk når alvoret sprenger på bak øyelokkene.

I motsetning til «ironigenerasjonen», som aldri mener alvor, som tillater seg å tulle med alt og alle, og ikke trenger å stå til ansvar for noe – fordi det var jo bare kødd – vil forventningen om å skulle være morsom på egen bekostning, heller gi mange sårbare barn og unge nok en grunn til å føle seg utilstrekkelige og dumme som ikke klarer dét engang.

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra NRK P3, og kan også leses på NRK Ytring

 

 

Folk «føler» for mye i øst og vest

I avisa Nordlys kan man i dag lese psykolog Jan Atle Andersens uttalelser om at mobbeofre må slutte å la seg mobbe. I Aftenposten har han utdypet noe mer, og sier: «Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet».

Jeg har hørt Andersen uttale lignende ting tidligere, og som mange andre blir jeg rystet over hans manglende kunnskap når det gjelder det faktum at mennesker som blir mobbet, som regel ikke har mulighet til å komme ut av offerrollen ved å endre væremåte. Hans tenkning og menneskesyn må ikke skape presedens for hvordan vi tenker om dem som opplever krenkelser i form av mobbing eller andre typer overgrep.

Min erfaring er, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker som har opplevd mobbing eller andre overgrep, at det å være et offer er forbundet med svært lite status og opplevelse av makt. Det siste de fleste ønsker, er at noen skal oppdage at de har blitt mobbet. Vel vitende om at flere enn Andersen, forbinder det med svakhet og stakkarslighet. Når Andersen snakker om ofre slik han gjør, er han med på å opprettholde stigma rundt hvem det er som blir mobbet, uten tanke for at mange av dem både er kloke, innsiktsfulle og velfungerende mennesker – tross sin sårbarhet.  At noen mennesker er sårbare og mottagelige for mobbing, gir ikke andre rett til å utsette dem for krenkelser og overgrep.

I boken «Fordi jeg fortjener det?», har jeg skrevet om viktigheten av at vi som voksne lærer barna våre å sette tydelige grenser for seg selv, slik at de blir mindre sårbare. Vi må utstyre barna med en indre GPS som gjør dem i stand til å navigere gjennom livet. Det handler både om å være rause og inkluderende forbilder som foreldre, men like viktig er det å være gode forbilder når det gjelder å sette grenser for seg selv, og vise barna at vi ikke godtar å bli dårlig behandlet. På samme måte som barn lar seg påvirke av våre holdninger når det gjelder å ha romslighet for annerledeshet, så blir barn også påvirket av å være vitne til hva vi voksne lever med av overtramp og urettferdighet på egne vegne.

Vi som voksne har et ansvar for å gjøre barn best mulig rustet til å møte en verden hvor ting både kan være ubehagelig, vanskelig og potensielt krenkende. En viktig del av dette er å hjelpe barn å sortere det de opplever – ikke alt som er ubehagelig eller medfører uenighet og kamp, er mobbing.  Det er dog ikke ensbetydende med at barn blir i stand til å kunne velge bort å bli såret – noe som heller ikke skal være et mål. Det må aldri bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser.

Mange barn, unge og voksne tror at de fortjener å bli mobbet. Ikke bare fordi de ikke passet inn i samfunnsmalen, men også fordi de attpåtil ikke klarte å beskytte seg selv. Jeg er redd Andersens uttalelser underbygger deres følelse av utilstrekkelighet og skam, og gjør det enda vanskeligere å be om hjelp – i en for enkelte – uutholdelig livssituasjon.

Det bør være hevet over enhver tvil, at det aldri er mobbeofferets skyld at det blir mobbet – like lite som at det er voldtektsofferets skyld at det blir voldtatt.

Innlegget er også postet i A Curly Life

Å snakke om mobbing i media

Når jeg snakker om temaet mobbing i media, er det en utfordring å balansere budskapet slik at jeg klarer å være personlig uten å bli privat, men også å snakke om egne erfaringer uten å utlevere eller henge ut andre. Og viktigst av alt, barna mine skal selvsagt beskyttes.

Tirsdag 8.februar var jeg gjest i Dagsrevyen. Temaet var mobbing, og det ble en fin og spesiell opplevelse å dele egne erfaringer og tanker i studio med Viggo Johansen.

Klikker du på lenka, kan du se og høre innslaget: Gjest i Dagsrevyen

Bry deg – stopp mobbingen

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje. 

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing. 

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken«Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til! 

Bry deg – stopp mobbingen!

Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves for mange som det siste de trenger i en slik krisesituasjon. Dette gjør at mange lar være å si fra – de blir skremt av formalitetene. Mange blir svært usikre på om det deres barn opplever egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

• God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
• At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
• Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
• Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
• Å bli møtt med varme og åpenhet
• Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
• Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

– Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU

 

Innlegget er også postet i A Curly Life

Et annerledes julegavetips: Innsikt og ettertanker

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som i liten grad forbindes med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje kan man egentlig ikke gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker…

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

En kveld til ettertanke – om frihet, respekt og inkludering

«Man beskriver ikke folk slik de er, men slik de får deg til å føle deg», hørte jeg en gang min venn Marco Elsafadi si under et inspirerende foredrag. En setning som har blitt svært viktig når jeg holder foredrag om mobbing.

Jeg har holdt et stort antall foredrag dette året, og jeg er ydmyk over muligheten jeg har fått til å nå ut til mange mennesker med et budskap jeg brenner for, og tror inderlig på: Det finnes håp, og vi har alle et ansvar.

For noen dager siden var jeg innleder på en motivasjonskveld i regi av FRI (et tilbud for å bedre kontinuiteten i arbeidet med å få soningsfanger tilbake i samfunnet), på Nyby’n aktivitetskafé i Drammen. Temaet var mobbing, med utgangspunkt i boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. På forhånd var det varslet stor interesse for temaet, og at det ville komme tilhørere fra både sonings- og behandlingsinstitusjoner i nærheten.

Under forberedelsene til innlegget, gikk det opp for meg at det å snakke om dette temaet til akkurat denne målgruppen, kanskje er noe av det viktigste og mest spesielle jeg har gjort så langt. I tillegg skulle min bror, mor og stefar også være til stede og høre meg snakke om dette for første gang.

Allerede før jeg begynte å snakke, var jeg dypt beveget av stemningen i det stappfulle lokalet. Her var de tøffeste, barskeste og mest skamfulle og sørgmodige guttene og jentene fra fengslene, gata og institusjonene samlet. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på hva jeg fikk være en del av denne kvelden.

For første gang fortalte jeg om en del av oppveksten min, som har vært svært skambelagt. Jeg fortalte om det å vokse opp med rusmisbruk, og sviket jeg opplevde da faren min, etter skilsmissen fra min mor, gikk fra å love en hel masse og aldri holde noe – til å trekke seg helt unna og ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg fortalte om hvor skamfullt og uforståelig det var for meg som barn. Og at jeg i stedet for å fortelle om sorgen jeg bar på, laget meg de utroligste eventyrhistorier, som jeg presenterte for andre som en sannhet – og som gjorde meg enda mer utsatt i forhold til mobbingen jeg opplevde på den tiden.

Slidesene jeg hadde ble fort overflødige, og foredraget ble mest av alt en lang og nær dialog med tilhørerne. Jeg fikk høre vonde historier fra flere fedre, om hvordan deres barn ble mobbet grunnet måten de har levd- eller lever livet sitt på – med rus og kriminalitet. Og hvor vanskelig det er å bli tatt alvorlig av hjelpeapparatet når man ønsker å hjelpe til – av de samme årsakene. Flere hadde også svært gode tanker rundt ansvaret de selv har for å beskytte barna når de har dårlige perioder – og at rusen ikke fritar dem fra å sette barnets beste først.

Det var mye som gjorde inntrykk denne kvelden, men særlig to spørsmål utmerket seg. En av de store, flotte gutta – min bror – spurte meg og alle de andre som var tilstede:

«Er det slik, at vi som er tidligere rusmisbrukere, og kanskje har en kriminell fortid, må godta, som en konsekvens av livet vi har levd, å bli sett ned på, ekskludert og utestengt? Er det sånn at vi faktisk fortjener det på grunn alt vi har gjort?»

En annen av gutta, som jeg fikk spesielt god kontakt med, spurte:

”Etter det du har fortalt om det du har opplevd, så lurer jeg veldig på hva det var som gjorde at du har klart deg så bra. Kan du si litt om det?”

Selv om jeg har tenkt det mange ganger, og nevnt det i ulike sammenhenger, var det svært spesielt å kunne si – med moren min tilstede – at det var fordi jeg har en mor som har vært stabilt tilstede. En mor som alltid har trodd på meg og aldri har latt meg gi opp. Hvorpå han svarte, som en del av et lengre svar:

”Takk for svaret ditt. Du er heldig – jeg har aldri hatt noen…”

Etter vi var ferdige, kom flere av tilhørerne bort til meg med spørsmål og tilbakemeldinger. En av gutta klemte meg og sa: ”Tusen takk for at du gjorde dette for oss. Dette trengte jeg å høre. Du gir tilbake troen på at jeg skal fortsette å kjempe for å bli inkludert – og for datteren min”.

Da jeg satt på toget hjem, ble det plutselig veldig klart for meg: Tross alle hyggelige og takknemlige tilbakemeldinger, så hadde jeg gitt dem få, om noen, svar i det hele tatt. Svarene lå i dem selv, og jeg var den heldige som fikk være tilstede når mange av dem oppdaget det.

Jeg er fortsatt fylt av denne kvelden. Aldri har jeg opplevd sterkere nærhet eller blitt vist større tillit i en foredragssituasjon. Og aldri har jeg vært vitne til et mer åpent og inkluderende fellesskap. Aldri har jeg vært stoltere av familien min. Det å møte mennesker der de er, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.

Når jeg tenker tilbake på denne kvelden, kommer stadig Marco Elsafadis kloke ord tilbake. Det samme gjør denne setningen fra Gabriellas sång:

«Jag har aldrig glömt vem jag var. Jag har bara låtit det sova»

 

Innlegget er også postet i A Curly Life

 

Hvis du måtte velge – ville du at ditt barn skulle vært en som mobbet – eller en som ble mobbet?

Tidligere denne uken, kunne man lese i en ny oversikt fra Cambell Collaboration, at antimobbeprogrammene ofte er effektive, og i gjennomsnitt fører til at mobbing reduseres med 20–23 prosent – og mobbeofre med 17–20 prosent. Ikke overraskende, viser også oversikten at intensive program som går over tid er mest effektive, og at de mest vellykkede tiltakene inkluderer foreldremøter, bedre tilsyn på lekeplasser, og disiplinære metoder som for eksempel samtaler med mobbere, henvisning til rektor og frafall av privilegier (Kilde: www.forskning.no).

I forbindelse med denne rapporten, ble jeg (gjennom denne bloggen) kontaktet av journalist Magrete Nåvik i NRK P1, som ønsket å snakke med meg om rollen som mobber, til programmet «Mellom himmel og jord». Hun ville vite mer om hva vi kan gjøre for å forebygge mobbing. Mitt umiddelbare svar var: Vi må bli mer nysgjerrige på mobberen!

For, hvem er disse mobberne – og kan vi med hånden på hjertet kalle det vellykket antimobbearbeid når strategiene vi ofte bruker funderes i korrigering og regulering av adferd – og i enkelte tilfeller regelrett uthenging av mobberene? Dette uten at vi samtidig er nysgjerrige og utforskende i forhold til hvilken funksjon mobbingen har for den som utøver den?

Nåvik opplevde som jeg, at det er vanskelig å få tidligere mobbere og deres foresatte i tale – og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke bare skam forbundet med å være et mobbeoffer – slik mange av historiene i boken min «Fordi jeg fortjener det» beskriver – men det er også for mange stor skam forbundet med å være en som har mobbet, eller å ha et barn som mobber andre.

Noen snakker selvsagt ikke om at de har mobbet, av grunner som handler om mangel på innsikt og fordi de ikke synes de har gjort noe galt. Men mange lar også være – til tross for sterk anger – å snakke om det. Paradoksalt nok av samme årsak som at mobbeofre synes det er vanskelig å snakke om hva de har opplevd. Tidligere mobbere er også redde for å bli utstøtt, at folk skal endre sin oppfatning av dem som person – tro at de er fulle av personlige problemer, avflata følelsesmessig og svake. Sannheten er at mange tidligere mobbere også sliter med skam og dårlig samvittighet – og at ikke alle mobbere kommer fra dårlige hjem uten grenser eller er urokråker fulle av personlige problemer.

Når jeg er rundt og holder foredrag, opplever jeg ofte at det etterlyses en bedre dialog med foreldrene til barn som mobber, og at mange dessverre har en opplevelse av at disse foreldrenes beste forsvar er angrep. Med tanke på hvordan vi snakker om mobberen, og samfunnets syn på hvordan de bør straffes for sine handlinger, er det kanskje ikke så rart?

Personlig tror jeg på en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet – og at vi alle er oss vårt ansvar bevisst når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi er med på å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot.

Dette spørsmålet fikk jeg avslutningsvis i intervjuet på P1:

Hvis du måtte velge – ville du at ditt barn skulle vært en som mobbet – eller en som ble mobbet?

Mitt svar, samt mer om hvem mobberene er,  kan du høre her: http://nl.nrk.no/podkast/aps/407/nrk_mellom_himmel_og_jord_2010-0905-1005_50296.mp3 (innslaget om mobbing startert i det 29.minutt)

Foredrag om mobbing

I kjølevannet av bokutgivelsen, og mye mediomtale, har jeg det siste halvåret fått mange forespørsler om å holde foredrag. Foredragene har sitt utspring i erfaringer jeg har gjort meg gjennom arbeidet med boken, personlige erfaringer og et langt arbeidsliv i psykiatrien.

Noen av foredragene holdes også sammen med Liv Skotheim (medforfatter av boken «Bitching» og journalist i Aftenposten).

Følgende foredrag holdes på forespørsel, og tilpasses hver målgruppe ut i fra størrelse og alderssammensetning:

Lærere

• Skjult mobbing
• Hvordan oppdage mobbing – hva tenker barn som mobbes og hva gjør de for å skjule det?
• Mobbingens konskevenser
• Forebygging – hvem har ansvaret?
• Foreldresamarbeid

Elever

• Hva er mobbing? (med utgangspunkt i skjult mobbing)
• Konsekvenser av mobbing
• Hva kan vi gjøre for å forebygge – hvem har ansvaret?
• Mobbing og sosiale medier

Foreldre

• Hva er mobbing? (med utgangspunkt i skjult mobbing)
• Konsekvenser av mobbing
• Hva kan vi gjøre for å forebygge – hvem har ansvaret?
• Samarbeid med skolen
• Mobbing og sosiale medier

Politikere

• Hva er mobbing?
• Samfunnsmessige konsekvenser av mobbing
• Forebygging – hvem har ansvaret?
• Politiske løsninger

Organisasjoner og bedrifter

• Hva er mobbing?
• Konsekvenser av mobbing – samfunnsmessige og personlige
• Mobbing i arbeidslivet
• Forebygging og intervensjon – hvem har ansvaret?
• Sosiale medier

Alle foredragene inneholder eksempler fra virkeligheten, noe teori, en liten oppgave og er basert på dialog med tilhørerne. Foredragenes lengde er i utgangspunktet 1.5-2 timer (tilpasses etter behov) og holdes primært på ettermiddag- og kveldstid.

Ta gjerne kontakt på epost: mobbeboka@gmail.com dersom du/dere har forespørsel om foredrag og pris.

Mødreraushet til ettertanke

I går ettermiddag hadde jeg en fin samtale på Facebook-chatten, med en dame jeg aldri tidligere har møtt. Hun kontaktet meg etter å ha lest om meg i et ukeblad i vinter, og etter det har vi snakket sporadisk sammen om mobbing og andre livserfaringer. I går var temaet en mobbesak i Fredrikstad Blad, som vi begge hadde lest, og vi snakket litt rundt om det er riktig å utvise mobberne. Samtalen tok en vending til ettertanke, og er gjengitt med tillatelse. Her kommer du rett inn i samtalen:

Jeg: det er jeg enig i, men jeg mener også at man har et ansvar for å skaffe mobberne nødvendig hjelp og oppfølging

Anonym mor: Ja, så klart,for det er jo som regel der problemet ligger. Men det nytter ikke og hjelpe selve mobberen når kanskje det er mobberens hjemmeforhold som ikke er bra.Og mobbeofferet må også få kjenne på att hun/han betyr noe i denne striden som berører deres fremtid.

Jeg: det siste må være det overordnede, men om det er hjemmeforhold som gjør at mobberne er som de er, så mener jeg allikevel – og kanskje er det derfor enda viktigere – at noen griper inn også der, med tanke på å hjelpe til…

Anonym mor: Ja det er det jeg mener også. Jeg opplevde, etter og ha vært i avisene angående generelt mobbing i skolene,att mobberen til vår sønn ville prate med meg. Og hos han så viste det seg att han var sjalu for att vår sønn hadde det sy mye bedre hjemme,enn han selv,han var sjalu, som han sa.

Jeg: stakkars unge… det er virkelig trist at det er slik – og det tror jeg det er for mange barn dessverre

Anonym mor: Vår gutt har heldigvis forståelse for att denne gutten (som stod for mobbinga) prater med meg. Vår gutt har ett godt nettverk rundt seg som gjør han sterk i dag,vår gutt vet også om denne guttens forhold hjemme. Jeg har vært hjemme der og pratet en del også.

Jeg: så utrolig generøst og flott gjort av deg – jeg blir oppriktig glad for å høre at noen gjør slikt, selv om man bærer på vonde erfaringer selv. Det krever en enorm raushet –  som er så utrolig viktig for gutten din også. Han vokser opp med et godt forbilde 

Jeg: kan jeg få lov til å skrive et innlegg i mobbebloggen om denne samtalen? Navngir selvsagt ingen, men synes slike eksempler bør deles – og nettopp dette med foreldreengasjement, det er hjertebarnet mitt 

Anonym mor: Tusen takk Kristin. Men vår gutt blir ikke sterkere av og se att tidligere mobber synker ned,og har det vondt. Men vi mener gutten vår får selv bestemme sitt eget forhold til tiidligere mobber, vi foreldre mener att dette er hans eget valg, vi har ingen rett og blande oss i det, og det må tidligere mobber respektere også.

Ja, du kan bare skrive, men vi ønsker alt skal være anonymt, for at vår sønn skal få starte sitt eget liv, på sine premisser.

Jeg festet meg særlig ved en setning: «Men vår gutt blir ikke sterkere av og se at tidligere mobber synker ned, og har det vondt»

Rause mødre er gode forbilder.